Det har kommet til min oppmerksom het at jeg "har'n", som vi sier i Enebakk. Henviser her til Lars og Joranns (kanskje mest Jorann) kommentar på forrige post. Jeg gjorde som kommentaren ba om, og gikk på bloggen deres for informasjon. Jeg ble en smuleforarget, men ikke overrasket, da jeg fant ut at jeg ikke bare "har'n", men jeg ble også fortalt hva jeg skulle skrive om. Dette er noe jeg liker svært dårlig. Spesielt ettersom dette nye bloggefenomenet, "Sisten", bærer stor likhet med kjedemailene som besøker e-posten min fra tid til annen.
Nå, en kjedemail kan jeg saktens svare på i ny og ne. Men å bli fortalt hva jeg skal skrive om i neste blogg er mildt sagt en fornærmelse. Og det er ikke spesielt det at jeg misliker å fortelle rare ting om meg selv. Jeg bruker jo allerede nok tid på det fra før, så det gjorde jo denne leken bare mer uinteressant.
Derfor, kjære Lars og Jorann, kommer jeg ikke til å bruke en millimeter med spalteplass på denne særdeles fornærmende og uinteressante leken. Jeg skriver det jeg selv vil og har svært lite til overs for å bli fortalt annet. Kall meg gledesdreper, festbrems og hva det måtte være. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.
fredag, mars 09, 2007
fredag, mars 02, 2007
Idétørken når nye høyder
Kjære lesere (dersom det er flere av dere).
Jeg merker at jeg er forbausende dårlig til å oppdatere denne bloggen. Det kan virke som om all min inspirasjon til å skrive fôr ned i doskåla med den siste bæsjen på Valentins dag. Jeg vet ikke hva som går av meg. Noe som kanskje ikke er nytt, men det er frustrerende nok. Jeg har blitt nødt til å stille meg en del spørsmål. Hva skjedde med fantasien min? Når sluttet jeg å være morsom? Har jeg noensinne vært morsom? Skriver jeg for meg selv eller "publikum"? Er kommentarene på bloggen sympatikommentarer?
Ikke det at jeg har kommet fram til noen konklusjon. Men nå sitter jeg ihvertfall her og skriver. Om det blir noe bra får være opp til andre å bedømme. Akkurat nå synes selv ikke jeg at dette er noe bra. Egentlig veldig middelmådig. Men jeg har ikke akkurat noe salg å tenke på, så jeg kan egentlig poste hva jeg vil. Og akkurat nå velger jeg å poste dette her. Selv om jeg kanskje bekymrer meg litt for mye om kvaliteten på innleggene mine, er det ikke noe grunn til å frykte for bloggens umiddelbare framtid. Det er jo ikke akkurat skarp journalistikk vi snakker her. Heller uforståelig rabling fra en middels psykopatisk teologi-student (Synes det var lettere å skrive enn "ungdom, kultur og tro-student". Men nå som jeg har skrevet begge lurer jeg egentlig på hvorfor jeg tok meg bryet) på ville veier.
Og nå, helt til sist, vil jeg bare legge vekt på (ettersom jeg er så bemerkelsesverdig bekymret for kvaliteten på innleggene mine) at dette ble skrevet på mindre enn 3 minutter rett etter en stressende vakt på bensinstasjonen og rett før leggetid. Natta.
Jeg merker at jeg er forbausende dårlig til å oppdatere denne bloggen. Det kan virke som om all min inspirasjon til å skrive fôr ned i doskåla med den siste bæsjen på Valentins dag. Jeg vet ikke hva som går av meg. Noe som kanskje ikke er nytt, men det er frustrerende nok. Jeg har blitt nødt til å stille meg en del spørsmål. Hva skjedde med fantasien min? Når sluttet jeg å være morsom? Har jeg noensinne vært morsom? Skriver jeg for meg selv eller "publikum"? Er kommentarene på bloggen sympatikommentarer?
Ikke det at jeg har kommet fram til noen konklusjon. Men nå sitter jeg ihvertfall her og skriver. Om det blir noe bra får være opp til andre å bedømme. Akkurat nå synes selv ikke jeg at dette er noe bra. Egentlig veldig middelmådig. Men jeg har ikke akkurat noe salg å tenke på, så jeg kan egentlig poste hva jeg vil. Og akkurat nå velger jeg å poste dette her. Selv om jeg kanskje bekymrer meg litt for mye om kvaliteten på innleggene mine, er det ikke noe grunn til å frykte for bloggens umiddelbare framtid. Det er jo ikke akkurat skarp journalistikk vi snakker her. Heller uforståelig rabling fra en middels psykopatisk teologi-student (Synes det var lettere å skrive enn "ungdom, kultur og tro-student". Men nå som jeg har skrevet begge lurer jeg egentlig på hvorfor jeg tok meg bryet) på ville veier.
Og nå, helt til sist, vil jeg bare legge vekt på (ettersom jeg er så bemerkelsesverdig bekymret for kvaliteten på innleggene mine) at dette ble skrevet på mindre enn 3 minutter rett etter en stressende vakt på bensinstasjonen og rett før leggetid. Natta.
onsdag, februar 14, 2007
Valentine's Day, hva er poenget?
Så jeg antar at de hadde problemer i Edens hage og? Eller ikke.
Men det går bortenfor poenget mitt egentlig. Poenget mitt har egentlig fint lite med denne ruten å gjøre. Det var bare en morsom liten rute relatert til dagen idag.
Det jeg vil dele med dere idag, er mitt problem med Valentinedagen. Hva er egentlig poenget? Joda, det er søtt og klissete og romantisk og alt det der. Men når ble dette eksklusivt for én bestemt dag? Idioti spør du meg. Valentinedagen er en engelsk og amerikansk tradisjon. Hvorfor er den da nå å finne i Norge? Dere som enda ikke har skjønt at det er markedskrefter som har importert denne "merkedagen" for at dere skal bruke ekstra mye penger på unødvendige ting som rosa kort, plysjbamser og annet dill, dere er noen fjols av dimensjoner. Det er ikke annet enn et latterlig forsøk på å tjene penger på nordmenns uvitenhet og manglende evne til å bedømme kapitalisme. Og nå må jeg være forsiktig med ordbruken kjenner jeg. For det kan ikke være et så latterlig forsøk, ettersom det finnes såpass mange dumme nordmenn som faktisk biter på dette.
JA, jeg mener det. Er det sånn at dersom man husker på kjæresten sin alle andre dager, men glemmer det på Valentine, da er man en skurk? Mens de som nærmest ignorerer kjæresten på "vanlige" dager, men tilfeldigvis husker Valentine er romantikere? Da er verden snudd på hodet spør du meg. Men verden er idiotisk nok som det er, så det er vel kanskje ikke noe sjokk.
Og, ja, jeg har samme tanker om Halloween. Nok en irriterende "merkedag" som kun er prakket på oss nordmenn for at rike folk skal tjene enda mer penger, og ungdommer, som drikker nok fra før skal få nok en unnskyldning til å drikke.
Så hvis du, som meg, er singel, så venter du med å få deg kjæreste til Valentines er over og glemt. Så kan du heller være litt mer oppmerksom når den tid kommer. Og drite i Valentines neste år.
fredag, februar 02, 2007
Igår...
Igår var det gått et halvt år siden jeg ble gammel (henviser til denne posten). Jeg sier igår fordi det er etter midnatt. Det ble feiret med måte. Kjedelig ex.phil-time og jobbing. Men det er uansett bortenfor poenget mitt. Dere tror kanskje at jo eldre jeg blir, jo mindre irriterer jeg meg over små, unødvendige saker. Men der tok dere feil. Jeg er så irritert som aldri før. Og denne gangen lar jeg faktisk irritasjonen min gå ut over dere velsignede lesere. Det vil si, noen av dere er velsignede. Den gruppen jeg skal nevne nedenfor kan se bort fra denne kommentaren.
Let's go:
Hvem tror dere egentlig at dere er? Dere som legger igjen kommentarer på bloggen min uten navn. Dere frekke, anonyme synsere. Her legger jeg ut mine meninger om både det ene og det andre for enhver å lese. Og ikke bare det. Jeg forsyner dere med nyttig informasjon fra mitt kunnskapsrike sinn fullstendig blottet for egoistiske hensikter. Så kommer altså dere og slenger med leppa og i tillegg er så frekke at dere ikke en gang vil gi dere til kjenne. Jeg spør igjen: Hvem tror dere egentlig at dere er?
Er det tøft å være anonym? Nei, tvert imot. Det er toppen av feighet. Dersom du skal slenge ut dine meninger må du pinadø stå for de. Ikke gjemme deg bak en ugjenkjennelig maske. Dersom man ikke tør å stå for det man skriver med eget navn eller gjenkjennelig pseudonym, er det ikke verdt å ha meninger i det hele tatt. Men det har vel ikke dere fått med dere.
