Return of the narcissist blogger

Da jeg våknet idag tenkte jeg med meg selv: "Hvordan kan jeg gjøre denne dagen verre for noen av mine medmennesker?" Svaret var rimelig enkelt: blogging. Jeg klarer fortsatt ikke innbille meg at noen tar noen særlig glede av å lese en narsissistisk, passiv-aggressiv blogg som handler om fint lite, for ikke å si ingenting. Så derfor tenkte jeg at dere skulle få et lite innblikk i min selvopptatte hverdag.

Livet mitt er nemlig ikke en dans på roser. Ihvertfall ikke sånn jeg ser det selv. Og skal man tolke ordtaket bokstavelig er jeg kanskje også glad til. En dans på roser hadde nemlig innebåret en god porsjon smerte, da roser faktisk har torner. Og med mindre man danser med veldig tykke såler (noe jeg selvfølgelig aldri gjør, ettersom de få gangene jeg danser gjør jeg det uten en tråd) vil dette, som nevnt av meg og mange andre, gjøre vondt.

Men tilbake til meg. Akkurat nå er jeg trøtt. Det kan ha noe med å gjøre at jeg brukte mye av nattetiden på å teste ut Grand Theft Auto IV (det er et Play Station-spill ja). Men jeg er ikke bare trøtt. Jeg er også oppgitt. Ja, nettopp. Oppgitt over meg selv og verden. På grunn av en liten datomiskalkulasjon (av undertegnede) fant jeg nettopp ut at jeg har 15 dager mindre på å fullføre bacheloroppgaven enn det jeg trodde. Noe som på denne dato vil si 10 dager totalt til å fullføre. Dette er selvfølgelig min egen feil. Men som den selvopptatte selvopptakeren jeg er, så skylder jeg på deg. Hvorfor får du meg til å gjøre dette? Jeg ville jo aldri bli student. Jeg har alltid ønsket å bli........en TØMMERHOGGER!!!

(PS! Tar du ikke referansen, så kan du ta deg en bolle)

Kjedsomhet og innfall om blogging.

Det går gjerne en stund mellom hver gang jeg skriver her. Og hver gang jeg gjør det er det som regel i øyeblikk der jeg egentlig skal gjøre andre ting. For eksempel sove, eller som i dette tilfellet: skrive oppgave. Jeg skjønner at de store tidsrommene mellom oppdateringene mine kan være frustrerende for de få leserne av denne bloggen som måtte være igjen, og jeg ser naturligvis at det synkende lesertallet er et resultat av de store tidsrommene mellom oppdateringene.

Denne oppdateringen kom som et innfall i en stund av ren kjedsomhet. Og jeg har ikke annet å fortelle enn at dette muligens er den kjedeligste bloggen dere kommer til å lese. Noensinne. Men det får så være. Jeg er egentlig bare spent på om det fortsatt er folk (utenom den ene jeg vet om) som sjekker innom her iblant. Jeg tviler.

Til dere som plutselig fikk et innfall og sjekket denne bloggen selv om det er år og dag siden sist dere var innpå vil jeg bare si: jeg er fortsatt i live, hvis det var det du lurte på.

En liten oppdatering

Jeg har nøye vurdert (og med nøye mener jeg såvidt sett over) forslagene til hvilket tema jeg skal ta opp. Men jeg må nok dessverre meddele at ingen nådde gjennom nåløyet. Så jakten på et spennende tema fortsetter. Egentlig hadde jeg planlagt å kjøre en av to mulige føljetonger: "Jakten på ei kjerring" og "Min date med en kjendis". Dessverre kom min gode venn, Jan Einar, meg i forkjøpet på førstnevnte. Derfor, for å unngå å bli en plagiatør, drøyer jeg den en stund (les ett år eller to). Den andre, derimot, er fortsatt en åpen mulighet.

Det som er litt leit, er at jeg ikke kjenner noen kjendiser. Derfor kan dette bli litt vanskelig. Dersom noen av mine kjente sitter på konstruktiv informasjon om hvordan man får en date med en kjendis, er jeg lutter øre. Og, nei, det er ikke nok at man syntes på TV i 5 sekunder på "Idol". Kravene for kjendis ligger nok høyere enn det. Kanskje jeg skal skrive om de kravene en gang.

