Ja, disse kjente Børud-toner (eller ord da i dette tilfellet, med mindre du har fått bloggen min på lydbok, noe som i seg selv hadde vært imponerende) vil sette rockefoten og trampeklappen igang hos de fleste som lever det frelste livet. Desverre blir det ikke så mye fest og glede over dette innlegget. "Ingen bombe det", tenker kanskje du. Men så driter jeg i det og.
Her om dagen gikk jeg forbi julegata på Vikatorvet. "Kanskje ikke så rart, ettersom han bor der", tenker kanskje du. Mulig det, men problemet mitt er at vi er i starten av november. Det er nesten en måned til advent. Og derfra igjen er det nesten en måned til jul. Hvordan kom vi til dette stedet? Hvorfor må vi begynne å feire så fordømt tidlig? Jeg har irritert meg over unødvendig feiring tidligere på bloggen (jfr. Halloween og Valentine). Nå skal jeg ikke gå spesifikt inn på jul, men gjøre en generell beskrivelse av nordmenns kalender. For det kan se ut som vi på død og liv må ha noe å feire (nesten) hele tiden. (NB! Teksten er noe overdrevet for effektens skyld)
Nyttår: Mens vi fortsatt nyter de siste restene av julekaker og juleøl og enda har glede av julegavene feirer vi inngangen til et nytt år. Snart er det tid for å starte på nytt på jobb og skole, og vi gleder oss over å treffe igjen kolleger og studievenner og ser frem til et spennende semester. Dette gleder oss helt fram til......
Valentine's Day, en totalt unødvendig merkedag kun skapt for å gi jenter en falsk følelse av å bli markert og for å fylle noe av tomrommet mellom jul og faste. Så feirer vi og irriterer oss over vår slappe partner som nesten glemte dagen igjen og ser fram til......
Fastelavens dag. Dette må vi selvfølgelig blåse opp som en vårhøytid, når det egentlig bare er en god søndag å ete boller på. Men det holder oss i sjakk fram til......
Påske, som selvfølgelig blir misbrukt på det groveste til å nyte kryssord, krim, kyllinger og andre falske symboler når vi istedenfor burde feire frelserens oppstandelse. Men påskeegget holder oss mette til......
1. Mai, der vi av en eller annen grunn skal feire at vi er i arbeid ved å ta fri. Ironisk? Neida. Men vi får en unnskyldning til å drikke oss fulle en ekstra gang før.....
17. Mai, som egentlig er vår nasjonale grunnlovsdag, men som igjen blir brukt som en unnskyldning til å feire at grunnlovsstifterne sannsynligvis hadde tatt seg en dram for på Eidsvoll en vårdag i 1814. Dagen kommer perfekt plassert før....
Kristi himmelfartsdag gir oss nok en anledning til å hoppe av denne tåpelige vannvogna, som selvfølgelig ruller altfor sakte, og heller glede oss til......
Pinse. Denne etterlengtede langhelgen der folk med den hellige ånd fort kan blandes med de som faktisk "feirer" langhelgen. Dette er uansett siste stopp før....
Sommerferien. To måneder uavbrutt feiring. Herlig. Og når den er over feirer man selvfølgelig....
Semesterstart. Det er tid for å starte på nytt på jobb og skole, og vi gleder oss over å treffe igjen kolleger og studievenner og ser frem til et spennende semester. Dette gleder oss helt fram til......
Halloween. Nok en unødvendig merkedag og bare en unnskyldning til å ta den ekstra drinken som fører til at du drar hjem med Arne og ikke Anne. Halloween holder oss i sjakk til.....
Høsttakkefesten. Som igrunn heller ikke er noe norsk. Men feires må det. For.....
Julen er rett rundt hjørnet. Ja den har kanskje allerede startet. Vi ser jo frem til dette og forberedelsene begynner allerede sånn smått i september. Og her skal det feires til Dovre faller. "Jesus er født. Hurra. La oss feire i to måneder ved å drikke masse alkohol". Noe som bringer oss tilbake til nyttår.