Og la meg slenge på noen spørsmål til dere:
Er dere sånne som sparker folk som ligger nede? Slår de som ikke kan slå tilbake? Stjeler godteri fra småbarn?
Ja det hadde forundret meg fint lite. Så bare en liten oppfordring til alle dere som er redde for å stå for det dere skriver: Ikke skriv det.
Let's go:
Hvem tror dere egentlig at dere er? Dere som legger igjen kommentarer på bloggen min uten navn. Dere frekke, anonyme synsere. Her legger jeg ut mine meninger om både det ene og det andre for enhver å lese. Og ikke bare det. Jeg forsyner dere med nyttig informasjon fra mitt kunnskapsrike sinn fullstendig blottet for egoistiske hensikter. Så kommer altså dere og slenger med leppa og i tillegg er så frekke at dere ikke en gang vil gi dere til kjenne. Jeg spør igjen: Hvem tror dere egentlig at dere er?
Er det tøft å være anonym? Nei, tvert imot. Det er toppen av feighet. Dersom du skal slenge ut dine meninger må du pinadø stå for de. Ikke gjemme deg bak en ugjenkjennelig maske. Dersom man ikke tør å stå for det man skriver med eget navn eller gjenkjennelig pseudonym, er det ikke verdt å ha meninger i det hele tatt. Men det har vel ikke dere fått med dere.
Og la meg slenge på noen spørsmål til dere:
Er dere sånne som sparker folk som ligger nede? Slår de som ikke kan slå tilbake? Stjeler godteri fra småbarn?
Ja det hadde forundret meg fint lite. Så bare en liten oppfordring til alle dere som er redde for å stå for det dere skriver: Ikke skriv det.
tirsdag, januar 30, 2007
Musikalsk irritasjon
Myspace er en vidunderlig ting, eller hva? Man kan ha kommunisere og skape nettverk med mennesker over hele verden, samt blogge, promotere egen musikk og masse mer. Og akkurat dette med musikken er min liktorn for tiden. For som om ikke glorete layouts og masete "add requests" (når noen spør om de kan ligge på vennelista di) fra pornostjerner og artister av ymse slag var nok, så har man altså disse små musikkspillerne som slår seg på i tide og utide.
Og det er forsåvidt greit nok med artister som vil drive litt PR for egen jamring fordi de ikke klarte å fikse det i den ekte industrien. Men når alle og enhver skal ha en sånn minispiller med én eneste sang på som går om og om igjen til tinnitusen nærmest imploderer trommehinnene så sier jeg at nok er nok. Man går inn på siden til en man anser for å være en venn, for å sjekke ut hva den personen har hatt for seg i det siste. Og så er den der, den evige, bitende, masete og ufattelig irriterende sangen. Man ruller opp og ned på siden for å finne kilden til ulydene, men det er jo like vanskelig hver gang for det er selvfølgelig ingen som har spillerne på samme plass. Bevare meg vel.
Og hadde det enda vært slik at folk nøyde seg med rolige ballader og klassiske strykeverk. Men neida. Det er selvfølgelig de mest masete sangene fra de mest masete lokale trakorreparatørene som må skru seg på. La det få en slutt! Vær så snill. JEG KLARER IKKE MER!!
Og hadde det enda vært slik at folk nøyde seg med rolige ballader og klassiske strykeverk. Men neida. Det er selvfølgelig de mest masete sangene fra de mest masete lokale trakorreparatørene som må skru seg på. La det få en slutt! Vær så snill. JEG KLARER IKKE MER!!
mandag, januar 22, 2007
Gamle dager del V
Nå er det lenge siden jeg har blogget. Ikke bare er det over en måned siden forrige post, men det er faktisk over 3 måneder siden forrige "Gamle dager"-post. Det er for dårlig. Man må jo leve opp til navnet på bloggen. Men fantasien har vært dårlig i det siste. Sa jeg fantasien? Jeg mente forskningen. Ja nettopp, forskningen. Det ligger nemlig en hel del arbeid i å grave frem all den nyttige informasjonen jeg så villig deler med dere.
I dagens historiske post vil jeg fortelle litt om dødsstraff, i lys av den henrettelsen vi alle så på tv nylig. Dødsstraff har nemlig ikke alltid vært så enkelt som det er i dagens tekniske verden. Avskyelig som det er, så har ihvertfall verden kommet langt i å finne "humane" måter å ta livet av hverandre på.
Mye av dette kan skyldes at mennesket har blitt svakere. All hygiene som skal beskytte kroppen mot bakterier har gjorten kroppen svakere og mindre resistent. Dette var ikke tilfellet for, la oss si, 2000 år siden. Da var folk skitne. Og de trivdes med det. Men det var som sagt vanskeligere å miste livet. Derfor måtte myndighetene komme på utspekulerte måter å tappe folk for krefter og livslyst. En populær variant var å spikre folk opp på en konstruksjon som bestod av en vertikal og en horisontal trestamme. Formen var ikke ulik den vi kjenner som bokstaven T, idag. Dette tappet de uheldige sakte men sikkert for krefter og bakteriene fikk fri tilgang til blodomløpet.
En annen variant var såkalt "steining". Dette foregikk ved at noen ble dekket med steiner helt opp til halsen, slik at bare hodet syntes. Siden gikk det sport i å treffe hodet på den dømte, helt til han svimet av. Da dette var gjort ble hele konstruksjonen, med den dødsdømte, steiner og det hele, kastet i nærmeste dype vann. I moderne tid har mafien gjort en kortversjon av denne, ved å bare binde en tung sten til den "dødsdømtes" ben og kastet vedkommende i vannet. Dette blir imidlertid fordømt av Indre Sørum Lagmannsrett. Man kan jo spørre seg hvorfor.
Oppfinnelsen av metallet skapte stor oppfinnerkunst i henrettelsesmiljøene i Vest- og Sentral-Europa, samt Midt-Østen. Økser ble brukt til halshogging og kniver til å lage nåleputer av de dømte. Men oppturen kom i Frankrike, der vinkulturen hadde ført til at flere og flere bødler kom beruset på jobb og gjerne kappet av feil kroppsdel. En luring fant på et halshoggingsapparat som forbedret siktepunktet med hele 12%. Den ble kalt giljotin og var en stor hit. Så stor at selv kongen ville prøve. Det fikk naturlig nok fatale konsekvenser for kongen, men siden folkemengden var såpass beruset (på grunn av den nevnte vinkulturen) ble ikke sørgetiden lengre enn at dronningen også tok seg en tur.
Repet er nok et verktøy som ble hyppig brukt innenfor henrettelsesmiljøet. Den nevnte mafiaen trengte nødvendigvis rep for å binde folk fast til steiner. Men også i De Forente Stater var repet en hit. Først som et middel til å binde fast folk til togskinner. Men dette ble etterhvert en tidtrøyte da togtabellene på den tiden var, om mulig, mer upresise enn idag. Det førte til at man begynte å henge folk opp, etter nakken, i trær. Dette ble man kvalt av. Etterhvert gav man folk litt hjelp ved å "droppe" de slik at de knakk nakken. Det gikk visst fortere. Dette var på den tiden da folk begynte å få dårlig tid.
Oppfinnelsen av elektrisiteten lagde mye morro for sadistiske sjeler. Men det kan vanskelig beskrives hvordan det er å sitte i en elektrisk stol, da svært få har overlevd en slik prosedyre.
Som man kan se har mennesket nærmest ubegrenset med fantasi når det kommer til å finne forskjellige måter å ta livet av hverandre på. Eksemplene er også flere enn jeg hadde anledning, kapasitet eller lyst til å informere dere om. Dessverre er fantasien like god idag. Og kanskje er det litt usmakelig å gjøre humor ut av slike emner, men ikke mer usmakelig enn å støtte dødsstraff spør du meg.
I dagens historiske post vil jeg fortelle litt om dødsstraff, i lys av den henrettelsen vi alle så på tv nylig. Dødsstraff har nemlig ikke alltid vært så enkelt som det er i dagens tekniske verden. Avskyelig som det er, så har ihvertfall verden kommet langt i å finne "humane" måter å ta livet av hverandre på.
Mye av dette kan skyldes at mennesket har blitt svakere. All hygiene som skal beskytte kroppen mot bakterier har gjorten kroppen svakere og mindre resistent. Dette var ikke tilfellet for, la oss si, 2000 år siden. Da var folk skitne. Og de trivdes med det. Men det var som sagt vanskeligere å miste livet. Derfor måtte myndighetene komme på utspekulerte måter å tappe folk for krefter og livslyst. En populær variant var å spikre folk opp på en konstruksjon som bestod av en vertikal og en horisontal trestamme. Formen var ikke ulik den vi kjenner som bokstaven T, idag. Dette tappet de uheldige sakte men sikkert for krefter og bakteriene fikk fri tilgang til blodomløpet.