Jeg var på landskamp på lørdag. Men siden jeg prøver å unngå fotballpreiket her, nøyer jeg meg med å skrive at Norge tapte og stemmen min funka dårlig på søndag.

Ellers er det fortsatt lite å skrive om her i gården. Kanskje kommer det en ny historie fra gamle dager etterhvert. Men det må jeg ta opp med eldsterådet.

I won't back down

Idag slo det meg at jeg tidligere i denne bloggens historie, har oppfordret leserne til å komme med forslag til temaer jeg kan skrive om. Så kommer denne latterlige "Har'n" og ødelegger min vennligsinnede oppfordring. Ja, jeg sier ødelegger. For selv om mange kanskje vil oppfatte denne fattige versjonen av "Har'n" som en gylden mulighet til å komme meg ut av idétørken, så er sannheten den at jeg finner slike nettleker så grenseløst irriterende at jeg ikke kunne vurdert å gjøre det på årets lykkeligste dag engang (les: en gang i mai når United vinner Premier League). Og stadig flere prøver seg. Og med flere, mener jeg en til (les: Henrik).

Og nå vil mange kanskje hevde at jeg går imot mine egne ord, da jeg nekter å følge opp oppfordringen min. Men det driter jeg i. Idag kjøpte jeg 3 Johnny Cash-plater på en gang. Og overskriften er hentet fra en av Cash's sanger. Vel, selve sangen er skrevet av Jeff Lynne og Tom Petty. Men det driter jeg også i. Cash synger den. Og selv om ikke det engang er fra en av cd'en jeg kjøpte idag, så regner jeg med at poenget mitt kommer greit fram. Jeg, Leiv Magnus Günther Kornelius Aambø, nekter å respondere på slike fordummende leker. Så der har dere det.

Og bare for å fornye oppfordringen min: Dersom noen har noen konstruktive forslag til emner jeg kan ta opp, skal jeg vurdere det.

Idétørken når nye høyder

Kjære lesere (dersom det er flere av dere).

Jeg merker at jeg er forbausende dårlig til å oppdatere denne bloggen. Det kan virke som om all min inspirasjon til å skrive fôr ned i doskåla med den siste bæsjen på Valentins dag. Jeg vet ikke hva som går av meg. Noe som kanskje ikke er nytt, men det er frustrerende nok. Jeg har blitt nødt til å stille meg en del spørsmål. Hva skjedde med fantasien min? Når sluttet jeg å være morsom? Har jeg noensinne vært morsom? Skriver jeg for meg selv eller "publikum"? Er kommentarene på bloggen sympatikommentarer?

Ikke det at jeg har kommet fram til noen konklusjon. Men nå sitter jeg ihvertfall her og skriver. Om det blir noe bra får være opp til andre å bedømme. Akkurat nå synes selv ikke jeg at dette er noe bra. Egentlig veldig middelmådig. Men jeg har ikke akkurat noe salg å tenke på, så jeg kan egentlig poste hva jeg vil. Og akkurat nå velger jeg å poste dette her. Selv om jeg kanskje bekymrer meg litt for mye om kvaliteten på innleggene mine, er det ikke noe grunn til å frykte for bloggens umiddelbare framtid. Det er jo ikke akkurat skarp journalistikk vi snakker her. Heller uforståelig rabling fra en middels psykopatisk teologi-student (Synes det var lettere å skrive enn "ungdom, kultur og tro-student". Men nå som jeg har skrevet begge lurer jeg egentlig på hvorfor jeg tok meg bryet) på ville veier.

Og nå, helt til sist, vil jeg bare legge vekt på (ettersom jeg er så bemerkelsesverdig bekymret for kvaliteten på innleggene mine) at dette ble skrevet på mindre enn 3 minutter rett etter en stressende vakt på bensinstasjonen og rett før leggetid. Natta.

Ironi

Ikke det at jeg ikke er glad i ironi altså. Men jeg synes det er litt leit når jeg sitter oppe midt på natten med noe jeg burde vært ferdig med for lenge siden og hører på Big Bad Voodoo Daddys "I'm Not Sleeping".

PS! Jeg er også imot så korte poster på bloggen. Ironien biter hardt i meg idag.

