Oioioi si.

Nå er det bortimot 1 1/2 år siden jeg blogget. Har jeg savnet det, spør du? Les videre og finn det ut (kanskje).

Mye har skjedd siden sist jeg blogget. For det første har jeg blitt mer intolerant. Jeg har funnet flere og flere ting i denne syke verden som jeg rett og slett ikke setter pris på. Les om hvorfor et helt annet sted.
For det andre så har jeg flyttet. Ja, du leste riktig. Jeg har forlatt mitt kjære Oslo for å bosette meg langt sør i landet. Nærmere bestemt Froland. Les om hvorfor et helt annet sted.
 For det tredje har jeg blitt eldre. Cirka 1 1/2 år eldre faktisk. Denne er ganske selvforklarende.

Men hvorfor så langt opphold? Hvorfor har jeg ikke hatt noe å skrive om? Har demotivasjonen endelig lagt denne bloggen over knærne sine og utført en Irish Curse Backbreaker på den (ooo, wrestlingterminologi, nytt av året)? Og hva skjedde med anmeldelsene av Bibel-filmene? Vil vi noensinne få svar på disse spørsmålene?
Kanskje. Jeg vet ikke. Gidder ikke svare nå.
Ha en god dag.

Men fint skal det verra...

Det er så sykt deilig å sitte med følelsen av at man har gjort noen riktige valg her i livet. En selvtilfredshet jeg både omfavner og fordømmer på samme tid. Derfor velger jeg å unngå dveling og filosofering over den dobbeltmoralske problemstillingen og går rett på sak.

Saken har forøvrig ingenting å gjøre med hverken overskrift eller ingressen.

Saken er den at jeg ikke skjønner hvorfor jeg med ujevne mellomrom får mail om at folk har kommentert her. Det betyr at folk er innom og kikker. Og da lurer jeg egentlig på hva folk forventer å finne. Det står jo ikke akkurat mye fornuftig her.

Og nå som dere har lagt igjen en rekke kommentarer siden de to forrige innleggene, har jeg fått en samvittighetsplikt til å oppdatere igjen. Så dere skjønner, dette beveger seg i en ond sirkel. Jeg har ingenting fornuftig å komme med, så jeg slutter bloggingen. Men så kommer det fortsatt inn kommentarer med mer eller mindre implisitte forespørsler etter nytt materiale. Og som den gode, kristne mannen jeg er ser jeg meg selvfølgelig nødt til å følge min samvittighet. Så da må jeg jo begynne å blogge igjen da. Men da jeg fortsatt ikke har noe fornuftig å komme med, så ender dette nok en gang opp med spydig, ureflektert, fordomsfullt, tanketomt og hetsende oppgulp. Ser dere den onde sirkelen? Dette er deres eget ansvar.
Kanskje jeg burde skifte navn på bloggen fra "Innfall" til "Oppgulp" for at dere lettere skal skjønne at dette virkelig ikke er ting som beriker livene deres.

Eller, ja, nei, jeg vet ikke....

Jeg liker å spre harme, så vel som varme. Så bloggingen er jo en fin hobby. Men jeg skulle ønske jeg hadde noe å komme med. Noe ordentlig. Noe bra. Men det har jeg ikke. Kanskje jeg oppdaterer filmbloggen etterhvert. Har sett en film jeg vurderer å skrive en omtale av.

Vi får se. Men dette er ihvertfall sikkert, så lenge dere kommenterer kommer jeg til å blogge. Det sier samvittigheten min. Og han (ja, samvittigheten min er en mann) hører jeg på.

Hvorfor så trist lille fugl?

Shit. Nå er det lenge siden jeg har skrevet her.

Barnesang for en ny generasjon

En god gammel barnesang i ny drakt, tilpasset et meteroseksuelt samfunn.