En annen variant var såkalt "steining". Dette foregikk ved at noen ble dekket med steiner helt opp til halsen, slik at bare hodet syntes. Siden gikk det sport i å treffe hodet på den dømte, helt til han svimet av. Da dette var gjort ble hele konstruksjonen, med den dødsdømte, steiner og det hele, kastet i nærmeste dype vann. I moderne tid har mafien gjort en kortversjon av denne, ved å bare binde en tung sten til den "dødsdømtes" ben og kastet vedkommende i vannet. Dette blir imidlertid fordømt av Indre Sørum Lagmannsrett. Man kan jo spørre seg hvorfor.
Oppfinnelsen av metallet skapte stor oppfinnerkunst i henrettelsesmiljøene i Vest- og Sentral-Europa, samt Midt-Østen. Økser ble brukt til halshogging og kniver til å lage nåleputer av de dømte. Men oppturen kom i Frankrike, der vinkulturen hadde ført til at flere og flere bødler kom beruset på jobb og gjerne kappet av feil kroppsdel. En luring fant på et halshoggingsapparat som forbedret siktepunktet med hele 12%. Den ble kalt giljotin og var en stor hit. Så stor at selv kongen ville prøve. Det fikk naturlig nok fatale konsekvenser for kongen, men siden folkemengden var såpass beruset (på grunn av den nevnte vinkulturen) ble ikke sørgetiden lengre enn at dronningen også tok seg en tur.
Repet er nok et verktøy som ble hyppig brukt innenfor henrettelsesmiljøet. Den nevnte mafiaen trengte nødvendigvis rep for å binde folk fast til steiner. Men også i De Forente Stater var repet en hit. Først som et middel til å binde fast folk til togskinner. Men dette ble etterhvert en tidtrøyte da togtabellene på den tiden var, om mulig, mer upresise enn idag. Det førte til at man begynte å henge folk opp, etter nakken, i trær. Dette ble man kvalt av. Etterhvert gav man folk litt hjelp ved å "droppe" de slik at de knakk nakken. Det gikk visst fortere. Dette var på den tiden da folk begynte å få dårlig tid.
Oppfinnelsen av elektrisiteten lagde mye morro for sadistiske sjeler. Men det kan vanskelig beskrives hvordan det er å sitte i en elektrisk stol, da svært få har overlevd en slik prosedyre.
Som man kan se har mennesket nærmest ubegrenset med fantasi når det kommer til å finne forskjellige måter å ta livet av hverandre på. Eksemplene er også flere enn jeg hadde anledning, kapasitet eller lyst til å informere dere om. Dessverre er fantasien like god idag. Og kanskje er det litt usmakelig å gjøre humor ut av slike emner, men ikke mer usmakelig enn å støtte dødsstraff spør du meg.
torsdag, desember 14, 2006
Revenge of the Nerds
Igår var det Lucia-dagen. Ikke det at jeg har tenkt til å skrive om det. Jeg bare tenkte jeg skulle nevne det. Ikke det at jeg markerte det heller, men folket trenger å vite at igår, den 13. desember, var Lucia-dagen. Så vet vi det.
Idag satt jeg ved kjøkkenbordet og pratet med min romkamerat og hans kjæreste. Etterhvert kom vi inn på temaet "Team Antonsen", og temaet som brøt ut derfra var at Kristoffer Schau en gang hadde blitt kåret til Norges mest sexy mann. Min "samboer" argumenterte fort med at han synes det var rart at ikke kvinnene gikk mer for den slicke typen som eksempelvis Kåre Conradi.
Og det er her deres undertegnede kommer med sin fabelaktige teori. Kristoffer Schau er vel på en grotesk måte ganske macho. Han gjør mye grisete og oser mann lang vei. Om enn på en litt sjåvinistisk måte, så ihvertfall mann. Og jeg argumenterer da med at kvinner har en tendens til å variere disse kåringene mellom machoen/mannssjåvinisten og den slicke fløyelsmannen. Men det de unngår er oss nerder. Jeg kan ikke se at vi har figurert på noen slik liste noensinne i verdenshistorien.
Ja, jeg sier oss nerder. Vi som bruker timer foran PC'en hver dag. Vi som har ekstreme kunnskaper innenfor ett bestemt område (vel, noen har flere da). Vi som har menneskefrykt over det normale og bruker triste nettsider for å finne datekandidater.
Men bare la det være sagt: Om vi aldri kommer til å figurere på noen Mest sexy-liste, så vil vi ta over verden en dag. Og da skal dere få rævslikke til tungene deres har mistet alle smaksløker. Vi VIL dominere verden, og vi trenger ingen utseendemessig anerkjennelse for å oppnå det.
Idag satt jeg ved kjøkkenbordet og pratet med min romkamerat og hans kjæreste. Etterhvert kom vi inn på temaet "Team Antonsen", og temaet som brøt ut derfra var at Kristoffer Schau en gang hadde blitt kåret til Norges mest sexy mann. Min "samboer" argumenterte fort med at han synes det var rart at ikke kvinnene gikk mer for den slicke typen som eksempelvis Kåre Conradi.
Og det er her deres undertegnede kommer med sin fabelaktige teori. Kristoffer Schau er vel på en grotesk måte ganske macho. Han gjør mye grisete og oser mann lang vei. Om enn på en litt sjåvinistisk måte, så ihvertfall mann. Og jeg argumenterer da med at kvinner har en tendens til å variere disse kåringene mellom machoen/mannssjåvinisten og den slicke fløyelsmannen. Men det de unngår er oss nerder. Jeg kan ikke se at vi har figurert på noen slik liste noensinne i verdenshistorien.
Ja, jeg sier oss nerder. Vi som bruker timer foran PC'en hver dag. Vi som har ekstreme kunnskaper innenfor ett bestemt område (vel, noen har flere da). Vi som har menneskefrykt over det normale og bruker triste nettsider for å finne datekandidater.
Men bare la det være sagt: Om vi aldri kommer til å figurere på noen Mest sexy-liste, så vil vi ta over verden en dag. Og da skal dere få rævslikke til tungene deres har mistet alle smaksløker. Vi VIL dominere verden, og vi trenger ingen utseendemessig anerkjennelse for å oppnå det.
fredag, november 24, 2006
Return of the blogger...
Mine damer og herrer. Vi har en ny blogger i byen.
Nåja, ny og ny. Han har blogga før. Men det var en kjip blogg på fattige tre poster.
Uansett, nå er han her igjen: BJØRNAR!!
Sunnmøringen som alltid har noe å irritere seg over. I bloggen sin, som han passende nok har kalt for "Vevlogg" (det nynorske ordet for nettlogg, som igjen er bokmålsordet for weblog), skriver han om sine triumfer og nedturer. Her kan du lese om turistbilder fra Budapest, flate Froland og pizza uten bakterier. Denne deilige klumpen av en morromann skriver en blanding av nynorsk og sunnmørsdialekt, noe som irriterer meg. Ikke det at jeg lar det gå meg på nervene. Men han har vært slik en forkjemper for nynorsken tidligere, at dette selvfølgelig skuffer litt.
Skuffe må også jeg gjøre nå. Ihvertfall skuffer jeg nok noen av denne bloggens kvinnelige lesere. For Bjørnar er nemlig opptatt. Og det ser ikke ut som hans kjære frolandske blomst kommer til å slippe han med det første.
Men nå skal jeg ikke dra det lengre. Ta turen til VEVLOGG og møt Bjørnar på hans hjemmebane.
Nåja, ny og ny. Han har blogga før. Men det var en kjip blogg på fattige tre poster.
Uansett, nå er han her igjen: BJØRNAR!!
Sunnmøringen som alltid har noe å irritere seg over. I bloggen sin, som han passende nok har kalt for "Vevlogg" (det nynorske ordet for nettlogg, som igjen er bokmålsordet for weblog), skriver han om sine triumfer og nedturer. Her kan du lese om turistbilder fra Budapest, flate Froland og pizza uten bakterier. Denne deilige klumpen av en morromann skriver en blanding av nynorsk og sunnmørsdialekt, noe som irriterer meg. Ikke det at jeg lar det gå meg på nervene. Men han har vært slik en forkjemper for nynorsken tidligere, at dette selvfølgelig skuffer litt.
Skuffe må også jeg gjøre nå. Ihvertfall skuffer jeg nok noen av denne bloggens kvinnelige lesere. For Bjørnar er nemlig opptatt. Og det ser ikke ut som hans kjære frolandske blomst kommer til å slippe han med det første.