Hvem vil ligne en kjendis?

My Heritage er et ganske vittig konsept der man kan laste opp bilder av seg selv (dersom du registrerer deg selvsagt) og se hvilken kjendis du ligner på. Spent som jeg var, satte jeg meg ned og fant fram bilder av meg selv som kunne brukes. Jeg gledet meg stort til å finne ut hvilke kule/kjekke/mandige kjendiser jeg ligner på. Morroa for meg tok selvfølgelig slutt da jeg fant ut hvem jeg faktisk lignet på. Det viser seg nemlig at programmet de bruker, altså det som scanner ansiktene og sammenligner med kjendisbilder, ikke er så bra til å bestemme hvilket kjønn man ligner på. Jeg kan derfor bare anta at det er hårlengden min på bildene som gjør at jeg fikk flest treff på kvinnelige kjendiser. Blandt annet har jeg visstnok 71% likhet med den amerikanske popstjernen Kelly Clarkson.

Som om ikke det var nok har jeg visstnok 58% likhet med barneskuespillerinnen Dakota Fanning. Nå er det klart at mellom Kelly, Dakota, Anna Kournikova og Chelsea Clinton og andre kvinner fant jeg en og annen mann jeg lignet på også. Men selvsagt var det noe å irritere seg over der også.

Det så ut som at alle kjente menn i verden som bærer likhetstrekk med meg er Formel 1-førere. Selvfølgelig er de det. Den 23 år gamle single ungdomsarbeideren UTEN lappen ligner på en haug med folk som har bil som sitt levebrød. Ikke det at det er ironisk. Neida.

Litt statistikk på det hele (et utvalg av kjendisene selvfølgelig):

Kelly Clarkson - popstjerne - 71% (likhet med meg)
Sharon Stone - skuespillerinne - 70%
Jarno Trulli - Formel 1-fører - 64%
Anna Kournikova - russisk tennis-babe/flopp - 63%
Jaques Vilneuve - Formel 1-fører - 62%
Mark Webber - Formel 1-fører - 61%
Serena Williams - tennisspiller - 60%
Mandy Moore - sangerinne/skuespillerinne osv. - 60%
Dakota Fanning - skuespillerspire - 58%
Shane Filan - Westlife-kis - 56%
Lauren Graham - Gilmore girl - 55%
Chelsea Clinton - eks. president-datter - 54%
Josh Groban - feminin type - 52%
Mandy Moore - again? WTF? - 51%
Damon Hill - eks. Formel 1-fører - 49%
Alain Prost - eks. Formel 1-fører - 48%

Her ser dere det svart på hvitt. Jeg unngår med vilje å legge ut prosentene på staute karer som Russel Crowe, Dean Cain, Matt Damon, Jamie Bell, Woody Harrelson, Joe Pesci og Helmut Kohl. Kun for å illustrere min opplevelse av det. Enten er jeg en femikladd som ligner på jenter og femi gutter, eller så burde jeg bare sette meg bak rattet og kjøre bil. Hvem vet?

Bitterhet og frustrasjon i store ord....

I lys av den siste tidens skrivesperre har jeg funnet ut at jeg kanskje må begynne å gå til drastiske tiltak for å få ut noe. Svaret stod klart som et egg foran meg: Jeg må begynne å overdrive. Det første som slo meg i denne nirvana-aktige opplevelsen var at folk ikke kjenner meg. Ikke en levende sjel på denne jord vet noe som helst om hva som foregår i mitt forskrudde sinn.

Bakgrunnen for denne delen av min "opplysning" er basert på en melding jeg fikk av min kultur-elskende søster her om dagen. Hun ville ha meg (og forsåvidt resten av familien min, men det har så lite å gjøre med min konklusjon at jeg begrenser det til denne parentesen) med på ballett. Ja du leste riktig: BALLETT. Hvorfor det? JO: "Det bli så koselig". Rekti ja. Når mine søsken kjenner meg så dårlig, hvordan kan da resten av verden kjenne meg? Selv kjenner jeg meg ganske frustrert.