Lisa gikk til skolen
Tripp tripp tripp det sa
I den nye kjolen
Lignet hun på far

The Golden Idol

Det er i skrivende stund kun en uke og et par timer til Oscar-showet 2009 sparkes igang av ingen ringere enn Hugh Jackman. That's right, Wolverine himself. Og nok en gang går jeg over alle støvleskaft for å følge Hollywoods mest ettertraktede bøye seg i støvet for denne "gullkalven". Som filmelsker er dette naturligvis et av årets høydepunkter for min del. Som kristen har jeg egentlig aldri tenkt over hva jeg liker ved programmet. Etter 10 sekunders tenketid kom jeg heldigvis fram til at jeg ikke skal problematisere det noe særlig. For min del ligger underholdningen i spenningen om hvem som drar hjem "gullkalven", og når det gjelder de filmene som ikke vinner har jeg følgende å si: Er det bra filmer liker jeg de på tross av at de ikke vant. Med andre ord betyr ikke statuetten en dritt i seg selv for min del. Men konkurransen om seieren er alltid morsom og følge.

Ikveld så jeg en film som, i mine øyne, er en sterk kandidat til prisen for årets beste film. Det politiske dramaet "Frost/Nixon". Sannsynligvis kommer denne til å tape prisen til Danny Boyles glimrende "Slumdog Millionaire". Men i mine øyne er Ron Howards genistrek minst like god. Dessuten synes jeg filmen er høyst aktuell i det at den tar opp en høyst kjent affære innen amerikansk politikk, samtidig som den setter ting som maktmisbruk og politisk spill på agendaen. Den engasjerte meg, for å være helt ærlig. Se den.

I denne høyst ustrukturerte teksten vil jeg avslutte med å runde av min lille avstemning her. The Dark Knight tok en soleklar seier med 43% av stemmene. En glimrende film, helt klart. Selv stemte jeg på P.T. Andersons There Will Be Blood (anmeldelse her). Den kom også inn på andre plass med 23% av stemmene. Noe jeg satte pris på. Det finnes ihvertfall 2 andre der ute som er enig med meg. Tjohooo.

Konspirasjonen ender aldri

Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg hater at folk bruker ordet smør når de snakker om margarin. Enten det er fordi ordet er 2 stavelser kortere og derfor krever mindre hjerneaktivitet å uttale, eller fordi de bare ikke vet bedre. Jeg hater det uansett. Men stor var min sorg da jeg idag fant ut hvem som står bak dette språklige slurveriet som gjennomsyrer det norske folket.

Vi kan ta det hele fra starten:

Som noen av mine, mer eller mindre oppvakte, bekjentskaper har fått med seg så jobber jeg i barnehage. Og i barnehagen gjør vi mange koselige ting, som f.eks. å leke med lego, herje på puterommet eller lese/høre eventyr.

Onsdag 4. februar var en onsdag som alle andre, trodde jeg ihvertfall. Jeg kom ihvertfall på jobb på helt vanlig måte. Morgenrutinen gikk også etter planen: en hilserunde, en kaffekopp, sette på mer kaffe og virre rundt i lokalet for å se hvem som har kommet så langt. Ikke noe problem. Etter en stund innser jeg at cd-spilleren står på. Innimellom spiller vi litt fantasifull, klassisk musikk. Men ikke idag. Idag var det konversasjon som strømmet fra høyttalerene. "Javel, så hører vi på eventyr", tenker jeg. Etterhvert innser jeg at det selvfølgelig er Torbjørn Egners hørespill om "Klatremus og alle dyrene i Hakkebakkeskogen" vi hører på.

Dette plager foreløpig svært lite.

Men etter en stund kommer vi til scenen der Bakemester Harepus lærer sin lille undersått den akk så berømte "Pepperkakebake-sangen". Og her er vi inne på sakens kjerne. Plutselig går det opp for meg hva han synger. Her er første vers:

Når en pepperkakebaker
baker pepperkake-kaker
tar han først en stekegryte og en kilo margarin (hmm, dette er snedig. det har alltid vært mitt inntrykk at smør egner seg bedre i pepperkaker)
Oppi gryta smelter smøret (nei vent nå litt.....)
og det neste han må gjøre
er å røre sammen smøret og en kilo med farin

Hvordan ble denne margarinen plutselig til smør??