Men nå skal jeg ikke dra det lengre. Ta turen til VEVLOGG og møt Bjørnar på hans hjemmebane.
tirsdag, november 14, 2006
Det er nesten ikke til å tro
Nå har jeg sett det også. I mai ifjor fastlo visstnok Oslo Tingrett at stripping er kunst og kan derfor være fritatt fra moms. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Stripping = kunst. Å kle av seg foran kåte menn er kunst. Nå tror jeg vi er inne på begrepsforvirring. Oslo tingrett har nemlig glemt å putte to bokstaver på ordet kunst. Nemlig i og g.
Kunstig.
Det er det stripping er.
Nå ser det etterhvert ut som Oslo Tingrett også har insett skrivefeilen, ettersom de er iferd med å akseptere anken fra enkelte politiske partier som utvilsomt er bedre på rettskriving.
Noen av argumentene til stripperfolket var jo ikke akkurat hardtslående heller. "Estetisk vakkert" var jo mildt sagt en overdrivelse. Ja, jeg skal gå med på at det er MER estetisk vakkert enn Hank von Helvete med en rakett i rompa. Men det meste er jo det.
Nei til kunstige strippere.
Kunstig.
Det er det stripping er.
Nå ser det etterhvert ut som Oslo Tingrett også har insett skrivefeilen, ettersom de er iferd med å akseptere anken fra enkelte politiske partier som utvilsomt er bedre på rettskriving.
Noen av argumentene til stripperfolket var jo ikke akkurat hardtslående heller. "Estetisk vakkert" var jo mildt sagt en overdrivelse. Ja, jeg skal gå med på at det er MER estetisk vakkert enn Hank von Helvete med en rakett i rompa. Men det meste er jo det.
Nei til kunstige strippere.
onsdag, november 08, 2006
Haiku
Kvasifilosofiske tanker uttrykt i korte setninger. Gjerne 2 eller 3. Denne japanske diktformen vi alle er så glad i. Eventuelt denne formen vi egentlig aldri har skjønt poenget med. Mang en norsktime har jeg undret meg på hva som var vitsen med å ha undervisning i disse ubrukelige og korte setningene. Jeg fikk ihvertfall fint lite ut av de.
De skal liksom uttrykke østens visdom og filosofi og tanker om verden og jada jada. Hvem skriver egentlig disse "diktene"? Hver og en kan skrive slike dikt mente visst norsklæreren. Det er vel kanskje derfor det er mulig å finne så mye pisspreik i disse "diktene". Enkeltmennesker er smarte, folk er dumme. Det er noe vi alle vet. Jeg vil tro at det er folk som skriver haiku. Ja, et og annet enkeltindivid som har noe å komme med rabler vel ned et nå og da. Men stort sett tror jeg vi alle kan være enige om at dette er en unødvendig diktform som ikke har noe å gjøre noe sted.
Og hva skjedde med rim og rytme? Nei det er teit. Kunstnerisk frihet betyr visst at ingen regler eksisterer i denne moderne tid. Nå er kanskje haiku eldre enn den moderne tid, men hva så? Skal jeg høre eller lese et dikt forventer jeg i det minste en eller annen form for komposisjon og innhold. Og definitivt mer enn 2-4 setninger. Men de har visst ikke skjønt det disse haiku-"poetene".
Og bare for å bevise mitt poeng har jeg skrevet ned et selvkomponert haiku, så dere kan se hvor dumt det er:
Vinden fra de mørke skoger
Berører sansen til uhygge
Alle flykter
Promp
De skal liksom uttrykke østens visdom og filosofi og tanker om verden og jada jada. Hvem skriver egentlig disse "diktene"? Hver og en kan skrive slike dikt mente visst norsklæreren. Det er vel kanskje derfor det er mulig å finne så mye pisspreik i disse "diktene". Enkeltmennesker er smarte, folk er dumme. Det er noe vi alle vet. Jeg vil tro at det er folk som skriver haiku. Ja, et og annet enkeltindivid som har noe å komme med rabler vel ned et nå og da. Men stort sett tror jeg vi alle kan være enige om at dette er en unødvendig diktform som ikke har noe å gjøre noe sted.
Og hva skjedde med rim og rytme? Nei det er teit. Kunstnerisk frihet betyr visst at ingen regler eksisterer i denne moderne tid. Nå er kanskje haiku eldre enn den moderne tid, men hva så? Skal jeg høre eller lese et dikt forventer jeg i det minste en eller annen form for komposisjon og innhold. Og definitivt mer enn 2-4 setninger. Men de har visst ikke skjønt det disse haiku-"poetene".
Og bare for å bevise mitt poeng har jeg skrevet ned et selvkomponert haiku, så dere kan se hvor dumt det er:
Vinden fra de mørke skoger
Berører sansen til uhygge
Alle flykter
Promp
mandag, oktober 30, 2006
Kjære jenter....
Jeg adresserer denne posten direkte til dere som tilhører det motsatte kjønn. "Det motsatte av hva?", spør kanskje du. "Av meg", svarer jeg. Grunnen til denne posten er å prøve å opplyse dere om noe som har ligget på hjertet mitt i lang, lang tid. Og før dere begynner å kritisere, generaliseringen i denne posten er gjort med fullt overlegg. Jeg begynner på nytt:
Kjære jenter
Dette er noe dere bare må forstå. Gutter liker fotball. Sånn er det bare. Kanskje ikke alle, men de er i så fall ikke gutter. Eller så er de det, hvem vet? Men uansett, gutter liker fotball.
Dette virker kanskje rart på dere. At godt voksne mannfolk skriker stemmen av seg for 22 beundringsverdige menn (det stemmer, IKKE kvinner) som kappspringer om en ball. Ikke bare kappspringer de, men de er villig til å sette helsa si på spill for at motstanderen ikke skal få tak i den runde lærkula. Ja, når jeg formulerer det slik virker det banalt selv på meg. Men tro meg, så banalt er det ikke. Til alle tider har menn konkurrert om hvem som er sterkest, raskest og mest utholdne. Så at selve konkurransen foregår bør i grunn ikke overraske noen.
Men hvorfor utsette dåp, bryllup og begravelser for å bevitne en slik konkurranse mellom mennesker man ikke engang kjenner, langt mindre er i slekt med? Ja jeg stiller jammen meg gode spørsmål.
Svaret er enkelt, men komplisert: Følelser. Man føler for et lag. Verre enn det er det altså ikke. Det var den enkle delen.
Verre er det å forklare hvorfor disse følelsene oppstår. Den letteste utveien her ville vært å forklare den store fellesskapsfølelsen som er i en supportergjeng. Men så enkelt er det heller ikke. Ofte kan man nemlig føle at man er den eneste som holder med et lag. Jeg var, til eksempel, den eneste jeg vet om på Kirkebygden Skole som holdt med I.K. Start. Ikke det at denne fellesskapsfølelsen heller skal ignoreres. For står man på tribunen med et utall andre som roper i kor for det samme laget, føler man utvilsomt at man er med på noe stort.
En annen utvei kan være å forklare det med helte-behovet vårt. Alle har behov for helter og forbilder. Og står man foran tv-skjermen som 6-åring og er vitne til verdensrekord i høyde, er det stor fare for at man blir interessert i høydehopp og får et forbilde der og. Selvfølgelig sett at man forstår hvor enestående prestasjonen er da. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg forstår hvor jeg går med denne bloggen heller, men det er en annen sak.
Nei, disse følelsene er såpass vanskelige å forklare at jeg kanskje ikke har noe fasitsvar. Men det er jo også vanskelig å forklare hvordan dere jenter klarer å sitte og heie på deltakerne i Ungkaren, Ungkarskvinnen, Millionæren og jeg vet ikke hva. Det er nok tonnevis av spørsmål vi gutter kunne stilt til dere om deres tv-serier og annet. Men vi lar dere holde på.
Jeg vet ikke om dere jenter ble noe klokere av dette egentlig. Det har alltid vært vanskelig å forklare fotball til dere. Men en ting står som en milepæl: Gutter liker fotball. Og det er fint lite dere får gjort med det.
Kjære jenter
Dette er noe dere bare må forstå. Gutter liker fotball. Sånn er det bare. Kanskje ikke alle, men de er i så fall ikke gutter. Eller så er de det, hvem vet? Men uansett, gutter liker fotball.
Dette virker kanskje rart på dere. At godt voksne mannfolk skriker stemmen av seg for 22 beundringsverdige menn (det stemmer, IKKE kvinner) som kappspringer om en ball. Ikke bare kappspringer de, men de er villig til å sette helsa si på spill for at motstanderen ikke skal få tak i den runde lærkula. Ja, når jeg formulerer det slik virker det banalt selv på meg. Men tro meg, så banalt er det ikke. Til alle tider har menn konkurrert om hvem som er sterkest, raskest og mest utholdne. Så at selve konkurransen foregår bør i grunn ikke overraske noen.