Det kan virke som vi nordmenn er kronisk opptatt av å feire ting. Derfor sprer vi merkedagene godt utover året, slik at vi alltid har noe rett rundt hjørnet og glede oss til. Men si meg, kan ikke dette være noe av grunnen til at når de virkelige høytidene først kommer, så klarer man ikke glede seg fullt så mye lenger? Hvorfor tåler vi ikke en tung, mørk høst uten høydepunkter? Er det ikke da en mulighet for at julen kommer som et etterlengtet glass vann i ørkenen? Jeg stiller spørsmålene til meg selv også. For det er mye feiring ute og går. Med eller uten alkohol. Det er det samme. Vi er så dønn opptatt av å ha høydepunkter hele tiden, at de høydepunktene som i utgangspunktet var der nærmest blir litt utdratte helgedager.
PS! Legg merke til hvor lang denne bloggen er, og at jeg fortsatt ikke har nevnt høstferie, vinterferie og hver eneste: "Hei, la oss feire at helgen endelig er her".
onsdag, november 14, 2007
tirsdag, oktober 30, 2007
Irritert på tur
Ja, så har jeg vært i Frankrike da. For aller første gang i mitt liv har jeg reist til landet som fant det for godt å kutte ut grov bakst og samtidig fant det nødvendig å skarre på r'en. Jada, Frankrike har prioriteringene i orden. Men nå tenker du vel at jeg burde skrive om hvor bra turen var. For den må jo ha vært bra, ikke sant? Joda, turen var bra den. Fin gjeng å reise med var det og. Men hvor interessant er det å lese om da....?
Nettopp!
Men er det noe spesielt irriterende over Frankrike da? Joda. Selv om det snart er 12 år siden siste prøvesprengning i Stillehavet, er det fortsatt mulig å irritere seg over dette landet.
Blant annet er det ikke mulig å oppdrive en eneste kopp med normal, svart kaffe i dette landet. Kun espresso og espressobaserte kaffedrikker. Seriøst? Ja, helt seriøst. Ikke ett sted vi var på hadde muligheten for normal, deilig og dagsnødvendig filterkaffe. Så det ble en del espresso da, kan du si.
Noe annet var jo det at hotellet (eller nettsiden vi bestilte på) hadde knota til bestillingen vår, så den ikke lenger gjaldt 7 personer, men bare 4. Så vi endte opp med å betale 320 € ekstra (320 € = ganske masse i norske penger). Og selvfølgelig kan man ikke klandre noen for administrative feil, eller klage på det. Det sure eplet måtte vi bare bite i selv. Og det smakte bittert.
Så har du språket da. Det er jo irriterende nok i seg selv. Både skarringen og den vanskelige uttalen. Og det faktum at de nekter å snakke engelsk til deg, selv om de kan det, med mindre man spør på fransk først, om de snakker engelsk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg uttalte: Parlez vous anglais?, som da betyr: Snakker de engelsk? Spør du meg er dette bare en unnskyldning for å hovere og godte seg over hvor dårlig fransk utlendinger snakker. Et plaster på såret var jo selvfølgelig Arnfinns kunnskaper innenfor irriterende språk, men et skår i stoltheten at vi gjør oss avhengig av en person for å kunne gjøre oss forstått. Irriterende.
Og apropos disse franske menneskene som hoverer så fælt. Vi var faktisk på fotballkamp og så Marseille og Porto spille 1-1 i Champions League. Vi heiet og heiet og hjalp hjemmelaget det vi kunne. Men tror du vi fikk noe igjen da vi oppfattet Rosenborgs scoringer på stadionskjermen? Neida. De tar og tar, men gir ikke noe tilbake. Møkkafolk. De så bare rart på oss og mumlet: Les norveges, eller noe sånt. De mente ihvertfall oss, som var nordmenn.
Så var det de små irritasjonsmomentene da. Som for eksempel at vi ikke kunne legge til ved Chateau d'If (fengselsøya fra boken Greven av Monte Cristo) fordi det var for store bølger, at den eneste kinoen i byen som ikke viste dubbete filmer hadde nesten utelukkende ikke-engelspråklige filmer tekstet på fransk, at det eneste bowling-lokale i byen ikke var åpent (vi vet faktisk ikke om det var stengt eller lagt ned), tiggerkoner som spiller på samvittigheten, lyver deg rett opp i trynet og ikke engang sier takk selv om du donerer 10 € (dette var ikke meg, helt sant) til babyen de påstår de må fø på, selv om dette selvsagt er altfor gamle damer til å bære et barn.
