Kjære jenter....

Jeg adresserer denne posten direkte til dere som tilhører det motsatte kjønn. "Det motsatte av hva?", spør kanskje du. "Av meg", svarer jeg. Grunnen til denne posten er å prøve å opplyse dere om noe som har ligget på hjertet mitt i lang, lang tid. Og før dere begynner å kritisere, generaliseringen i denne posten er gjort med fullt overlegg. Jeg begynner på nytt:

Kjære jenter

Dette er noe dere bare må forstå. Gutter liker fotball. Sånn er det bare. Kanskje ikke alle, men de er i så fall ikke gutter. Eller så er de det, hvem vet? Men uansett, gutter liker fotball.

Dette virker kanskje rart på dere. At godt voksne mannfolk skriker stemmen av seg for 22 beundringsverdige menn (det stemmer, IKKE kvinner) som kappspringer om en ball. Ikke bare kappspringer de, men de er villig til å sette helsa si på spill for at motstanderen ikke skal få tak i den runde lærkula. Ja, når jeg formulerer det slik virker det banalt selv på meg. Men tro meg, så banalt er det ikke. Til alle tider har menn konkurrert om hvem som er sterkest, raskest og mest utholdne. Så at selve konkurransen foregår bør i grunn ikke overraske noen.

Men hvorfor utsette dåp, bryllup og begravelser for å bevitne en slik konkurranse mellom mennesker man ikke engang kjenner, langt mindre er i slekt med? Ja jeg stiller jammen meg gode spørsmål.

Svaret er enkelt, men komplisert: Følelser. Man føler for et lag. Verre enn det er det altså ikke. Det var den enkle delen.

Verre er det å forklare hvorfor disse følelsene oppstår. Den letteste utveien her ville vært å forklare den store fellesskapsfølelsen som er i en supportergjeng. Men så enkelt er det heller ikke. Ofte kan man nemlig føle at man er den eneste som holder med et lag. Jeg var, til eksempel, den eneste jeg vet om på Kirkebygden Skole som holdt med I.K. Start. Ikke det at denne fellesskapsfølelsen heller skal ignoreres. For står man på tribunen med et utall andre som roper i kor for det samme laget, føler man utvilsomt at man er med på noe stort.

En annen utvei kan være å forklare det med helte-behovet vårt. Alle har behov for helter og forbilder. Og står man foran tv-skjermen som 6-åring og er vitne til verdensrekord i høyde, er det stor fare for at man blir interessert i høydehopp og får et forbilde der og. Selvfølgelig sett at man forstår hvor enestående prestasjonen er da. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg forstår hvor jeg går med denne bloggen heller, men det er en annen sak.

Nei, disse følelsene er såpass vanskelige å forklare at jeg kanskje ikke har noe fasitsvar. Men det er jo også vanskelig å forklare hvordan dere jenter klarer å sitte og heie på deltakerne i Ungkaren, Ungkarskvinnen, Millionæren og jeg vet ikke hva. Det er nok tonnevis av spørsmål vi gutter kunne stilt til dere om deres tv-serier og annet. Men vi lar dere holde på.

Jeg vet ikke om dere jenter ble noe klokere av dette egentlig. Det har alltid vært vanskelig å forklare fotball til dere. Men en ting står som en milepæl: Gutter liker fotball. Og det er fint lite dere får gjort med det.