Men hvorfor utsette dåp, bryllup og begravelser for å bevitne en slik konkurranse mellom mennesker man ikke engang kjenner, langt mindre er i slekt med? Ja jeg stiller jammen meg gode spørsmål.
Svaret er enkelt, men komplisert: Følelser. Man føler for et lag. Verre enn det er det altså ikke. Det var den enkle delen.
Verre er det å forklare hvorfor disse følelsene oppstår. Den letteste utveien her ville vært å forklare den store fellesskapsfølelsen som er i en supportergjeng. Men så enkelt er det heller ikke. Ofte kan man nemlig føle at man er den eneste som holder med et lag. Jeg var, til eksempel, den eneste jeg vet om på Kirkebygden Skole som holdt med I.K. Start. Ikke det at denne fellesskapsfølelsen heller skal ignoreres. For står man på tribunen med et utall andre som roper i kor for det samme laget, føler man utvilsomt at man er med på noe stort.
En annen utvei kan være å forklare det med helte-behovet vårt. Alle har behov for helter og forbilder. Og står man foran tv-skjermen som 6-åring og er vitne til verdensrekord i høyde, er det stor fare for at man blir interessert i høydehopp og får et forbilde der og. Selvfølgelig sett at man forstår hvor enestående prestasjonen er da. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg forstår hvor jeg går med denne bloggen heller, men det er en annen sak.
Nei, disse følelsene er såpass vanskelige å forklare at jeg kanskje ikke har noe fasitsvar. Men det er jo også vanskelig å forklare hvordan dere jenter klarer å sitte og heie på deltakerne i Ungkaren, Ungkarskvinnen, Millionæren og jeg vet ikke hva. Det er nok tonnevis av spørsmål vi gutter kunne stilt til dere om deres tv-serier og annet. Men vi lar dere holde på.
Jeg vet ikke om dere jenter ble noe klokere av dette egentlig. Det har alltid vært vanskelig å forklare fotball til dere. Men en ting står som en milepæl: Gutter liker fotball. Og det er fint lite dere får gjort med det.
tirsdag, oktober 24, 2006
Oh Freedom! (of speech?)
O herlige velferdssamfunn, hvis samlivsetiske verdier er iferd med å svinne hen og bli et minne fra det tidlige 1950-tallet. Så godt som ingenting hører til innenfor husets fire vegger lenger. I helgen hadde "God Kveld Norge" på TV2 en spenstig reportasje om stjerneskuddet Viktoria Winge som for en tid tilbake lot seg avbilde i Evas drakt ute i naturen av en eller annen jallafotograf. Ikke bare var hun helt naken, men hun var splitters naken fra topp til tå, utildekket, rompa bar og alt det der. Hvorfor, kan man jo lure på. Viktoria Winge uttalte noe sånt som: "Han (om fotografen) ville uttrykke noe helt spesielt". Hva det var ville ikke unge Winge fortelle oss.
Hva er det så med disse fotografene som finner det for godt å utnytte små jenter med en tendens til ekshibisjonisme? Nå vil kanskje ikke alle være enig med meg i bruken av orde "utnytte" her, men de driter jeg i. Hva ville egentlig denne fotografen uttrykke? Hvor lå den dype, og godt skjulte, betydningen i bildet? Jeg river meg i håret hver gang. Jeg fant ikke noe spesielt uttrykk ved disse bildene. Jeg så en naken jente. Og det er jeg sikker på resten av verden gjør også. Selv de som ikke vil inrømme at det er det eneste. I den geniale tegnefilmserien "Family Guy" sier Peter Griffin: "What's the difference between pornography and art? A government grant". Et gullkorn vi alle kan ta lærdom av. Det er mye der ute som utgir seg for å være kunst. Men de fleste kan vel kjenne igjen en naken jente når de ser en. Og det skal mye til for å overbevise meg om at slike bilder har en dypere mening.
Den kontroversielle regissøren Larry Clark (Kids, Bully) kom i 2003 ut med en film som het "Ken Park". Filmen vakte umiddelbart oppsikt for sine eksplisitte scener. Og det var jo ikke så rart. Kunst hevder filmen å være. Den skulle visst ha en eller annen betydning. Den fant ikke jeg, for å si det sånn. Jeg så masse nakne mennesker og en gutt som satt på rommet sitt med et belte rundt halsen mens han nappet i "ønskekvisten" sin. For å si det enkelt, så har jeg vel ikke akkurat behov for å se dette igjen. Filmen var rotete bygget opp og manglet den røde tråden. Det sier vel også seg selv at en film der coveret består av ansiktet til en ung mann på vei inn mellom bena til en jevnaldrende jente, ikke har så mye annet å spille på. Kunst oppi rompa mi.
Som innledningen kanskje feilaktig antyder er ikke det som irriterer meg mest at unge frøken Winge stiller opp foran et kamera uten klær. Men å kalle det for noe annet enn det det er, er bare tøv og fanteri. Det samme gjelder Odd Nerdrum. Han kan godt kalle seg kunstner. Men å male seg selv med en 20-tommers stake er bare ekkelt. Det er ihvertfall ikke kunst.
Nei nå ble det litt for seriøst her. Dette kan vi ikke ha noe av. Jeg lover at dette er et unntak.
Får vel avslutte med et sitat av Chris Rock. Og her snakker vi visdom. Han snakker om Janet Jacksons flaue puppeblotting under pausen i Super Bowl 2004:
"That's not a titty for everyone to see. That's your man's titty. 40-year old titty: Your man's titty. 20-year old titty: community titty"
Hva er det så med disse fotografene som finner det for godt å utnytte små jenter med en tendens til ekshibisjonisme? Nå vil kanskje ikke alle være enig med meg i bruken av orde "utnytte" her, men de driter jeg i. Hva ville egentlig denne fotografen uttrykke? Hvor lå den dype, og godt skjulte, betydningen i bildet? Jeg river meg i håret hver gang. Jeg fant ikke noe spesielt uttrykk ved disse bildene. Jeg så en naken jente. Og det er jeg sikker på resten av verden gjør også. Selv de som ikke vil inrømme at det er det eneste. I den geniale tegnefilmserien "Family Guy" sier Peter Griffin: "What's the difference between pornography and art? A government grant". Et gullkorn vi alle kan ta lærdom av. Det er mye der ute som utgir seg for å være kunst. Men de fleste kan vel kjenne igjen en naken jente når de ser en. Og det skal mye til for å overbevise meg om at slike bilder har en dypere mening.
Den kontroversielle regissøren Larry Clark (Kids, Bully) kom i 2003 ut med en film som het "Ken Park". Filmen vakte umiddelbart oppsikt for sine eksplisitte scener. Og det var jo ikke så rart. Kunst hevder filmen å være. Den skulle visst ha en eller annen betydning. Den fant ikke jeg, for å si det sånn. Jeg så masse nakne mennesker og en gutt som satt på rommet sitt med et belte rundt halsen mens han nappet i "ønskekvisten" sin. For å si det enkelt, så har jeg vel ikke akkurat behov for å se dette igjen. Filmen var rotete bygget opp og manglet den røde tråden. Det sier vel også seg selv at en film der coveret består av ansiktet til en ung mann på vei inn mellom bena til en jevnaldrende jente, ikke har så mye annet å spille på. Kunst oppi rompa mi.
Som innledningen kanskje feilaktig antyder er ikke det som irriterer meg mest at unge frøken Winge stiller opp foran et kamera uten klær. Men å kalle det for noe annet enn det det er, er bare tøv og fanteri. Det samme gjelder Odd Nerdrum. Han kan godt kalle seg kunstner. Men å male seg selv med en 20-tommers stake er bare ekkelt. Det er ihvertfall ikke kunst.
Nei nå ble det litt for seriøst her. Dette kan vi ikke ha noe av. Jeg lover at dette er et unntak.
Får vel avslutte med et sitat av Chris Rock. Og her snakker vi visdom. Han snakker om Janet Jacksons flaue puppeblotting under pausen i Super Bowl 2004:
"That's not a titty for everyone to see. That's your man's titty. 40-year old titty: Your man's titty. 20-year old titty: community titty"
torsdag, oktober 19, 2006
tirsdag, oktober 17, 2006
Ironi
Ikke det at jeg ikke er glad i ironi altså. Men jeg synes det er litt leit når jeg sitter oppe midt på natten med noe jeg burde vært ferdig med for lenge siden og hører på Big Bad Voodoo Daddys "I'm Not Sleeping".
PS! Jeg er også imot så korte poster på bloggen. Ironien biter hardt i meg idag.
