Intoleranselista

Fjorårets største julekalender-hit, Intoleranselista, debuterer nå på blogg. Men, som en god DVD-boks, slipper man og vente dag til dag med å få neste del når kalenderen går i reprise året etter. Da kan man se alt på en gang.

Jeg tror det var etter 4 punkter jeg bestemte meg for å gjøre julekalender av det. Så punkt 5 ble publisert 5. desember 2010. Og deretter gikk det slag i slag. Jeg har ikke giddet å ta med alle kommentarene som kom på lista ifjor. Men her er den, i sin helhet:

1. Har nå satt meg fore å bli intolerant. Første punkt på min intoleranse-liste: Folk som har Avatar som favorittfilm.

2. Punkt to på min intoleranse-liste: Folk som bruker ordet "fest" som et verb, og i tillegg lister det som en hobby.

3. ALLE som ler av Two and a Half Men.

4. Folk som står stille på venstre side av rulletrappa.

5. har lovet bort punkt 5 på intoleranselista, så her er det: telefonselgere. Et svært åpenbart valg, ja, men det må likefullt med i en komplett liste.

6. Kjendisnyheter. Ta med Dorte Skappel og i samme slengen. Snakk om å ha tidenes mest ubrukelige jobb.

7. Bonderomantikk. Er på ingen måte imot bønders rett til å gifte seg. Men å putte det i beste sendetid på TV har jeg lite sans for.

8. Fotballkommentatorene til Viasat

9. Folk som fortsatt tror at Michael Jackson var helt uskyldig

10. Folk som tror de motbeviser kristendommen ved å opplyse om at "Jesus faktisk ikke ble født 24. desember"
10.5. Folk som ikke tar humoren i intoleranselista. De kan ta seg en bolle.

11. Jimmy Fallon. Han har aldri vært, er ikke og kommer aldri til å bli morsom. Her kan det også legges til at de som synes Jimmy Fallon er morsom kan gå og legge seg. De mistet akkurat stemmeretten. I alt.

12. Justin Bieber. Horrible. Just......horrible!

13. På Luciadagen kan det vært verdt å nevne to merkedager som ikke hører hjemme i Norge. Halloween og Valentines. Ha dere bort

14. Studiosjefer som kansellerer gode TV-serier som Firefly, Deadwood, Studio 60 og Carnivale.

15. Last Christmas. Er det noen som helt seriøst liker den sangen?

16. Her kommer den: Folk som står foran døra på trikk/t-bane/buss og presser seg inn før folk har kommet seg ut.

17. Kinotrailere som gir bort alle vitsene/poengene.

18. Freak-vær som avlyser Premier League-kamper...

19. Oppkast på gata. Ikke noe får meg til å ville spy som lukten (og synet) av andres spy.

20. Manchester City. Seriøst. Tåler de rett og slett ikke.

21. Gaverush og materialistisk jag. Begynner å gå tom for punkter nå. Flaks det bare er tre igjen

22. Folk som kjører ut av køen og presser seg inn lenger framme. Idioter.

23. Folk som motsier seg selv uten skam bare for å ha rett i enhver situasjon. Sleng på enhver form for hykleri i tillegg.

24. Intoleranse og respektløshet. Og bare for å være sikker på at jeg sparker beina godt vekk under meg selv: intoleranselister. God jul folkens.


Dett var dett. Håper den var nesten like underholdende som ifjor. I den grad den var underholdende ifjor da. Snakkes.

Filmkunst

Mulig det er rart å kalle det filmkunst, når det kommer fra en TV-serie. Men drit nå i det. Det er filmet med et kamera, og det holder for meg.

En av mine favorittepisoder fra den glimrende TV-serien "House M.D." er episode 11 fra sesong 6, kalt "Remorse". Den handler om en buisnesskvinne (spilt av Beau Garrett) som legges inn på diagnostikkavdelingen til House og etterhvert blir avslørt som psykopat. En av grunnene til at jeg liker denne episoden så godt er scenen der hun skjønner at legene har gjennomskuet skuespillet hennes. Det skjer ikke gjennom effektfull og manipulativ overdramatisering, tvert imot. Det er kun en subtil forandring i ansiktet og gjennomgående dempet musikk. Ikke noe paranoid strykearrangement a la "Psycho" (1960) altså. Men denne scenen er noe av det mest creepy karakterskuespillet jeg har sett. Mye av kreditten for det går selvfølgelig til Garrett selv, men også til produsentene i serien for ikke å falle for fristelsen til å over-understreke (av mangel på bedre ord) "rolleskiftet".

Bravo.

Bildene er forøvrig ikke hentet fra samme scene. Men det var det jeg klarte å finne som kunne forklare de forskjellige ansiktsuttrykkene.

