Rock and roll

Er bloggen min død? Hvem drepte den isåfall? Dette er vanskelige spørsmål i en tid fylt med konflikter, krig og sultestreik. På mange måter blir meningen med livet en slags utvannet frase når man står til knærne med krav om oppdateringer, morsomheter og generelt pisspreik annenhver dag. Det er vanskelig for meg å komme med noe konkret svar på hvorfor bloggen min havnet i koma, for så å våkne opp og falle i koma på nytt. Ble kravene for høye? Ble presset om stadige vittigheter, dyp psykologisk innsikt og ubegrenset fantasi rett og slett for stort?

Mange teorier spinner rundt disse spørsmålene. På et tidspunkt gikk det faktisk så langt at teoriene etterhvert dreide seg mer om russisk mafiavirksomhet, romvesener fra Mars, roboter i underbukser og diverse narkotiske stoffer enn de gjorde om undertegnedes mangel på oppdatering.

Når jeg først nå velger å stå fram å oppdatere litt vil jeg vel først og fremst prøve å avkrefte noen av teoriene. Jeg kan ihvertfall si så mye som at de ovennevnte teorier er langt unna sannheten. Men jeg er som sagt ikke sikker på om jeg vet noe fasitsvar på dette vanskelige spørsmålet. Derfor får jeg lansere mine egne teorier. Ihvertfall den som ligger nærmest sannheten. Mitt tips ville vært en kombinasjon av ren og skjær latskap, samt mangel på internett i leiligheten.

Forresten. Bare glem alt jeg har skrevet. Ha en hyggelig høst.

Schwin på skauen

Hva er dealen med å ta en to måneders pause fra blogging, reise rundt på ferie, skrive få filmanmeldelser, jobbe, dra på UL, fylle år og generelt være slækk. Jo det skal jeg si deg: Mangel på internett. Sånn som verden funker idag (ihvertfall min verden), blir det full stopp der det ikke finnes internett. Og et slikt sted er leiligheten min for tiden. Det vil jo forhåpentligvis forandre seg utover høsten, men hvem vet hvor lang tid det kan ta? Heldigivs virker det som om en del tar en liten pause fra internett om sommeren. Ikke alle naturligvis, men det har kanskje ført til at det ikke virker som om det har gått så lenge siden sist. Men hvem bryr seg egentlig? Blogging er jo åndssvakt. Derfor skriver jeg åndssvakt. Minus og minus blir pluss veit du. Kanskje ikke helt vanntett argument i mitt tilfelle, men det får gå.

Av mange ting jeg har tenkt på denne sommeren er blant annet dette med å bli 23. Det virker skummelt mye mer enn 22, gjør det ikke? Jeg mener: 3-tallet er jo alltid stort. Fra 2 til 3 år er jo et kjempesteg innenfor utviklingen av generell motorikk. Fra 12 til 13 er jo steget mellom barne- og ungdomsskolen. Jeg tror det er litt sånn fra 22 til 23 år også. Jeg kan ihvertfall huske at jeg var ganske bekymringsløs for noen dager siden. Jeg var jo ung, kan skjønne. 22 år. Ingen alder. Men nå! Nå kjenner jeg meg tynget av ansvar. Jeg kjenner alderen kryper oppover 20-tallet. Før jeg vet ordet av det er jeg nok 30. Behovet for å etablere seg kommer krypende. Du verden, dette ble plutselig veldig skummelt. Og hvor ble det av ungdomstiden? Den forsvant som løs mageguffe ned i røret. Jeg vil ha den tilbake. Jeg vil ikke bli gammel. Ok, kanskje litt da. Sånn at jeg kan realisere alle mine sadistiske fantasier om å herske over alt småtroll som måtte lese det her. Neida. Joda. Neida. Litt da.