Torbjørn?? Hva har du gjort? Du har korruptert tusener på tusener av små barn til å tro at smør og margarin er ett fett, når alle vitenskapsmenn kan fortelle deg helt klart og tydelig at det er langt unna sannheten.

Men nå tenker du sikkert at overskriften min ikke henger sammen med konklusjonen om at Torbjørn Egner er bakmannen. Men da skal du høre litt på meg.

For det første kunne jeg ikke brydd meg mindre om overskriften hang sammen med teksten eller ikke. Og for det andre er jeg uansett ikke ferdig med mine konspirasjoner. Jeg er nemlig ikke ute av tenkeboksen. Hva vet vel jeg om hvem som kanskje kunne ha holdt en pistol mot stakkars Egners hode idet han skrev dette?? Eller kanskje margarinprodusenter fristet med veldig mange penger for "misforståelsen"...? Kanskje får vi aldri vite dette. Eller kanskje jeg bare trenger lengre tenketid.

The return of Mr(miss?) sensitive blogger

Jeg følger opp min følsomme(kvinnelige?) blogg med tidenes mest oppbrukte unnskyldnig. I dette tilfellet en unnskyldning for å ikke blogge, men kan brukes til så mangt for oss følsomme(feminine?):

Jeg har vondt i hodet. Snakkes imorra. Natta.

Flytting

Er det noe jeg misliker sterkt, så er det å flytte. Bare hele ideen med å bryte opp en komfortabel situasjon bringer ubehag til alle kroppsdeler jeg klarer å tenke på. Ikke bare er det kjedelig å gi opp en godt plassert leilighet. Men å pakke ned alt jeg eier for å flytte det en knapp kilometer gir meg suspekte ideer om selvskading og annet ukvem. Nå er det ikke det at tanken på den nye leiligheten foruroliger meg. Ei heller de nye romkameratene. Nei, det er selve flyttingen som forårsaker meg stort misnøye.

Når det er sagt vil jeg innen sommeren er over inneha både ny leilighet og ny jobb. Og det er jo en besnærende tanke.

Eksamen og nyttige tips dertil

Jajaja. Så var det denne tiden av året igjen da. Eksamenslesing. Denne simpleste av alle måter å desperat tilrive seg kunnskap på. Så hva gjør man for å unngå eksamenslesing? Svaret burde være enkelt for de fleste: ikke les. Gjør tvert imot alt annet for å unngå å tilrive seg noen særlig mer kunnskap enn den du har fra før. Men hva med eksamen da, sa folk. Joda, den får gå som den går. Man kan jo være heldig med oppgaven. Men sjansen for det er liten. Så dette er jo åpenbart et sjansespill.

Dette er kanskje ikke konstruktive tips, som overskriften muligens hentyder. Men de av dere som leser bloggen min jevnlig bør ha lagt merke til at dette er ting som sjeldent gir meg mindre nattesøvn enn det jeg får fra før. Og dersom dette ikke har slått dere, da er dere ufattelig dårlige menneskekjennere og jeg vil sterkt fraråde dere å okkupere yrker som krever sosial kontakt.

Når dette er sagt kan jeg vel sagtens benytte anledningen til å snakke om været. Været er nemlig fint for tiden. Veldig fint faktisk. Dette påvirker selvfølgelig humøret mitt. I positiv forstand mener kanskje noen. Men jeg ville ikke satt alle pengene mine på at dette er udelt positivt. Humøret mitt påvirker nemlig også bloggingen min. Og, jo sintere blogging, jo morsommere blogg. Så synd for dere at jeg er i godt humør.
Og lykke til på eksamen.

Tyveri

I lys av den siste tidens tørke på konstruktive tilbakemeldinger og interesse for denne bloggen, har jeg bestemt meg for å ta drastiske tiltak. Nemlig plagiat. Jeg skal stjele et konsept fra bloggen til min bror og herved gi dere uinteressante, unødvendige og totalt ubrukelige opplysninger. Og før dere spør: Ja, jeg er desperat. Her kommer uansett litt trivia:

- En gjennomsnitts Leiv Magnus går fra 0-25 på akkurat 25 år.