Så jada, irritasjonene stod i kø også i dette landet.
Nettopp!
Men er det noe spesielt irriterende over Frankrike da? Joda. Selv om det snart er 12 år siden siste prøvesprengning i Stillehavet, er det fortsatt mulig å irritere seg over dette landet.
Blant annet er det ikke mulig å oppdrive en eneste kopp med normal, svart kaffe i dette landet. Kun espresso og espressobaserte kaffedrikker. Seriøst? Ja, helt seriøst. Ikke ett sted vi var på hadde muligheten for normal, deilig og dagsnødvendig filterkaffe. Så det ble en del espresso da, kan du si.
Noe annet var jo det at hotellet (eller nettsiden vi bestilte på) hadde knota til bestillingen vår, så den ikke lenger gjaldt 7 personer, men bare 4. Så vi endte opp med å betale 320 € ekstra (320 € = ganske masse i norske penger). Og selvfølgelig kan man ikke klandre noen for administrative feil, eller klage på det. Det sure eplet måtte vi bare bite i selv. Og det smakte bittert.
Så har du språket da. Det er jo irriterende nok i seg selv. Både skarringen og den vanskelige uttalen. Og det faktum at de nekter å snakke engelsk til deg, selv om de kan det, med mindre man spør på fransk først, om de snakker engelsk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg uttalte: Parlez vous anglais?, som da betyr: Snakker de engelsk? Spør du meg er dette bare en unnskyldning for å hovere og godte seg over hvor dårlig fransk utlendinger snakker. Et plaster på såret var jo selvfølgelig Arnfinns kunnskaper innenfor irriterende språk, men et skår i stoltheten at vi gjør oss avhengig av en person for å kunne gjøre oss forstått. Irriterende.
Og apropos disse franske menneskene som hoverer så fælt. Vi var faktisk på fotballkamp og så Marseille og Porto spille 1-1 i Champions League. Vi heiet og heiet og hjalp hjemmelaget det vi kunne. Men tror du vi fikk noe igjen da vi oppfattet Rosenborgs scoringer på stadionskjermen? Neida. De tar og tar, men gir ikke noe tilbake. Møkkafolk. De så bare rart på oss og mumlet: Les norveges, eller noe sånt. De mente ihvertfall oss, som var nordmenn.
Så var det de små irritasjonsmomentene da. Som for eksempel at vi ikke kunne legge til ved Chateau d'If (fengselsøya fra boken Greven av Monte Cristo) fordi det var for store bølger, at den eneste kinoen i byen som ikke viste dubbete filmer hadde nesten utelukkende ikke-engelspråklige filmer tekstet på fransk, at det eneste bowling-lokale i byen ikke var åpent (vi vet faktisk ikke om det var stengt eller lagt ned), tiggerkoner som spiller på samvittigheten, lyver deg rett opp i trynet og ikke engang sier takk selv om du donerer 10 € (dette var ikke meg, helt sant) til babyen de påstår de må fø på, selv om dette selvsagt er altfor gamle damer til å bære et barn.
Så jada, irritasjonene stod i kø også i dette landet.
tirsdag, oktober 23, 2007
mandag, oktober 22, 2007
Småtterier i forhold til.....
Hei på deg. Ja, deg. Du som velger å gå inn på denne bloggen for å lese akkurat hvilke tanker som spinner rundt i hodet til lille Leiv Magnus denne gangen. Velkommen skal du være.
Det er vel uomtvistelig faktum at 2007 har, bloggmessig, vært en meget dårlig år for undertegnede. Enten man skylder på fantasiløshet eller facebook, så er tallenes tale klare:
- I 2006 skrev jeg 30 poster på 9 måneder.
- I år skriver jeg nå den 15. posten i den 10. måneden
Jeg har altså prestert å skrive halvparten av fjoråret på en måneds lengre tid. Dette er ikke bra, og jeg kan bare anta at den en gang så middelmådige interessen for denne bloggen har dalt til et meget lavt nivå.
