Irritert på tur

Ja, så har jeg vært i Frankrike da. For aller første gang i mitt liv har jeg reist til landet som fant det for godt å kutte ut grov bakst og samtidig fant det nødvendig å skarre på r'en. Jada, Frankrike har prioriteringene i orden. Men nå tenker du vel at jeg burde skrive om hvor bra turen var. For den må jo ha vært bra, ikke sant? Joda, turen var bra den. Fin gjeng å reise med var det og. Men hvor interessant er det å lese om da....?

Nettopp!

Men er det noe spesielt irriterende over Frankrike da? Joda. Selv om det snart er 12 år siden siste prøvesprengning i Stillehavet, er det fortsatt mulig å irritere seg over dette landet.



Blant annet er det ikke mulig å oppdrive en eneste kopp med normal, svart kaffe i dette landet. Kun espresso og espressobaserte kaffedrikker. Seriøst? Ja, helt seriøst. Ikke ett sted vi var på hadde muligheten for normal, deilig og dagsnødvendig filterkaffe. Så det ble en del espresso da, kan du si.

Noe annet var jo det at hotellet (eller nettsiden vi bestilte på) hadde knota til bestillingen vår, så den ikke lenger gjaldt 7 personer, men bare 4. Så vi endte opp med å betale 320 € ekstra (320 € = ganske masse i norske penger). Og selvfølgelig kan man ikke klandre noen for administrative feil, eller klage på det. Det sure eplet måtte vi bare bite i selv. Og det smakte bittert.

Så har du språket da. Det er jo irriterende nok i seg selv. Både skarringen og den vanskelige uttalen. Og det faktum at de nekter å snakke engelsk til deg, selv om de kan det, med mindre man spør på fransk først, om de snakker engelsk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg uttalte: Parlez vous anglais?, som da betyr: Snakker de engelsk? Spør du meg er dette bare en unnskyldning for å hovere og godte seg over hvor dårlig fransk utlendinger snakker. Et plaster på såret var jo selvfølgelig Arnfinns kunnskaper innenfor irriterende språk, men et skår i stoltheten at vi gjør oss avhengig av en person for å kunne gjøre oss forstått. Irriterende.

Og apropos disse franske menneskene som hoverer så fælt. Vi var faktisk på fotballkamp og så Marseille og Porto spille 1-1 i Champions League. Vi heiet og heiet og hjalp hjemmelaget det vi kunne. Men tror du vi fikk noe igjen da vi oppfattet Rosenborgs scoringer på stadionskjermen? Neida. De tar og tar, men gir ikke noe tilbake. Møkkafolk. De så bare rart på oss og mumlet: Les norveges, eller noe sånt. De mente ihvertfall oss, som var nordmenn.

Så var det de små irritasjonsmomentene da. Som for eksempel at vi ikke kunne legge til ved Chateau d'If (fengselsøya fra boken Greven av Monte Cristo) fordi det var for store bølger, at den eneste kinoen i byen som ikke viste dubbete filmer hadde nesten utelukkende ikke-engelspråklige filmer tekstet på fransk, at det eneste bowling-lokale i byen ikke var åpent (vi vet faktisk ikke om det var stengt eller lagt ned), tiggerkoner som spiller på samvittigheten, lyver deg rett opp i trynet og ikke engang sier takk selv om du donerer 10 € (dette var ikke meg, helt sant) til babyen de påstår de må fø på, selv om dette selvsagt er altfor gamle damer til å bære et barn.

Så jada, irritasjonene stod i kø også i dette landet.

Vive la France

Nå skal jeg ikke på internett før på lørdag kveld.

Marseille here we come.

Småtterier i forhold til.....

Hei på deg. Ja, deg. Du som velger å gå inn på denne bloggen for å lese akkurat hvilke tanker som spinner rundt i hodet til lille Leiv Magnus denne gangen. Velkommen skal du være.

Det er vel uomtvistelig faktum at 2007 har, bloggmessig, vært en meget dårlig år for undertegnede. Enten man skylder på fantasiløshet eller facebook, så er tallenes tale klare:

- I 2006 skrev jeg 30 poster på 9 måneder.
- I år skriver jeg nå den 15. posten i den 10. måneden

Jeg har altså prestert å skrive halvparten av fjoråret på en måneds lengre tid. Dette er ikke bra, og jeg kan bare anta at den en gang så middelmådige interessen for denne bloggen har dalt til et meget lavt nivå.

Men nå sitter jeg her nok en gang da. Midt på natta. Og plutselig kommer den glitrende ideen om å blogge igjen. "Hurra hurra", tenker nok du da. Du lykkelige sjel og selvutnevnte Leiv Magnus-fan. "Nok en gang får jeg innblikk i tankene til geniet og følelsesmennesket Leiv Magnus, mitt Idol. Men....å nei!! Nå legger han ord i munnen min. Det liker jeg dårlig. Uff, jeg kommer nok ikke tilbake til denne bloggen igjen nei."

Og nok en gang, i dette tilfellet i mitt blogg-comeback, har jeg klart å drive vekk lesere med totalt vrøvl. Men skal nok gå bra. Jeg vil anta at det merkes ganske godt når jeg egentlig ikke har noe å skrive om. Dette med blogging funket egentlig best da jeg var irritert. Sånn som f.eks. da jeg skrev om Valentine's Day og stripping og sånt. Husker du det? Ikke det? Du sier du snublet innom bloggen ved en tilfeldighet og egentlig aldri har hørt om meg. Jaja, det er ikke så mye jeg får gjort med det egentlig.

Men hvis jeg kan få starte på nytt, så lover jeg å snakke om noe som irriterer meg. Får jeg lov? Å tusen takk. Veldig snilt av deg. Ok, her kommer det.


Det som irriterer meg for tiden, er folk som ikke liker countrymusikk. De er bare duste!

Funket det? Nei, ikke det? Neivel. Vel, takk for at du ga meg et forsøk da. Kanskje jeg blogger igjen en annen dag. Vi får se på det. Kanskje jeg bare legger meg ned og gir opp fordi ingen leser bloggen min, før den tid. Ha det godt så lenge.

Link 1

Sjekk ut dette:

http://s1.gladiatus.no/game/c.php?uid=34827