- Denne modellen går også fra 0-25 km/t på kortere tid enn han gidder å telle.

- Et hopp opp i luften av denne modellen resulterer i en snarlig retur til bakkenivå.

- Det gjennomsnittlige koffeinmisbruket til denne modellen ligger på mellom 3/4 og 1 liter per dag. Noen dager mer, andre dager mindre.

- Undersøkelser viser at Oslo by er de best tilpassede omgivelser for denne modellen.

- Denne modellen er slett ingen modell.

Ha en god dag.

F.A.Q. u2 - Frequently Asked Questions - part 2

Ja denne bloggen er nå i aller høyeste grad gjenopplivet. Og av mine mange forskjellige spalter her på bloggen, vil jeg vende tilbake til et konsept, som kun har vært tatt i bruk en gang tidligere. Nemlig F.A.Q. Grunnen til at denne spalten ikke har blitt viet like mye oppmerksomhet som f.eks Historier fra gamle dager og Revenge of the Nerds er av den enkle grunn at ettersom min aktivitet på denne bloggen avtok, minket også antall spørsmål jeg fikk innsendt.

Men her er jeg altså tilbake for å vie min tid til å svare på spørsmålene dere undrere går og grubler på. Ja, jeg vet det er uselvisk av meg å dele så generøst av min kunnskap sånn at dere skal slippe og gå dere vill i wikipedia, google og andre formidlere av vranglære. Men jeg håper nå vi bare kan la dette være sagt, og så holde kommentarene fri for unødvendig takknemlighet.

Da har jeg ikke noe mer å utsette. Fyr løs med spørsmål:

Q: Hvorfor bor Nøtteliten i toppen av treet hvis han aldri er ferdig når han skal avsted? Ville det ikke være tidsbesparende å bo lengre nede?

A: Det er en generell misforståelse at Nøtteliten bodde i toppen av treet. Det er også en overdrivelse fra gjendikterens side at han aldri var ferdig når han måtte avsted. Dette er et klassisk eksempel av en fjær som har kjørt rekordevolusjon og blitt til fem høns. Det har seg nemlig slik at Nøtteliten var pære full og kom seg ikke ned fra treet. Grunnen til at han havnet der skjedde kvelden før da han stavret seg hjem fra den lokale kroa. En musvåk la imidlertid merke til at han beveget seg sakte, og så sitt snitt til å sikre seg en aftensnack. Musvåken angret seg imidlertid da han kjente eimen av alkohol, og av frykt for å få flylisensen indratt slapp han altså Nøtteliten ned i nærmeste tretopp og fløy diskret videre.


Q: Hvem har de beste filmene? Donald Duck eller Mikke Mus?

A: Dette er i stor grad et spørsmål om smak. Men fra et analytisk standpunkt kan det bare bli ett svar: Mikke Mus. Saken er nemlig den at Donald Duck har et urealistisk høyt temperament. Og med det antall raseriutbrudd han visstnok har hatt ville han forlengst ha sprengt ett eller flere blodkar i hjernen og avgått ved døden. Det mest sannsynlige er at dette har skjedd, og at vi, i etterkant av dødsfallet, har blitt narret med tegnefilm for å dekke over skandalen. Antall filmer vi har latt oss lure av kan ha vært så høyt som 35.


Q: Hvor ble det av Ibsens ripsbusker? Og er det rimelig å anta at de bar bedre rips enn de andre buskvektsene?

A: Først må jeg påpeke at spørsmålet inneholder en urovekkende mangel på insikt i Ibsens liv og levnet. For det første må det presiseres at ripsbuskene tilhørte Henrik Ibsens fetter, Jan Fredrik Ibsen. Og de stod i en hage i Skien helt til de visnet stille hen en vårdag i 1940. Ripsbuskene ble ikke populære fordi ripsen var så mye bedre, men det var de buskene som bare mest frukt hver sensommer. Hvert eneste år. For å si det enkelt: de leverte hver gang.


