Men fint skal det verra...

Det er så sykt deilig å sitte med følelsen av at man har gjort noen riktige valg her i livet. En selvtilfredshet jeg både omfavner og fordømmer på samme tid. Derfor velger jeg å unngå dveling og filosofering over den dobbeltmoralske problemstillingen og går rett på sak.

Saken har forøvrig ingenting å gjøre med hverken overskrift eller ingressen.

Saken er den at jeg ikke skjønner hvorfor jeg med ujevne mellomrom får mail om at folk har kommentert her. Det betyr at folk er innom og kikker. Og da lurer jeg egentlig på hva folk forventer å finne. Det står jo ikke akkurat mye fornuftig her.

Og nå som dere har lagt igjen en rekke kommentarer siden de to forrige innleggene, har jeg fått en samvittighetsplikt til å oppdatere igjen. Så dere skjønner, dette beveger seg i en ond sirkel. Jeg har ingenting fornuftig å komme med, så jeg slutter bloggingen. Men så kommer det fortsatt inn kommentarer med mer eller mindre implisitte forespørsler etter nytt materiale. Og som den gode, kristne mannen jeg er ser jeg meg selvfølgelig nødt til å følge min samvittighet. Så da må jeg jo begynne å blogge igjen da. Men da jeg fortsatt ikke har noe fornuftig å komme med, så ender dette nok en gang opp med spydig, ureflektert, fordomsfullt, tanketomt og hetsende oppgulp. Ser dere den onde sirkelen? Dette er deres eget ansvar.
Kanskje jeg burde skifte navn på bloggen fra "Innfall" til "Oppgulp" for at dere lettere skal skjønne at dette virkelig ikke er ting som beriker livene deres.

Eller, ja, nei, jeg vet ikke....

Jeg liker å spre harme, så vel som varme. Så bloggingen er jo en fin hobby. Men jeg skulle ønske jeg hadde noe å komme med. Noe ordentlig. Noe bra. Men det har jeg ikke. Kanskje jeg oppdaterer filmbloggen etterhvert. Har sett en film jeg vurderer å skrive en omtale av.

Vi får se. Men dette er ihvertfall sikkert, så lenge dere kommenterer kommer jeg til å blogge. Det sier samvittigheten min. Og han (ja, samvittigheten min er en mann) hører jeg på.