Bare for å sette ting litt i perspektiv så hørte jeg ikke et knyst fra denne delen av familien verken ved Fugees- eller Sigur Ròs-konserten. Og dere som tror dere kjenner meg vet at jeg er altfor avhengig av andre mennesker til å klare og huske på slike begivenheter selv. Og man skulle tro at familien bør vite såpass elementære ting som det f.eks. musikksmaken er. Også ballett av alle ting da!

Jeg kan ikke huske at jeg på noe som helst stadie av mitt liv har vist noe særlig mer enn en lunken begeistring for både klassisk musikk og dans. Men ballett må man være med på i disse dager.

Hvilken løkskalle var det egentlig som fant opp ballett? Har det noensinne vært regnet for en dumpeplass for seksuelle avvik? Ikke vet jeg. Sannheten er at alt jeg vet om ballet er at det er særs feminine bevegelser til klassisk musikk. Hva bør jeg gjøre? Jeg tilbyr nå alle som tror at de kjenner meg til å komme med råd om hva jeg skal svare på denne henvendelsen fra min kulturelskende familie.


PS!!! Har allerede takket ja. Litt må man tross alt ofre for familien. Selv om de ikke kjenner deg så godt.

Friske minner fra en høstkveld på nettet

Man sitter oppe midt på natten. Nettspillet heter Dolphin Olympics. Undertegnede sitter inne med husrekorden. Besøkende kompis fra Ålgård er kjepphøy, men aldri i nærheten av undertegnedes rekorder. Men er fortsatt en gjenstand for frustrasjon og irritasjon. Heldigvis er undertegnede en mester i psyche. Sådan kan vel min besøkende kamerat skrive under på at jeg er gjenstand for like mye frustrasjon hos han.

Men tilbake til mine frustrasjoner:

- MF-konferanse over. Trist.
- Døgnrytmen tilbake på tryne. Leit
- Indiana Jones-spillet mitt vil ikke funke på Windows XP. Bare irriterende
- Hansma hører på gangstah-rap. Aggressivt.
- Yahoo.com. Hissig

Vel vel. Det er vel kanskje ikke så mye frustrasjoner som det er ren desperasjon etter å komme på noe å skrive. Ettersom skrivesperren min ser ut til å være ganske heavy denne høsten vil jeg oppfordre alle til å komme med forslag til min e-post om emner jeg kan ta opp og legge en alternativ vinkling på. Jeg kommer ikke til å legge ut e-postadressen min her fordi jeg er redd for gale lunatics, som kan finne på å terrorisere meg med trusler, utpressing, forslag om giftemål og andre skremmende ting. Så dere er altså avhengig av å ha den adressen fra før. Eventuelt kan dere alltids sjekke profilen min. Det kan hende den står der. Husker ikke.

Snakkes.

Redigert: Adressen står visst ikke i profilen min.

Rock and roll

Er bloggen min død? Hvem drepte den isåfall? Dette er vanskelige spørsmål i en tid fylt med konflikter, krig og sultestreik. På mange måter blir meningen med livet en slags utvannet frase når man står til knærne med krav om oppdateringer, morsomheter og generelt pisspreik annenhver dag. Det er vanskelig for meg å komme med noe konkret svar på hvorfor bloggen min havnet i koma, for så å våkne opp og falle i koma på nytt. Ble kravene for høye? Ble presset om stadige vittigheter, dyp psykologisk innsikt og ubegrenset fantasi rett og slett for stort?

Mange teorier spinner rundt disse spørsmålene. På et tidspunkt gikk det faktisk så langt at teoriene etterhvert dreide seg mer om russisk mafiavirksomhet, romvesener fra Mars, roboter i underbukser og diverse narkotiske stoffer enn de gjorde om undertegnedes mangel på oppdatering.

Når jeg først nå velger å stå fram å oppdatere litt vil jeg vel først og fremst prøve å avkrefte noen av teoriene. Jeg kan ihvertfall si så mye som at de ovennevnte teorier er langt unna sannheten. Men jeg er som sagt ikke sikker på om jeg vet noe fasitsvar på dette vanskelige spørsmålet. Derfor får jeg lansere mine egne teorier. Ihvertfall den som ligger nærmest sannheten. Mitt tips ville vært en kombinasjon av ren og skjær latskap, samt mangel på internett i leiligheten.

Forresten. Bare glem alt jeg har skrevet. Ha en hyggelig høst.