PS! Jeg er også imot så korte poster på bloggen. Ironien biter hardt i meg idag.
mandag, oktober 16, 2006
Gamle dager del IV
En gang i tiden leste jeg Tommy og Tigern. Det begynner å bli en stund siden jeg var fast leser nå, da jeg har gått over til Pondus, men i sin tid var jeg en svoren fan. I en stripe jeg leste sitter faren til Tommy og forteller om at verden var i svart-hvitt i gamle dager. Dette var et ukjent faktum for meg, som jeg i starten hadde vanskelig for å akseptere.
Det har imidlertid blitt klar for meg i senere tid at det er noe i det faren til Tommy sier. Jeg har altså undersøkt dette nærmere, og det viser seg at det stemmer med pinlig nøyaktighet. Først utpå 1930-tallet begynte fargespekteret å vise seg. Dette ble visstnok oppfunnet av Chuck Norris, med unntakt av rosa (se Tom Cruise).
Å begrunne dette med svart-hvitt foto og TV er nytteløst, da farge-tv først kom på 70-tallet, drøyt 40 år etter farger. Derimot kom den første Technicolor filmen på 30-tallet. Dette er noe vi alle vet selvfølgelig.
Men at det virkelig viser seg at fargene kom såpass sent i verdenshistorien ved hjelp av fotografier, det skal vi snart få se. Det å ta monochrome (ingen fargepigmenter) bilder er nemlig noe som fortsatt gjøres idag. Noen ganger for kunst, noen ganger for gøy. Men tar man monochrome bilder av personer som egentlig er i farger, gjenspeiles fortsatt alderen ganske bra. Tar man derimot bilder av personer, som allerede er i svart-hvitt vil personen på bildet gå gjennom en aldringsprosess på ca. 10 år. Det er derfor alle mennesker virker eldre enn de egentlig er på bilder som er tatt før 1930-tallet.
Ville du f.eks. tippet at denne "mannen" var 13 år og nykonfirmert?
Tviler på det.
Vanskelig å tro? Jeg vet det. Hadde problemer med å tro det selv faktisk. Men dette er faktisk selveste Jesse James på konfirmasjonsdagen. Faktisk så brukte han de $2 han fikk i gave til å spare til sin første revolver.
En annen ting, som bekrefter mine ord er selvfølgelig det faktum at hver gang det lages en film om fordums tider brukes det skuespillere i 30-åra til å skildre 18-åringer o.l. Dette er ikke tilfeldig mine leserglade venner. 40-år gamle Brad Pitt spiller faktisk nevnte Jesse James på en film som kommer i løpet av året. Mr. James døde før han fylte 35. Det skulle ikke forundre meg om filmen tar for seg Mr. James' liv i 20-årene også.
Neste post fra gamle dager blir jubileum. Dere kan allerede glede dere til å bli ekstraordinært informert og opplyst.
onsdag, oktober 11, 2006
Hvem vil ligne en kjendis?
My Heritage er et ganske vittig konsept der man kan laste opp bilder av seg selv (dersom du registrerer deg selvsagt) og se hvilken kjendis du ligner på. Spent som jeg var, satte jeg meg ned og fant fram bilder av meg selv som kunne brukes. Jeg gledet meg stort til å finne ut hvilke kule/kjekke/mandige kjendiser jeg ligner på. Morroa for meg tok selvfølgelig slutt da jeg fant ut hvem jeg faktisk lignet på. Det viser seg nemlig at programmet de bruker, altså det som scanner ansiktene og sammenligner med kjendisbilder, ikke er så bra til å bestemme hvilket kjønn man ligner på. Jeg kan derfor bare anta at det er hårlengden min på bildene som gjør at jeg fikk flest treff på kvinnelige kjendiser. Blandt annet har jeg visstnok 71% likhet med den amerikanske popstjernen Kelly Clarkson.
Som om ikke det var nok har jeg visstnok 58% likhet med barneskuespillerinnen Dakota Fanning. Nå er det klart at mellom Kelly, Dakota, Anna Kournikova og Chelsea Clinton og andre kvinner fant jeg en og annen mann jeg lignet på også. Men selvsagt var det noe å irritere seg over der også.
Det så ut som at alle kjente menn i verden som bærer likhetstrekk med meg er Formel 1-førere. Selvfølgelig er de det. Den 23 år gamle single ungdomsarbeideren UTEN lappen ligner på en haug med folk som har bil som sitt levebrød. Ikke det at det er ironisk. Neida.
Litt statistikk på det hele (et utvalg av kjendisene selvfølgelig):
Kelly Clarkson - popstjerne - 71% (likhet med meg)
Sharon Stone - skuespillerinne - 70%
Jarno Trulli - Formel 1-fører - 64%
Anna Kournikova - russisk tennis-babe/flopp - 63%
Jaques Vilneuve - Formel 1-fører - 62%
Mark Webber - Formel 1-fører - 61%
Serena Williams - tennisspiller - 60%
Mandy Moore - sangerinne/skuespillerinne osv. - 60%
Dakota Fanning - skuespillerspire - 58%
Shane Filan - Westlife-kis - 56%
Lauren Graham - Gilmore girl - 55%
Chelsea Clinton - eks. president-datter - 54%
Josh Groban - feminin type - 52%
Mandy Moore - again? WTF? - 51%
Damon Hill - eks. Formel 1-fører - 49%
Alain Prost - eks. Formel 1-fører - 48%
Her ser dere det svart på hvitt. Jeg unngår med vilje å legge ut prosentene på staute karer som Russel Crowe, Dean Cain, Matt Damon, Jamie Bell, Woody Harrelson, Joe Pesci og Helmut Kohl. Kun for å illustrere min opplevelse av det. Enten er jeg en femikladd som ligner på jenter og femi gutter, eller så burde jeg bare sette meg bak rattet og kjøre bil. Hvem vet?
Som om ikke det var nok har jeg visstnok 58% likhet med barneskuespillerinnen Dakota Fanning. Nå er det klart at mellom Kelly, Dakota, Anna Kournikova og Chelsea Clinton og andre kvinner fant jeg en og annen mann jeg lignet på også. Men selvsagt var det noe å irritere seg over der også.
Det så ut som at alle kjente menn i verden som bærer likhetstrekk med meg er Formel 1-førere. Selvfølgelig er de det. Den 23 år gamle single ungdomsarbeideren UTEN lappen ligner på en haug med folk som har bil som sitt levebrød. Ikke det at det er ironisk. Neida.
Litt statistikk på det hele (et utvalg av kjendisene selvfølgelig):
Kelly Clarkson - popstjerne - 71% (likhet med meg)
Sharon Stone - skuespillerinne - 70%
Jarno Trulli - Formel 1-fører - 64%
Anna Kournikova - russisk tennis-babe/flopp - 63%
Jaques Vilneuve - Formel 1-fører - 62%
Mark Webber - Formel 1-fører - 61%
Serena Williams - tennisspiller - 60%
Mandy Moore - sangerinne/skuespillerinne osv. - 60%
Dakota Fanning - skuespillerspire - 58%
Shane Filan - Westlife-kis - 56%
Lauren Graham - Gilmore girl - 55%
Chelsea Clinton - eks. president-datter - 54%
Josh Groban - feminin type - 52%
Mandy Moore - again? WTF? - 51%
Damon Hill - eks. Formel 1-fører - 49%
Alain Prost - eks. Formel 1-fører - 48%
Her ser dere det svart på hvitt. Jeg unngår med vilje å legge ut prosentene på staute karer som Russel Crowe, Dean Cain, Matt Damon, Jamie Bell, Woody Harrelson, Joe Pesci og Helmut Kohl. Kun for å illustrere min opplevelse av det. Enten er jeg en femikladd som ligner på jenter og femi gutter, eller så burde jeg bare sette meg bak rattet og kjøre bil. Hvem vet?
tirsdag, oktober 03, 2006
Bitterhet og frustrasjon i store ord....
I lys av den siste tidens skrivesperre har jeg funnet ut at jeg kanskje må begynne å gå til drastiske tiltak for å få ut noe. Svaret stod klart som et egg foran meg: Jeg må begynne å overdrive. Det første som slo meg i denne nirvana-aktige opplevelsen var at folk ikke kjenner meg. Ikke en levende sjel på denne jord vet noe som helst om hva som foregår i mitt forskrudde sinn.
Bakgrunnen for denne delen av min "opplysning" er basert på en melding jeg fikk av min kultur-elskende søster her om dagen. Hun ville ha meg (og forsåvidt resten av familien min, men det har så lite å gjøre med min konklusjon at jeg begrenser det til denne parentesen) med på ballett. Ja du leste riktig: BALLETT. Hvorfor det? JO: "Det bli så koselig". Rekti ja. Når mine søsken kjenner meg så dårlig, hvordan kan da resten av verden kjenne meg? Selv kjenner jeg meg ganske frustrert.