Bibelen 1

Igår så jeg en film i serien "Bibelen". Du har kanskje lagt merke til disse dvd'ene i Bok og Media-butikkene eller noe. Jeg har tidligere sett enkelte av disse, men etter igår har jeg bestemt meg for å gå systematisk igjennom disse filmene og anmelde de en etter en. Jeg kommer imidlertid ikke til å fokusere på det teologiske (ihvertfall ikke i stor grad), men på hvordan historien blir fortalt som film. For å gjøre dette så systematisk som mulig, har jeg bestemt meg for å starte med den jeg så igår: "Genesis: The Creation and the Flood" (Skapelsen og Syndefloden)

Skapelsen og syndefloden

Filmen starter med en noe tilfeldige (eller tilsynelatende så) filming av en gjeterstamme ett eller annet sted i midtøsten. Muligens nomader. Etterhvert blir det klart at det er patriarken i stammen som skal geleide oss gjennom historien i rollen som forteller. Jeg skal ikke kjede dere alle med detaljer om hva som fortelles, for jeg regner med de fleste er kjent med hva som skjer i løpet av de første 10 kapitlene i Bibelen. Her er fotnotene: Gud skaper jorda, med alt tilbehør. Mennesket faller i synd og blir kastet ut. Adam og Eva får Kain og Abel. Kain dreper Abel. Menneskene er fæle, så Gud bestemmer at alle må dø. Noah slipper, fordi han er god. Noah bygger en båt og overlever syndefloden.

Filmen er skutt i hovedsak i Marokko med skuespillere av semittisk avstamning. Regissør og språk er opprinnelig på italiensk, men den er også dubbet til engelsk ved Paul Scofield. Musikken er ved den mesterlige Ennio Morricone. Så langt, så vel.

Problemet med denne filmen er at den faller litt på sine egne premisser i all sin minimalisme. Nå er ikke jeg i utgangspunktet noen motstander av minimalisme hva gjelder filmskapning. Jeg er ikke avhengig av spesialeffekter og et voldsomt budsjett for å nyte en film, dersom historien er god, og er det noe italienske filmer pleier å være gode på så er det i det minste kameraføring og musikk. Men spørsmålet jeg stiller meg er om dette ikke blir i minste laget når vi snakker skapelsen av himmel og jord. Dette burde jo i utgangspunktet være grandiost og spektakulært. Men alt foregår i nærmest total stillhet (hvis man ser bort ifra den stemningsfulle musikken til Morricone). Det er ikke antydninger til voldsomme naturkrefter eller et vrimmel av dyreliv. Antallet dyr er nærmest fornærmende lite. Scenene i Edens hage er også tilnærmet en fornærmelse mot Gud. Selvfølgelig er hele syndefallshistorien filmet i tussende mørke, for å dekke over det tørre, marokkanske ørkenlandskapet.

Også Kain og Abels historie forfaller litt i sin minimalisme. Det kan virke som Abel har en hel saueflokk å rutte med helt fra begynnelsen av, mens Kain må både finne jordsmonn, oppfinne spaden og så, før han kan ofre noe som helst. Allerede her er fordelingen skjev. Og når ofringen kommer stiller Kain med 3 (tre!) granatepler mot Abels beste lam. Lurer på hvilket offer Herren fant behag i du.

Og så kommer Noah da. Etter en 20 minutter med pjatt om verdens forfall (med et lite avsnitt av en jente som er forelsket i en av Noahs sønner) kommer vi til slutt til byggingen av Arken. Her er forsåvidt historien på sitt beste, for Arken i seg selv er (etter mitt skjønn) den mest troverdige jeg har sett til dags dato, med tanke på hvilke redskaper de må ha hatt til rådighet. Men nok en gang blir dette ødelagt av et svært stusselig antall dyr, samt en nesten komisk scene når taket begynner å lekke. Vi får aldri se noe av selve flommen (sannsynligvis av budsjettrelaterte grunner), men er hele tiden inne i arken sammen med Noahs familie. En familie som ligner bemerkelsesverdig mye på familien rundt leirbålet, som stadig dukker opp mellom forskjellige scener. Og Noah spilles da også av samme mann som spiller fortelleren (ikke den engelske voice-over). Man kan jo lure på grunnen til den ukritiske tilbakegangen til leirbålet, da den bærer absolutt null narrativ verdi, med mindre det er Noah selv som sitter og forteller. Men det ville vært enda dummere. Hvorfor sitte og fortelle om en hendelse til de samme folkene som var der? Man kan jo lure.

En, av få, ting som får godkjent i denne filmen er kameraføring og musikk. Kamerabruken er upåklagelig, men det bærer lite annet enn kunstnerisk verdi i dette tilfellet, da miljøskildringene er såpass triste som det de er. Musikken får godkjent under tvil. Den er tidvis fin og stemningsskapende, men samtidig skuffende når man vet at Morricone kan så meget bedre.