Schwin på skauen

Hva er dealen med å ta en to måneders pause fra blogging, reise rundt på ferie, skrive få filmanmeldelser, jobbe, dra på UL, fylle år og generelt være slækk. Jo det skal jeg si deg: Mangel på internett. Sånn som verden funker idag (ihvertfall min verden), blir det full stopp der det ikke finnes internett. Og et slikt sted er leiligheten min for tiden. Det vil jo forhåpentligvis forandre seg utover høsten, men hvem vet hvor lang tid det kan ta? Heldigivs virker det som om en del tar en liten pause fra internett om sommeren. Ikke alle naturligvis, men det har kanskje ført til at det ikke virker som om det har gått så lenge siden sist. Men hvem bryr seg egentlig? Blogging er jo åndssvakt. Derfor skriver jeg åndssvakt. Minus og minus blir pluss veit du. Kanskje ikke helt vanntett argument i mitt tilfelle, men det får gå.

Av mange ting jeg har tenkt på denne sommeren er blant annet dette med å bli 23. Det virker skummelt mye mer enn 22, gjør det ikke? Jeg mener: 3-tallet er jo alltid stort. Fra 2 til 3 år er jo et kjempesteg innenfor utviklingen av generell motorikk. Fra 12 til 13 er jo steget mellom barne- og ungdomsskolen. Jeg tror det er litt sånn fra 22 til 23 år også. Jeg kan ihvertfall huske at jeg var ganske bekymringsløs for noen dager siden. Jeg var jo ung, kan skjønne. 22 år. Ingen alder. Men nå! Nå kjenner jeg meg tynget av ansvar. Jeg kjenner alderen kryper oppover 20-tallet. Før jeg vet ordet av det er jeg nok 30. Behovet for å etablere seg kommer krypende. Du verden, dette ble plutselig veldig skummelt. Og hvor ble det av ungdomstiden? Den forsvant som løs mageguffe ned i røret. Jeg vil ha den tilbake. Jeg vil ikke bli gammel. Ok, kanskje litt da. Sånn at jeg kan realisere alle mine sadistiske fantasier om å herske over alt småtroll som måtte lese det her. Neida. Joda. Neida. Litt da.

Konspirasjonsteorier

Nå har jeg endelig fått Family Guy sesong 4 på dvd. Denne ultra-geniale tegneserien som sparker The Simpsons langt ut av tv-ruta. Ja, skaperen av denne serien, Seth McFarlane er virkelig en morsom type. Så morsom at jeg var villig til å betale over 200 kroner for å få tilsendt første sesong av hans andre og nyeste serie "American Dad". Og det uten at jeg hadde sett en eneste episode. Jeg bare regnet med at siden McFarlane hadde laget det, måtte det jo være morsomt. Kanskje ikke like bra som Family Guy, men fortsatt morsomt. (Sannheten, etter å ha sett 1 episode, er at det var ganske morsomt. Langt unna Family Guy-kvalitet, men morsomt).

Så hva har alt dette snakket om tegnefilmserier med konspirasjonsteorier og gjøre? Jo, nå skal jeg komme til saken. Helt siden jeg skaffet meg msn-messenger (tror det er ca. 6 år siden), har jeg hatt samme "nick" nesten helt fra starten. Og siden jeg ville ha noget originalt, bare laget jeg et som var ganske "langt ute". Valget falt på "Günther the lost Goldfish". Ingen spesiell grunn til at det ble sånn, men jeg synes Günther er et tøft navn og jeg tror jeg er ganske "lost". Tanken på meg som en forvirret, tysk gullfisk virket også tiltalende selvfølgelig.