Men nå sitter jeg her nok en gang da. Midt på natta. Og plutselig kommer den glitrende ideen om å blogge igjen. "Hurra hurra", tenker nok du da. Du lykkelige sjel og selvutnevnte Leiv Magnus-fan. "Nok en gang får jeg innblikk i tankene til geniet og følelsesmennesket Leiv Magnus, mitt Idol. Men....å nei!! Nå legger han ord i munnen min. Det liker jeg dårlig. Uff, jeg kommer nok ikke tilbake til denne bloggen igjen nei."
Og nok en gang, i dette tilfellet i mitt blogg-comeback, har jeg klart å drive vekk lesere med totalt vrøvl. Men skal nok gå bra. Jeg vil anta at det merkes ganske godt når jeg egentlig ikke har noe å skrive om. Dette med blogging funket egentlig best da jeg var irritert. Sånn som f.eks. da jeg skrev om Valentine's Day og stripping og sånt. Husker du det? Ikke det? Du sier du snublet innom bloggen ved en tilfeldighet og egentlig aldri har hørt om meg. Jaja, det er ikke så mye jeg får gjort med det egentlig.
Men hvis jeg kan få starte på nytt, så lover jeg å snakke om noe som irriterer meg. Får jeg lov? Å tusen takk. Veldig snilt av deg. Ok, her kommer det.
Det som irriterer meg for tiden, er folk som ikke liker countrymusikk. De er bare duste!
Funket det? Nei, ikke det? Neivel. Vel, takk for at du ga meg et forsøk da. Kanskje jeg blogger igjen en annen dag. Vi får se på det. Kanskje jeg bare legger meg ned og gir opp fordi ingen leser bloggen min, før den tid. Ha det godt så lenge.
Det er vel uomtvistelig faktum at 2007 har, bloggmessig, vært en meget dårlig år for undertegnede. Enten man skylder på fantasiløshet eller facebook, så er tallenes tale klare:
- I 2006 skrev jeg 30 poster på 9 måneder.
- I år skriver jeg nå den 15. posten i den 10. måneden
Jeg har altså prestert å skrive halvparten av fjoråret på en måneds lengre tid. Dette er ikke bra, og jeg kan bare anta at den en gang så middelmådige interessen for denne bloggen har dalt til et meget lavt nivå.
Men nå sitter jeg her nok en gang da. Midt på natta. Og plutselig kommer den glitrende ideen om å blogge igjen. "Hurra hurra", tenker nok du da. Du lykkelige sjel og selvutnevnte Leiv Magnus-fan. "Nok en gang får jeg innblikk i tankene til geniet og følelsesmennesket Leiv Magnus, mitt Idol. Men....å nei!! Nå legger han ord i munnen min. Det liker jeg dårlig. Uff, jeg kommer nok ikke tilbake til denne bloggen igjen nei."
Og nok en gang, i dette tilfellet i mitt blogg-comeback, har jeg klart å drive vekk lesere med totalt vrøvl. Men skal nok gå bra. Jeg vil anta at det merkes ganske godt når jeg egentlig ikke har noe å skrive om. Dette med blogging funket egentlig best da jeg var irritert. Sånn som f.eks. da jeg skrev om Valentine's Day og stripping og sånt. Husker du det? Ikke det? Du sier du snublet innom bloggen ved en tilfeldighet og egentlig aldri har hørt om meg. Jaja, det er ikke så mye jeg får gjort med det egentlig.
Men hvis jeg kan få starte på nytt, så lover jeg å snakke om noe som irriterer meg. Får jeg lov? Å tusen takk. Veldig snilt av deg. Ok, her kommer det.
Det som irriterer meg for tiden, er folk som ikke liker countrymusikk. De er bare duste!
Funket det? Nei, ikke det? Neivel. Vel, takk for at du ga meg et forsøk da. Kanskje jeg blogger igjen en annen dag. Vi får se på det. Kanskje jeg bare legger meg ned og gir opp fordi ingen leser bloggen min, før den tid. Ha det godt så lenge.
mandag, oktober 01, 2007
torsdag, september 20, 2007
Om tang....