Q: Hvordan døde Rasputin egentlig?

A: For de ulærde må jeg først få presisere at Rasputin var en munk og såkalt sannsiger som hadde stor innflytelse hos det russiske tsar-huset på begynnelsen av 1900-tallet. Rasputin overlevde mange snikmordforsøk, deriblandt drukning, pistolskudd og forgiftning, før han døde da han falt av krakken sin og brakk nakken da han skulle skifte en lyspære.


Q: Hvem sang Silje Vige om i "Alle mine tankar"?

A: Det er viden kjent at Norges Melodi Grand Prix håp i 1993 sang om Chuck Norris.


Det var alt jeg hadde tid for idag.



PS! Vurdere å skifte navn på spalten til Spør et geni. Innspill???

Let´s talk about.....movies baby

Ett år og to uker gikk det mellom det nest nyeste og det nyeste innlegget. Men etter et godt og langt sabbatsår er FILMNERDENE endelig tilbake. Foreløpig kan dere, som er interesserte vel og merke, kose dere med noen meninger om filmen There Will Be Blood.

Oppdatert?

Dersom du er en av de som har etterlyst en oppdatering på min andre blogg, men har gitt opp å sjekke det ut:

http://myseriousness.blogspot.com

For å si det enkelt: I´m back in buisness.

Mother of all boring blogs

Nå er jeg fortsatt ikke den mest aktive bloggeren på markedet. Men jeg tenkte nå jeg skulle komme med en oppdatering. Litt av grunnen er for å gjøre godeste herr Viks kommentar (fra forrige post) til skamme, og litt fordi min bror har levert to oppdateringer på kort tid nå og jeg kan jo ikke være så mye dårligere enn han. Litt dårligere holder.

Situasjonen akkurat nå er som den vanligvis er når jeg blogger. Det vil si at jeg egentlig ikke har noe å skrive om. Derfor bare finner jeg på ting ettersom det dukker opp i hodet mitt. Jeg skriver altså tankerekken samtidig som jeg tenker den. Omtrent altså. Det vil jo nødvendigvis ikke bli helt presist, men litt slingringsmonn må man da unne seg.

Så nå tenkte jeg at jeg skulle skrive den typen blogg som jeg selv hater å lese. Nemlig den totalt uinteressante "dette har jeg gjort idag"-bloggen. Here it goes.

Idag var jeg oppe klokka 07.30. Innen klokka var 08.30 var jeg på plass ved det ærverdige Menighetsfakultetet. For å lese, tenker du sikkert (ja jeg bruker hersketeknikker, selv om dette ikke er en samtale). Men jeg må nok skuffe deg. Grunnen til min uvanlig tidlige aktivitet var at jeg skulle spille fotball. Ikke alene selvfølgelig, men det har du sikkert allerede skjønt. Da det var unnagjort hadde jeg ikke annet å gjøre enn å tråle hjem, dusje, og slå på PC'en.

Da mesteparten av dagen var unnagjort, inkludert et besøk av kompis Dan, et kort tilbakeblikk i Monty Pythons verden, litt jamming, middag og slikt, kom en av mine samboere hjem. Da var det sporenstraks på med TV'en for å starte sesong 3 av Entourage på dvd. Da fire episoder var unnagjort slo vi av. Det får da være måte på.

Ganske rett etterpå fikk jeg en telefon fra en bekjent Ålgårdsbu. Nemlig Hans Kristian. Han hadde perm fra HMKG og hadde noen timer og slå ihjel før han satte seg på nattoget. Det ble noen koselige timer med småprat og drøs. Og her sitter jeg altså nå, med ingenting å skrive og, jeg gjetter, et etterhvert totalt uinspirert "publikum". Men det driter jeg i. Nå skal jeg se på House M.D.

Snakkes

Vive la France

Nå skal jeg ikke på internett før på lørdag kveld.

Marseille here we come.

Link 1

Sjekk ut dette:

http://s1.gladiatus.no/game/c.php?uid=34827

Sisten?