Men nå begynte jeg jo å prate om noe helt annet, sa du? Hva har mitt nick med Seth McFarlane og American Dad og gjøre? Jo, nå skal du høre. American Dad handler om Stan Smith, CIA-agent. Han har en kone, to barn, et ulovlig romvesen i huset og, nå kommer det beste.........en gullfisk. Ikke bare en hvilken som helst gullfisk, men en tysk gullfisk. Fisken snakker til og med, og den bytter på å snakke tysk og engelsk med tysk aksent. Fisken er ganske kjønnsforvirret, ettersom den tiltrekkes seksuelt av Stan Smiths hustru. Den heter riktignok Klaus, og ikke Günther, men jeg tror de fleste vet hvor jeg skal med dette. Er det virkelig mulig at en akk så genial idé som en forvirret tysk gullfisk kan ha havnet i to forskjellige, men geniale, sinn helt tilfeldig? Eller er dette tilfeldig i det hele tatt? La oss se på de harde fakta (spekulasjoner i parentes):

* En eller annen gang på videregående, sannsynligvis rundt år 2000, oppdaget jeg msn messenger og tok tidlig ibruk mitt nåværende nick.
* Første episode av "American Dad" ble sendt 6. februar 2005 på Fox Network i USA.
* Internett blir overvåket
* American Dad handler om en mann som er ansatt i CIA. (Har Seth McFarlane en fot innenfor?)
* Klaus og Günther er ganske like
* Jeg kom på ideen først (tror jeg, er ikke helt sikker på når han begynte å planlegge denne serien)
* Jeg har en del folk jeg ikke vet hvem er på min msn-liste (er det mulig at en av disse kjenner McFarlane? Eller er det mannen selv?)

Som derer ser støttes min konspirasjonsteori om plagiat opp av temmelig bunnsolide fakta. Alt ligger til rette for en rettssak i beste Da Vinci-koden stil. Håper bare utfallet blir annerledes. Men det gjør det helt sikkert. Her må man være optimist og bare stå på sitt.


Klaus the Goldfish. Originally a figment of MY
imagination.









Seth McFarlane. Plagiator.










PS! Innså nettopp at jeg ikke på noe som helst tidspunkt har tatt patent på ideen (eller navnet) til en tysk, forvirret gullfisk. Da blir det ikke rettssak likevel. Synd.

Tanker om ting, og litt om tang

Etter en biltur til Göteborg, inkludert besøk på Liseberg har jeg funnet ut noen ganske interessante fakta:

- Å kjøre tømmerrenna med to andre tyngre gutter (dvs tyngre enn meg), samt at jeg sitter foran, resulterer i 1 stk gjennomvåt meg.
- Å skrike høyt og skjærende i spøkelseshuset skremmer 12 år gamle jenter som går foran.
- Å leke Arnold Schwarznegger som er redd for berg- og dalbane er gøy for reisekamerater.
- Farris Pluss er godt.
- Verden er liten. Særlig når man plutselig ser noen man kjenner fra jobb, den ene dagen i livet man besøker Liseberg.
- Sommerferien er ikke så langt unna.
- Nick Cave har noen brutale tekster, men tøff musikk.

Og rent bortsett fra alt dette, ser jeg fram til å dra på flere "road-trips" med mine reisekamerater. Det er rett og slett fornøyelig. Når det er sagt, er jeg også redd for at sommerferien i år kommer til å ha en liten bi-smak. Alt etter hvordan det går på eksamen selvfølgelig. Man kan håper på det beste, men mine erfaringer sier at det som oftest ikke lønner seg i eksamenssammenhengen.

Alt dette er selvfølgelig uinteressant for den oppdaterte leser, men jeg skriver for å more meg selv, ikke andre. At andre finner dette interessant er en eventuell bonus jeg får ta til etterretning senere. Nå et lite dikt:

Du lå der så ensom og trist
Nesten som om du ventet å bli spist
Nå var det ikke jeg som tok livet av deg
Men du gjorde det ikke lett for meg

Ja vi elsker dette landet som det stiger frem
skrek din morder da han liksom skulle gi en klem

Du var min favorittfrukt
helt til du falt fra altanen
Du drev med ikke med utukt
Ja, vi kalte deg bananen

Just for the sake of art

Just for the sake of art, I have decided to write this blogpost in english. It will only be this post. No other post to come will ever be in english. Therefore I will also only accept comments in english. And since I already have laid this burden on myself, I will delete comments in any other language. Eccept German. This is just a warning to my faithful readers so you won't think that I've gone completely mental (although I might have actually).

One should think I would have something better to do, than to sit up at 1 a.m. posting new crap to my blog. And I do. "But why do something today, that you might postpone till tomorrow?" The words belongs to the genius cat, Garfield (the one represented in the cartoons, NOT the movie). He has become the icon on laziness itself. Although if anyone should ever take over that throne, it would be me. And now I'm just realizing that whatever I write here will never be useful to anyone, anywhere. So why keep writing? Because it amuses me.