Nei, jeg har ikke tenkt til å skrive om grønne vekster i havet, hvis det var det du trodde. Men jeg fikk bare lyst til å skrive litt om noe som egentlig ikke har noen særskilt kategori. Det vanligste når man snakker om litt diverse ting er vel å si "ting og tang". Men når jeg tenker på ordet "ting", så blir det for konkret. Da ser jeg for meg en eller flere gjenstander. Så da tenkte jeg at siden "ting" er konkret, så må jo "tang" være det abstrakte (altså det man ikke kan ta og føle på, for de som ikke er bekvemme med dette ordet). Og når jeg først er inne på den tråden: hva er egentlig konkret og abstrakt av "ditt" og "datt"? "Smitt og smule" mener jeg her er selvforklart (har du noen gang tatt i en smitt?). Som dere allerede skjønner så er det mange unødvendige og rare tanker som dukker opp i hodet mitt. Ikke det at jeg tror jeg er den eneste. Men mange er nok redde for at hvis de snakker for frimodig om sånne rare, og unødvendige, ting vil de bli satt i bås som raring. Heldigvis er jeg ikke redd for å utsette meg for faren å bli satt i bås som raring for å faktisk snakke ut om alt det rare jeg tenker på. For tenk.
Men det jeg egentlig ville skrive om er litt relatert til forrige post. En klok liten fugl sa en gang til meg: "Hvis du ikke har noe pent å si, bør du ikke si noe i det hele tatt"? Og sånn sett angrer jeg litt på forrige post. Men hvor deilig føles det ikke å få ut en slik frustrasjon over andres selvopptatthet. Av og til er det bare for fristende å rope ut om flisen fra bjelken i mitt eget øye som løsnet og festet seg i øyet til min neste? Og da kommer mitt spørsmål til dere trofaste der ute: Faller dere ofte for fristelsen? Ikke engang prøv å inbille meg at den ikke er der. For det vet jeg at den er.
Men det jeg egentlig ville skrive om er litt relatert til forrige post. En klok liten fugl sa en gang til meg: "Hvis du ikke har noe pent å si, bør du ikke si noe i det hele tatt"? Og sånn sett angrer jeg litt på forrige post. Men hvor deilig føles det ikke å få ut en slik frustrasjon over andres selvopptatthet. Av og til er det bare for fristende å rope ut om flisen fra bjelken i mitt eget øye som løsnet og festet seg i øyet til min neste? Og da kommer mitt spørsmål til dere trofaste der ute: Faller dere ofte for fristelsen? Ikke engang prøv å inbille meg at den ikke er der. For det vet jeg at den er.
mandag, september 03, 2007
Litt om og blogging og krig og fred og religion og politikk og sånn, men aller mest om fotball
Jaja. Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe på denne (kanskje?) ærverdige bloggen. Men nå er jeg, og forhåpentligvis dere, klar for et nytt semester med historier fra gamle dager, samt andre skriverier fra mitt forkrøplete sinn. Og først av alt:
For å yte rettferdighet til overskriften, skal jeg nå skrive litt om krig, fred, religion og politikk.
Krig: Flere steder i verden idag er det krig. Ja, faktisk.
Fred: I Norge er det fred.
Religion: Jesus er veien, sannheten og livet. Amen.
Politikk: Nå er det snart valg. Da må man engasjere seg i politikk og sånn. Men ikke jeg. Jeg bare stemmer. Det er forsåvidt engasjement på sitt vis det også. Bare ikke så mye.
Så til fotballen. Egentlig skulle denne bloggen være fri for fotball. Grunnen til det er at jeg faktisk har en del venner som synes fotball er kjedelig. Jeg har mange venner som liker fotball. Men ingen av de gidder å lese bloggen min. Uansett, her om dagen leste jeg noen uttalelser fra en berømt fotballspiller som gjorde at jeg følte for å reagere. Først litt bakgrunnsinformasjon:
Mitt favorittlag er Manchester United. Tidligere i år spilte ManU (som jeg fra nå bruker for å slippe å skrive alle bokstavene i Manchester United. Jeg skrver mange unødvendige bokstaver, men det er jo ikke noe vits i å overdrive.) kvartfinale i Champions League (Europacupen for serievinnere). Laget de møtte var AS Roma (ja, riktig, fra Italia). I første kamp, som gikk i Roma, vant AS Roma 2-1. I returmøte i Manchester, derimot, tok ManU en knusende 7-1 seier, ydmyket Roma totalt, og gikk videre til semifinalen på sammenlagt resultat.