Det har kommet til min oppmerksom het at jeg "har'n", som vi sier i Enebakk. Henviser her til Lars og Joranns (kanskje mest Jorann) kommentar på forrige post. Jeg gjorde som kommentaren ba om, og gikk på bloggen deres for informasjon. Jeg ble en smuleforarget, men ikke overrasket, da jeg fant ut at jeg ikke bare "har'n", men jeg ble også fortalt hva jeg skulle skrive om. Dette er noe jeg liker svært dårlig. Spesielt ettersom dette nye bloggefenomenet, "Sisten", bærer stor likhet med kjedemailene som besøker e-posten min fra tid til annen.

Nå, en kjedemail kan jeg saktens svare på i ny og ne. Men å bli fortalt hva jeg skal skrive om i neste blogg er mildt sagt en fornærmelse. Og det er ikke spesielt det at jeg misliker å fortelle rare ting om meg selv. Jeg bruker jo allerede nok tid på det fra før, så det gjorde jo denne leken bare mer uinteressant.

Derfor, kjære Lars og Jorann, kommer jeg ikke til å bruke en millimeter med spalteplass på denne særdeles fornærmende og uinteressante leken. Jeg skriver det jeg selv vil og har svært lite til overs for å bli fortalt annet. Kall meg gledesdreper, festbrems og hva det måtte være. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Valentine's Day, hva er poenget?

Så jeg antar at de hadde problemer i Edens hage og? Eller ikke.
Men det går bortenfor poenget mitt egentlig. Poenget mitt har egentlig fint lite med denne ruten å gjøre. Det var bare en morsom liten rute relatert til dagen idag.

Det jeg vil dele med dere idag, er mitt problem med Valentinedagen. Hva er egentlig poenget? Joda, det er søtt og klissete og romantisk og alt det der. Men når ble dette eksklusivt for én bestemt dag? Idioti spør du meg. Valentinedagen er en engelsk og amerikansk tradisjon. Hvorfor er den da nå å finne i Norge? Dere som enda ikke har skjønt at det er markedskrefter som har importert denne "merkedagen" for at dere skal bruke ekstra mye penger på unødvendige ting som rosa kort, plysjbamser og annet dill, dere er noen fjols av dimensjoner. Det er ikke annet enn et latterlig forsøk på å tjene penger på nordmenns uvitenhet og manglende evne til å bedømme kapitalisme. Og nå må jeg være forsiktig med ordbruken kjenner jeg. For det kan ikke være et så latterlig forsøk, ettersom det finnes såpass mange dumme nordmenn som faktisk biter på dette.

JA, jeg mener det. Er det sånn at dersom man husker på kjæresten sin alle andre dager, men glemmer det på Valentine, da er man en skurk? Mens de som nærmest ignorerer kjæresten på "vanlige" dager, men tilfeldigvis husker Valentine er romantikere? Da er verden snudd på hodet spør du meg. Men verden er idiotisk nok som det er, så det er vel kanskje ikke noe sjokk.

Og, ja, jeg har samme tanker om Halloween. Nok en irriterende "merkedag" som kun er prakket på oss nordmenn for at rike folk skal tjene enda mer penger, og ungdommer, som drikker nok fra før skal få nok en unnskyldning til å drikke.

Så hvis du, som meg, er singel, så venter du med å få deg kjæreste til Valentines er over og glemt. Så kan du heller være litt mer oppmerksom når den tid kommer. Og drite i Valentines neste år.

 

Return of the blogger...

Mine damer og herrer. Vi har en ny blogger i byen.



Nåja, ny og ny. Han har blogga før. Men det var en kjip blogg på fattige tre poster.



Uansett, nå er han her igjen: BJØRNAR!!




Sunnmøringen som alltid har noe å irritere seg over. I bloggen sin, som han passende nok har kalt for "Vevlogg" (det nynorske ordet for nettlogg, som igjen er bokmålsordet for weblog), skriver han om sine triumfer og nedturer. Her kan du lese om turistbilder fra Budapest, flate Froland og pizza uten bakterier. Denne deilige klumpen av en morromann skriver en blanding av nynorsk og sunnmørsdialekt, noe som irriterer meg. Ikke det at jeg lar det gå meg på nervene. Men han har vært slik en forkjemper for nynorsken tidligere, at dette selvfølgelig skuffer litt.