I am, of course, realizing that this is only amusing to myself. I cannot understand why anyone but me should find it entertaining. But that's just a part of the charm, isn't it? And who would have thought that anyone would ever post a comment on this redicoulus blog? Not me.

And so we move forward to todays "Million Dollar Quiz"

1. Name 5 people who have played Batman on film.
2. What is Wolverines real name?
3. Who played in all three of these movies: Duck you Sucker, The Magnificent Seven and Pat Garret & Billy the Kid
4. Send an SMS to me and tell me that you love me (not really a question, but it'll make my day :D)
5. Kiss your mother (on the cheek obviously)

The person who can overcome all of these impossible tasks, will recieve the Holy Grail (or parts of it). If it turns out that the Holy Grail is out of order you will only get a smile from me. But I don't suppose that matters to you, you little gnome.

Well I guess that about covers what I had on my mind tonight.

Good night and good luck

Hurra

Endelig fikk jeg besøk av mine venner i Oslo by. Hadde kaffe, vaffel og is-party her. Det var digg. I tillegg hørte vi på deilig musikk og fikk en god prat. Nydelig ass.

Hei, dette var jo ikke morsomt. Hva skjer? Jaja. Det får så være om jeg får en litt mindre useriøs post her.

For tiden skriver jeg noen filmanmeldelser for filmforumet.no, som det er link til på denne bloggen. Jeg blir veldig glad hvis noen leser og gir tilbakemelding. Fabelaktig hvis noen gidder. Men, jaja, det var vel det jeg klarte å presse ut av mitt syke sinn idag. Da snakkes vi da. Eller ikke. Whatever.

Tanker om blogg (og litt om damer)

Så sitter jeg her da. Midt på natten. Har ikke vett til å legge meg. Så da kan jeg likeså godt bare skrive litt i bloggen min. Jepp, det stemmer. Den nye bloggen min. Hva var det som så fikk meg i gang igjen? Vel, det finnes ikke noe enkelt svar på det. Min gode venn Thomas var vel den første som prøvde å omvende meg etter at den gamle bloggen min ble slettet. Men vippepunktet skjedde altså natt til tirsdag 18. April. Her kommer historien:

Jeg sitter altså og prater med en felles filmentusiast, som bærer navnet Bård. Han forteller meg entusiastisk om sin nye blogg. Plutselig tar samtalen en vending da han spør om jeg har fått dame. Svaret var selvfølgelig nei (ja livet mitt er som alltid kjedelig). Men grunnen til at han spurte var nok på grunn av bildet mitt. Et bilde av en attraktiv jente. Jeg forklarte ham så sindig og godt som mulig at det var bilde av en skuespillerinne (Sophia Bush) fra tv-serien ”One Tree Hill”. Jeg sa at det var mange pene mennesker med i den serien. Og at jeg, av den grunn, ikke så noen grunn til å ikke kaste bort 45 minutter av livet mitt mellom klokken 15 og 16 på hverdager på TVNorge. Bård mente at da var det bedre å bruke tiden på blogg. Han har vel rett tenkte jeg. Det er jo tross alt ikke en eksepsjonelt bra serie. Så jeg opprettet denne bloggen da. Håper noen får nytte av den. Eller ikke. Samme for meg egentlig.

Jeg kommer nok til å fortsette å se på One Tree Hill. Og her er grunnen:

Den første

AHHHHH!!!
Så har jeg klart det igjen. Jeg lovte meg selv å ikke lage en ny blogg før jeg hadde noe fornuftig å skrive om. Jeg har fortsatt ikke noe fornuftig å skrive om. Så hvorfor har jeg da på nytt klart å dra meg selv ned i gjørma? Si det. Kjedsomhet? Frustrasjon? Ensomhet? Hykleri? Nyskjerrighet? Schizofreni? Paranoia? Sikkert en av disse.

Uansett. Her kan du følge min utvikling så lenge jeg gidder å holde på denne gangen. Dersom du føler at jeg ikke har noe å bidra til bloggverdenen, så si ifra. Så skal jeg personlig sørge for at du slipper å se den igjen.