Tidligere denne uken ble gruppene for årets Champions League trukket. Og hvem andre enn Roma og ManU ble trukket i samme gruppe? Jo, det skal jeg si deg: Sporting Lisboa og Dynamo Kiev ble trukket i akkurat den samme gruppen. Uansett, i denne anledning uttalte Romas superstjerne Francesco Totti at han godt kunne tenke seg hevn på ManU. Ikke bare ville han vinne, han vil vinne 7-0.
Men det det er ikke Tottis tanker om hevn jeg tenker på. I samme intervju uttaler Totti seg om Gullballen (den offisielle kåringen for årets spiller i verden):
”Jeg tror Kaka, Cristiano Ronaldo og Ruud van Nistelrooy er favorittene i år. Men, for å være ærlig, jeg har ikke fullt ut forstått hva kriteriene for å vinne dette trofeet er . Jeg har både medaljer og store triumfer bak meg…”,
I denne anledning tillater jeg meg å blogge et brev rettet til Francesco Totti:
Kjære herr Totti
Jeg velger å forholde meg formell, ettersom jeg ikke kjenner deg personlig. Faktisk har jeg aldri møtt deg. Langt på nær pratet med deg. Jeg er faktisk ganske sikker på at du ikke vet at jeg eksisterer. Og, ettersom jeg ikke kjenner deg burde jeg egentlig holde meg for god til å skrive dette, men jeg kan ikke la være. Grunnen, herr Totti, til at du aldri har vunnet Gullballen er simpelthen at du har aldri har prestert bedre enn noen annen over en hel sesong. Noe for eksempel Ronaldo, Zidane og Baggio gjorde for å vinne denne prisen. Jeg vil presisere at, ja, du er en glimrende fotballspiller, men har så langt i karrieren din aldri klart å jobbe deg fram til det ener stempelet de tidligere vinnerne har hatt. Og jeg vil komme inn på noe av det jeg tror er grunnene til dette.
For det første, herr Totti, vil jeg si at grunnen til at du ikke fortjener denne prisen, er at du er en førsteklasses drittsekk. Som tidligere nevnt kjenner jeg deg ikke personlig, så jeg har egentlig ikke noe grunnlag for å skrive dette. Men på måten du framstår som fotballspiller på banen, og som person i media, vil jeg si at du er en skikkelig drittsekk. Å bli kåret til verdens beste fotballspiller innbærer at vedkommende innehar en viss grad av klasse. Denne klassen ga du totalt avkall på, da du valgte å spytte en motspiller i ansiktet. Jeg vil påstå at dette er verre enn å f.eks. slå etter en motspiller. Hvem som helst kan i provokasjon og kampens hete miste hodet. Men spytting innebærer så mye mer overlegg og er mer utspekulert.
En annen ting jeg vil nevne, er nettopp utsagnet ditt. Eller hvis jeg kan omformulere meg litt: det blærete utsagnet ditt. Å stille spørsmålstegn ved de som deler ut prisen for verdens beste fotballspiller bare fordi du ikke har vunnet den mener jeg kvalifiserer til høyeste grad av usympatisk karakter.
Nei, herr Totti, du har såvisst ikke fortjent Gullballen. Og jeg tror nok flertallet av de som har lest dine utsagn, kommer til å si seg enig med meg.
Mvh
Leiv Magnus
PS! Koz og klemz
For å yte rettferdighet til overskriften, skal jeg nå skrive litt om krig, fred, religion og politikk.
Krig: Flere steder i verden idag er det krig. Ja, faktisk.
Fred: I Norge er det fred.
Religion: Jesus er veien, sannheten og livet. Amen.
Politikk: Nå er det snart valg. Da må man engasjere seg i politikk og sånn. Men ikke jeg. Jeg bare stemmer. Det er forsåvidt engasjement på sitt vis det også. Bare ikke så mye.