Skuespillerne har ingen replikker i filmen. Alt er gjort gjennom en fortellerstemme. Denne stemmen er forøvrig omtrent det eneste som vitner om at historien bærer fremover. Manuset er stort sett hentet fra de første 10 kapitlene i 1. Mosebok, ispedd litt Jesaja, Salmene, Høysangen og, for alt jeg vet, litt fri diktning. Alt i alt bærer scenene null narrativ verdi. Man får mer ut av å bla i en bilde-Bibel, eller enda bedre, lese originalen. Alt fra skapelse til syndeflod er faktisk så enfoldig, langdrygt og lite spennende at bildene du skaper i hodet ditt langt på vei overveier dette.

Langt ifra godkjent. Terningkast 2.

Rett og slett

Akkurat nå er jeg ganske sinna. Les om hvorfor et helt annet sted.

Det er nok en gang ganske lenge siden blogget. Bare tenkte jeg skulle si det. Du får spørre noen andre om hvorfor. Det er ikke sikkert de kan svare deg, men de kan kanskje dele noen uinteressante teorier.

Men nå leser du altså den ferskeste posten til dags dato. Så da har vel jeg gjort min plikt for de nærmeste 6 måneder.


Grunnen til at jeg er sint er fotballrelatert.

Også unødvendig

Jeg har vært i California. Hadde to uker i deilig vær.
Trenger jeg å trykke dette opp i trynet på alle og enhver?
Nei.

Men det gjør jeg altså likevel.
Tygg på den litt du.

Unødvendig

Hva skjedde med unodvendig.blogspot.com?

Og hvorfor har jeg plutselig begynt med ingresser? Hva er greia?

Jeg vet ikke. Men unødvendig er det.

Harru fått deg på kassa?

Hvordan går en blogger fram når han ikke er sint nok til å blogge? Jo da tenker han hardt på noe som irriterer han, lar de aggressive følelsene ta overhånd, sper på en god dose overdrivelse og skriver opplevelsen ned i bloggen sin.

Er du eier av en mac? Iphone? Ett eller annet apple-produkt?
Da er sjansen stor for at du er en selvopptatt, selvhøytidelig viktigper. Jada, vi har skjønt det nå. Alle mac-relaterte produkter er fysisk, psykisk, geografisk, økumenisk, filosofisk, mekanisk, teknisk, geologisk, pornografisk, teologisk og visuelt overlegent alt som kan kjøpes for penger. Det er ikke sånn at dere trenger å fortelle det til oss "uopplyste" hvert femte minutt. Jeg gir da pokkern meg bengen i hvilke kunstner det bedritne glass-i-ramme makkverket ditt kan trylle fram. Hvorfor i all verden skulle jeg betale 10'000 kroner for noe, når jeg kan få noe som utgjør akkurat samme nytten til halve prisen? Nei hvis jeg skulle gjort noe så dumt, kunne jeg like godt kjøpt en PC til 5'000, tatt ut resten i 50-lapper og brukt det som dasspapir.

Og, jada, jeg har hatt en iPod (bare for å legge den ballen død, før noen tok den opp). Men jeg gikk da ikke rundt å viste den fram for å høste komplimenter. Jeg brukte den til å høre på musikk. Men såkalte mac-entusiaster forventer visst at vi skal bøye oss i støvet fordi de har vært så "lure" å bruke dobbelt så mye spenn på noe som ser ut som et tastebelagt kaffebord fra stua til Per Sundnes enn det jeg bruker på en PC. Og måten på dere omtaler "skatten(e)" deres skulle man nesten tro det var noe dere hadde sex med like ofte som dere taster med de.

Og hva er egentlig greia med iPAD?? En giga-iphone uten telefon. "Åååå. Se på oss. Vi har laget en Kindle. Men du kan gjøre mye mer enn det med den. Sånn som internett og andre greier."
SO!?! Er ikke greia at du skal lese bøker på den? Trenger du alle funksjonene du allerede har på mac'en, ipod'en, iphon'en og idildo'en din, til en oppfinnelse som ble gjort for å gjøre lagring av lesestoff litt greiere?

Forøvrig er jeg egentlig ikke noen fan av Kindle heller. Jeg liker å holde en bok når jeg leser den. Jeg liker å bla, framfor å scrolle. Nå handler ikke dette om lese-pads som konsept. Men skulle jeg førts valgt en hadde jeg tatt Kindle. Bare på trass.

Nei piss meg i øret og takke meg til den gode, gamle PC'en.

Jeg bor forøvrig med en mac-supporter. Og jeg er glad i han altså. Men dette går til alle dere selvhøytidelige viktigperer der ute: Ring Steve Jobs og be han lage en mac med pule-hull (se andre avsnitt). Kanskje det blir lettere for oss andre å skjønne hva som er så fantastisk med dette produktet.