Bare for å sette ting litt i perspektiv så hørte jeg ikke et knyst fra denne delen av familien verken ved Fugees- eller Sigur Ròs-konserten. Og dere som tror dere kjenner meg vet at jeg er altfor avhengig av andre mennesker til å klare og huske på slike begivenheter selv. Og man skulle tro at familien bør vite såpass elementære ting som det f.eks. musikksmaken er. Også ballett av alle ting da!
Jeg kan ikke huske at jeg på noe som helst stadie av mitt liv har vist noe særlig mer enn en lunken begeistring for både klassisk musikk og dans. Men ballett må man være med på i disse dager.
Hvilken løkskalle var det egentlig som fant opp ballett? Har det noensinne vært regnet for en dumpeplass for seksuelle avvik? Ikke vet jeg. Sannheten er at alt jeg vet om ballet er at det er særs feminine bevegelser til klassisk musikk. Hva bør jeg gjøre? Jeg tilbyr nå alle som tror at de kjenner meg til å komme med råd om hva jeg skal svare på denne henvendelsen fra min kulturelskende familie.
PS!!! Har allerede takket ja. Litt må man tross alt ofre for familien. Selv om de ikke kjenner deg så godt.
Bakgrunnen for denne delen av min "opplysning" er basert på en melding jeg fikk av min kultur-elskende søster her om dagen. Hun ville ha meg (og forsåvidt resten av familien min, men det har så lite å gjøre med min konklusjon at jeg begrenser det til denne parentesen) med på ballett. Ja du leste riktig: BALLETT. Hvorfor det? JO: "Det bli så koselig". Rekti ja. Når mine søsken kjenner meg så dårlig, hvordan kan da resten av verden kjenne meg? Selv kjenner jeg meg ganske frustrert.
Bare for å sette ting litt i perspektiv så hørte jeg ikke et knyst fra denne delen av familien verken ved Fugees- eller Sigur Ròs-konserten. Og dere som tror dere kjenner meg vet at jeg er altfor avhengig av andre mennesker til å klare og huske på slike begivenheter selv. Og man skulle tro at familien bør vite såpass elementære ting som det f.eks. musikksmaken er. Også ballett av alle ting da!
Jeg kan ikke huske at jeg på noe som helst stadie av mitt liv har vist noe særlig mer enn en lunken begeistring for både klassisk musikk og dans. Men ballett må man være med på i disse dager.
Hvilken løkskalle var det egentlig som fant opp ballett? Har det noensinne vært regnet for en dumpeplass for seksuelle avvik? Ikke vet jeg. Sannheten er at alt jeg vet om ballet er at det er særs feminine bevegelser til klassisk musikk. Hva bør jeg gjøre? Jeg tilbyr nå alle som tror at de kjenner meg til å komme med råd om hva jeg skal svare på denne henvendelsen fra min kulturelskende familie.
PS!!! Har allerede takket ja. Litt må man tross alt ofre for familien. Selv om de ikke kjenner deg så godt.
søndag, oktober 01, 2006
Friske minner fra en høstkveld på nettet
Man sitter oppe midt på natten. Nettspillet heter Dolphin Olympics. Undertegnede sitter inne med husrekorden. Besøkende kompis fra Ålgård er kjepphøy, men aldri i nærheten av undertegnedes rekorder. Men er fortsatt en gjenstand for frustrasjon og irritasjon. Heldigvis er undertegnede en mester i psyche. Sådan kan vel min besøkende kamerat skrive under på at jeg er gjenstand for like mye frustrasjon hos han.
Men tilbake til mine frustrasjoner:
- MF-konferanse over. Trist.
- Døgnrytmen tilbake på tryne. Leit
- Indiana Jones-spillet mitt vil ikke funke på Windows XP. Bare irriterende
- Hansma hører på gangstah-rap. Aggressivt.
- Yahoo.com. Hissig
Vel vel. Det er vel kanskje ikke så mye frustrasjoner som det er ren desperasjon etter å komme på noe å skrive. Ettersom skrivesperren min ser ut til å være ganske heavy denne høsten vil jeg oppfordre alle til å komme med forslag til min e-post om emner jeg kan ta opp og legge en alternativ vinkling på. Jeg kommer ikke til å legge ut e-postadressen min her fordi jeg er redd for gale lunatics, som kan finne på å terrorisere meg med trusler, utpressing, forslag om giftemål og andre skremmende ting. Så dere er altså avhengig av å ha den adressen fra før. Eventuelt kan dere alltids sjekke profilen min. Det kan hende den står der. Husker ikke.
Snakkes.
Redigert: Adressen står visst ikke i profilen min.
Men tilbake til mine frustrasjoner:
- MF-konferanse over. Trist.
- Døgnrytmen tilbake på tryne. Leit
- Indiana Jones-spillet mitt vil ikke funke på Windows XP. Bare irriterende
- Hansma hører på gangstah-rap. Aggressivt.
- Yahoo.com. Hissig
Vel vel. Det er vel kanskje ikke så mye frustrasjoner som det er ren desperasjon etter å komme på noe å skrive. Ettersom skrivesperren min ser ut til å være ganske heavy denne høsten vil jeg oppfordre alle til å komme med forslag til min e-post om emner jeg kan ta opp og legge en alternativ vinkling på. Jeg kommer ikke til å legge ut e-postadressen min her fordi jeg er redd for gale lunatics, som kan finne på å terrorisere meg med trusler, utpressing, forslag om giftemål og andre skremmende ting. Så dere er altså avhengig av å ha den adressen fra før. Eventuelt kan dere alltids sjekke profilen min. Det kan hende den står der. Husker ikke.
Snakkes.
Redigert: Adressen står visst ikke i profilen min.
torsdag, september 21, 2006
Tom Waits vs. DDE
I forrige uke snakket jeg med noen om DDE, der jeg la ut om hvor dårlig musikken var og hvor elendig stemme Bjarne Brøndbo har (jeg pleier å snakke i store ord når jeg legger ut om min forakt for DDE). Samme kveld setter jeg på litt musikk idet jeg legger meg. Og ut av høyttalerne siger tonene fra Tom Waits "Flower's Grave". Jeg tenker med meg selv: "Hmmm. Jeg har sannelig sansen for den solide, hese stemmen der". Så begynte jeg å huske det jeg hadde sagt om Brøndbo og lå og tenkte litt. Når jeg ligger i senga om kvelden og tenker går det fort i svingene. Avsporingene er mange og plutselig er jeg i Kuala Lumpur og driver basehopping uten sokker. Derfor skal jeg ikke gjengi alt jeg tenkte på. Men noe kan jeg jo gjengi. Det har seg sånn at jeg begynte å sammenligne Tom Waits og DDE, siden jeg tenkte at noen kunne komme med følgende argument: "Åhh. Teiten. Du kan jo ikke hate DDE og like Tom Waits når de synger like dårlig da. Dust". Foreløpig har ingen sagt det, men jeg tar dere på innersvingen og kommer med, i mine øyne, velbegrunnede argumenter for hvorfor man kan foretrekke Tom Waits framfor DDE.
1. Stemmeprakt
Tom Waits og Bjarne Brøndbo har begge hese stemmer og begge stemmene bærer preg av en smule alkohol. Men her er forskjellen: Tom Waits har en herlig grumsete og mørk stemme som gir inntrykk av en sliten mann som har drukket whiskey jevnt i 30 år. En skikkelig whiskey-og-sigar-stemme altså. Bjarne Brøndbo høres ut som han kauker i grisefylla. 1-0 til Tom.
2. Tekster
Tom Waits er en poet. Han skriver alt fra mørke og dystre tanker til nydeligevuggeviser og ballader. Jeg vil ettertrykkelig påstå at dette er mer interessant å høre om enn Bjarne Brøndbos fyllesjuke og rompeballer. Og en ting til: Rai rai??? Kødder du?
3. Musikk
Tom Waits er kanskje den av artistene jeg hører på som varierer mest innenfor sjangre. Blues, jazz, ballader, country, eksperimentell, rock og pop. Du finner omtrent ikke en sjanger denne mannen ikke har vært borte i (eksluder hard rock og metal). Så var det DDE ja. Der går vel omtrent alt i samme takt og ofte i samme tone. Bjarne gauler ut ett eller annet uforståelig og man vet egentlig ikke hva man skal tro. Er dette danseband, trekkspillfestival eller bare rævva?