Skuffe må også jeg gjøre nå. Ihvertfall skuffer jeg nok noen av denne bloggens kvinnelige lesere. For Bjørnar er nemlig opptatt. Og det ser ikke ut som hans kjære frolandske blomst kommer til å slippe han med det første.



Men nå skal jeg ikke dra det lengre. Ta turen til VEVLOGG og møt Bjørnar på hans hjemmebane.

Kjære jenter....

Jeg adresserer denne posten direkte til dere som tilhører det motsatte kjønn. "Det motsatte av hva?", spør kanskje du. "Av meg", svarer jeg. Grunnen til denne posten er å prøve å opplyse dere om noe som har ligget på hjertet mitt i lang, lang tid. Og før dere begynner å kritisere, generaliseringen i denne posten er gjort med fullt overlegg. Jeg begynner på nytt:

Kjære jenter

Dette er noe dere bare må forstå. Gutter liker fotball. Sånn er det bare. Kanskje ikke alle, men de er i så fall ikke gutter. Eller så er de det, hvem vet? Men uansett, gutter liker fotball.

Dette virker kanskje rart på dere. At godt voksne mannfolk skriker stemmen av seg for 22 beundringsverdige menn (det stemmer, IKKE kvinner) som kappspringer om en ball. Ikke bare kappspringer de, men de er villig til å sette helsa si på spill for at motstanderen ikke skal få tak i den runde lærkula. Ja, når jeg formulerer det slik virker det banalt selv på meg. Men tro meg, så banalt er det ikke. Til alle tider har menn konkurrert om hvem som er sterkest, raskest og mest utholdne. Så at selve konkurransen foregår bør i grunn ikke overraske noen.

Men hvorfor utsette dåp, bryllup og begravelser for å bevitne en slik konkurranse mellom mennesker man ikke engang kjenner, langt mindre er i slekt med? Ja jeg stiller jammen meg gode spørsmål.

Svaret er enkelt, men komplisert: Følelser. Man føler for et lag. Verre enn det er det altså ikke. Det var den enkle delen.

Verre er det å forklare hvorfor disse følelsene oppstår. Den letteste utveien her ville vært å forklare den store fellesskapsfølelsen som er i en supportergjeng. Men så enkelt er det heller ikke. Ofte kan man nemlig føle at man er den eneste som holder med et lag. Jeg var, til eksempel, den eneste jeg vet om på Kirkebygden Skole som holdt med I.K. Start. Ikke det at denne fellesskapsfølelsen heller skal ignoreres. For står man på tribunen med et utall andre som roper i kor for det samme laget, føler man utvilsomt at man er med på noe stort.

En annen utvei kan være å forklare det med helte-behovet vårt. Alle har behov for helter og forbilder. Og står man foran tv-skjermen som 6-åring og er vitne til verdensrekord i høyde, er det stor fare for at man blir interessert i høydehopp og får et forbilde der og. Selvfølgelig sett at man forstår hvor enestående prestasjonen er da. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg forstår hvor jeg går med denne bloggen heller, men det er en annen sak.

Nei, disse følelsene er såpass vanskelige å forklare at jeg kanskje ikke har noe fasitsvar. Men det er jo også vanskelig å forklare hvordan dere jenter klarer å sitte og heie på deltakerne i Ungkaren, Ungkarskvinnen, Millionæren og jeg vet ikke hva. Det er nok tonnevis av spørsmål vi gutter kunne stilt til dere om deres tv-serier og annet. Men vi lar dere holde på.

Jeg vet ikke om dere jenter ble noe klokere av dette egentlig. Det har alltid vært vanskelig å forklare fotball til dere. Men en ting står som en milepæl: Gutter liker fotball. Og det er fint lite dere får gjort med det.