4. Instrumenter
Nok en gang beviser Tom Waits hvor allsidig musikken hans er. På platene hans finner vi ikke bare standardinstrumenter som bass, gitar og trommer. Men også pumpeorgel, saksofon, steel-guitar, Hammondorgel, munnspill, strykere, horninstrumenter m.m. DDE har forsåvidt heller ikke bare standardinstrumentene. De har også.............Bjarne Brøndbo. På trekkspill. "Åååååå så tøff jeg er da. Jeg heter Bjarne og kan dra i et trekkspill mens jeg hopper opp og ned i fylla. Jeg har så variert musikk. Vi er så flinke til å skille oss ut med trekkspillet vårt." Nei takke meg til.
Helt til slutt har jeg valgt å komme dere i forkjøpet med argumentet alle DDE-fans bruker: "Jamen det trenger jo ikke være så sinnsykt bra da. Poenget er jo at det skaper stemning. Det er festmusikk, ikke sant?" Det er i slike triste tilfeller jeg må stille: Hvor mye skal egentlig til for å skape stemning i en folkemengde som har 3,5 i gjennomsnittspromille? Jeg er sikker på at Titten Tei kunne gjort en bedre jobb dersom det hadde vært fysisk mulig for den dokka å drikke.
Bottom line i denne posten må vel ganske enkelt være:
KIDS!! Hvis dere er lure så styrer dere unna DDE i ung alder. Hør på Tom Waits og annen kvalitetsmusikk i stedet. Trenger dere tips, kontakt meg.
Som det står i Ordspråkene 5,1: "Min sønn, gi akt på min visdom, vend øret til den innsikt jeg har."
1. Stemmeprakt
Tom Waits og Bjarne Brøndbo har begge hese stemmer og begge stemmene bærer preg av en smule alkohol. Men her er forskjellen: Tom Waits har en herlig grumsete og mørk stemme som gir inntrykk av en sliten mann som har drukket whiskey jevnt i 30 år. En skikkelig whiskey-og-sigar-stemme altså. Bjarne Brøndbo høres ut som han kauker i grisefylla. 1-0 til Tom.
2. Tekster
Tom Waits er en poet. Han skriver alt fra mørke og dystre tanker til nydeligevuggeviser og ballader. Jeg vil ettertrykkelig påstå at dette er mer interessant å høre om enn Bjarne Brøndbos fyllesjuke og rompeballer. Og en ting til: Rai rai??? Kødder du?
3. Musikk
Tom Waits er kanskje den av artistene jeg hører på som varierer mest innenfor sjangre. Blues, jazz, ballader, country, eksperimentell, rock og pop. Du finner omtrent ikke en sjanger denne mannen ikke har vært borte i (eksluder hard rock og metal). Så var det DDE ja. Der går vel omtrent alt i samme takt og ofte i samme tone. Bjarne gauler ut ett eller annet uforståelig og man vet egentlig ikke hva man skal tro. Er dette danseband, trekkspillfestival eller bare rævva?
4. Instrumenter
Nok en gang beviser Tom Waits hvor allsidig musikken hans er. På platene hans finner vi ikke bare standardinstrumenter som bass, gitar og trommer. Men også pumpeorgel, saksofon, steel-guitar, Hammondorgel, munnspill, strykere, horninstrumenter m.m. DDE har forsåvidt heller ikke bare standardinstrumentene. De har også.............Bjarne Brøndbo. På trekkspill. "Åååååå så tøff jeg er da. Jeg heter Bjarne og kan dra i et trekkspill mens jeg hopper opp og ned i fylla. Jeg har så variert musikk. Vi er så flinke til å skille oss ut med trekkspillet vårt." Nei takke meg til.
Helt til slutt har jeg valgt å komme dere i forkjøpet med argumentet alle DDE-fans bruker: "Jamen det trenger jo ikke være så sinnsykt bra da. Poenget er jo at det skaper stemning. Det er festmusikk, ikke sant?" Det er i slike triste tilfeller jeg må stille: Hvor mye skal egentlig til for å skape stemning i en folkemengde som har 3,5 i gjennomsnittspromille? Jeg er sikker på at Titten Tei kunne gjort en bedre jobb dersom det hadde vært fysisk mulig for den dokka å drikke.
Bottom line i denne posten må vel ganske enkelt være:
KIDS!! Hvis dere er lure så styrer dere unna DDE i ung alder. Hør på Tom Waits og annen kvalitetsmusikk i stedet. Trenger dere tips, kontakt meg.
Som det står i Ordspråkene 5,1: "Min sønn, gi akt på min visdom, vend øret til den innsikt jeg har."
onsdag, september 13, 2006
Gamle dager del III
I del III av denne opplysnings-serien skal vi ganske langt tilbake. I forrige del siterte jeg litt fra de hellige skriftene til kristne, også kalt Bibelen (på spansk: El Bibel, som ikke må forveksles med El-Bibelen, som kan fås på de fleste kristne elektroforretninger, eller den mer vanlige El-Bilen). Nå tenkte jeg å ta det litt lengre og forklare litt om andre helligdommer. Helligdommer som fantes før Gud sendte sin sønn og fjernet all tvil om at Han var den eneste Gud.
Alle har sikkert hørt om de hellige kuene i India, og kattene i oldtidens Hellas. Men det er få som vet om at i det gamle Assyria valfartet folk land og strand for å tilbe den hellige røyskatten. At røyskatten var drept, flådd og hengt opp utenfor en jegerhytte så ikke ut til å affisere noen. Folk var rett og slett overbevist om at denne måtte være en gud. Kanskje var det fordi den hadde beveget på seg etter sin brutale død. Senere forskning viser at det kan ha vært vinden som forårsaket denne bevegelsen, men på den tiden hadde de ikke funnet opp noe ord for vind enda, så det må jo ha virket litt rart.
Men om du synes det virket rart å tilbe en død røyskatt, så er det bare småtteri i forhold til hva som foregikk i Argentina f.kr. På den tiden het det selvfølgelig ikke Argentina, men for enkelthetens skyld bruker vi dagens navn. Uansett, der hadde de en så rar helligdom som et gresstrå. Ikke bare var det et gresstrå, men det var grønt året rundt. Lite er kjent om dette fenomenet. Noen forskere hevder at det er bare myter, mens andre mener at det kan være sannheter i det. De mest pålitelige kildene vi har spekulerer i om det kan ha vært pøbelungdommen som hadde farget gresstrået grønt med spraybokser, og at det sådan også holdt seg grønt selv om vinteren. Lite er visst om motivet, men motiv eller ei, dette er mest sannsynlig pionerer innenfor det som blir kalt tagging idag.
Det har selvfølgelig vært masse andre rare helligdommer som jeg dessverre ikke har tid til å legge ut om, men her er en liste, så kan du lese selv:
- Nederlands hellige tresko
- Texanernes hellige klapperslange
- Tyrkernes hellige fez
- Eskimoenes hellige hvalross
- Levis hellige bukseknapp
- Kurts hellige truck
- Indianernes hellige hellighet
Alle har sikkert hørt om de hellige kuene i India, og kattene i oldtidens Hellas. Men det er få som vet om at i det gamle Assyria valfartet folk land og strand for å tilbe den hellige røyskatten. At røyskatten var drept, flådd og hengt opp utenfor en jegerhytte så ikke ut til å affisere noen. Folk var rett og slett overbevist om at denne måtte være en gud. Kanskje var det fordi den hadde beveget på seg etter sin brutale død. Senere forskning viser at det kan ha vært vinden som forårsaket denne bevegelsen, men på den tiden hadde de ikke funnet opp noe ord for vind enda, så det må jo ha virket litt rart.
Men om du synes det virket rart å tilbe en død røyskatt, så er det bare småtteri i forhold til hva som foregikk i Argentina f.kr. På den tiden het det selvfølgelig ikke Argentina, men for enkelthetens skyld bruker vi dagens navn. Uansett, der hadde de en så rar helligdom som et gresstrå. Ikke bare var det et gresstrå, men det var grønt året rundt. Lite er kjent om dette fenomenet. Noen forskere hevder at det er bare myter, mens andre mener at det kan være sannheter i det. De mest pålitelige kildene vi har spekulerer i om det kan ha vært pøbelungdommen som hadde farget gresstrået grønt med spraybokser, og at det sådan også holdt seg grønt selv om vinteren. Lite er visst om motivet, men motiv eller ei, dette er mest sannsynlig pionerer innenfor det som blir kalt tagging idag.
Det har selvfølgelig vært masse andre rare helligdommer som jeg dessverre ikke har tid til å legge ut om, men her er en liste, så kan du lese selv:
- Nederlands hellige tresko
- Texanernes hellige klapperslange
- Tyrkernes hellige fez
- Eskimoenes hellige hvalross
- Levis hellige bukseknapp
- Kurts hellige truck
- Indianernes hellige hellighet
Abonner på:
Innlegg (Atom)