Så til fotballen. Egentlig skulle denne bloggen være fri for fotball. Grunnen til det er at jeg faktisk har en del venner som synes fotball er kjedelig. Jeg har mange venner som liker fotball. Men ingen av de gidder å lese bloggen min. Uansett, her om dagen leste jeg noen uttalelser fra en berømt fotballspiller som gjorde at jeg følte for å reagere. Først litt bakgrunnsinformasjon:
Mitt favorittlag er Manchester United. Tidligere i år spilte ManU (som jeg fra nå bruker for å slippe å skrive alle bokstavene i Manchester United. Jeg skrver mange unødvendige bokstaver, men det er jo ikke noe vits i å overdrive.) kvartfinale i Champions League (Europacupen for serievinnere). Laget de møtte var AS Roma (ja, riktig, fra Italia). I første kamp, som gikk i Roma, vant AS Roma 2-1. I returmøte i Manchester, derimot, tok ManU en knusende 7-1 seier, ydmyket Roma totalt, og gikk videre til semifinalen på sammenlagt resultat.
Tidligere denne uken ble gruppene for årets Champions League trukket. Og hvem andre enn Roma og ManU ble trukket i samme gruppe? Jo, det skal jeg si deg: Sporting Lisboa og Dynamo Kiev ble trukket i akkurat den samme gruppen. Uansett, i denne anledning uttalte Romas superstjerne Francesco Totti at han godt kunne tenke seg hevn på ManU. Ikke bare ville han vinne, han vil vinne 7-0.
Men det det er ikke Tottis tanker om hevn jeg tenker på. I samme intervju uttaler Totti seg om Gullballen (den offisielle kåringen for årets spiller i verden):
”Jeg tror Kaka, Cristiano Ronaldo og Ruud van Nistelrooy er favorittene i år. Men, for å være ærlig, jeg har ikke fullt ut forstått hva kriteriene for å vinne dette trofeet er . Jeg har både medaljer og store triumfer bak meg…”,
I denne anledning tillater jeg meg å blogge et brev rettet til Francesco Totti:
Kjære herr Totti
Jeg velger å forholde meg formell, ettersom jeg ikke kjenner deg personlig. Faktisk har jeg aldri møtt deg. Langt på nær pratet med deg. Jeg er faktisk ganske sikker på at du ikke vet at jeg eksisterer. Og, ettersom jeg ikke kjenner deg burde jeg egentlig holde meg for god til å skrive dette, men jeg kan ikke la være. Grunnen, herr Totti, til at du aldri har vunnet Gullballen er simpelthen at du har aldri har prestert bedre enn noen annen over en hel sesong. Noe for eksempel Ronaldo, Zidane og Baggio gjorde for å vinne denne prisen. Jeg vil presisere at, ja, du er en glimrende fotballspiller, men har så langt i karrieren din aldri klart å jobbe deg fram til det ener stempelet de tidligere vinnerne har hatt. Og jeg vil komme inn på noe av det jeg tror er grunnene til dette.
For det første, herr Totti, vil jeg si at grunnen til at du ikke fortjener denne prisen, er at du er en førsteklasses drittsekk. Som tidligere nevnt kjenner jeg deg ikke personlig, så jeg har egentlig ikke noe grunnlag for å skrive dette. Men på måten du framstår som fotballspiller på banen, og som person i media, vil jeg si at du er en skikkelig drittsekk. Å bli kåret til verdens beste fotballspiller innbærer at vedkommende innehar en viss grad av klasse. Denne klassen ga du totalt avkall på, da du valgte å spytte en motspiller i ansiktet. Jeg vil påstå at dette er verre enn å f.eks. slå etter en motspiller. Hvem som helst kan i provokasjon og kampens hete miste hodet. Men spytting innebærer så mye mer overlegg og er mer utspekulert.
En annen ting jeg vil nevne, er nettopp utsagnet ditt. Eller hvis jeg kan omformulere meg litt: det blærete utsagnet ditt. Å stille spørsmålstegn ved de som deler ut prisen for verdens beste fotballspiller bare fordi du ikke har vunnet den mener jeg kvalifiserer til høyeste grad av usympatisk karakter.
Nei, herr Totti, du har såvisst ikke fortjent Gullballen. Og jeg tror nok flertallet av de som har lest dine utsagn, kommer til å si seg enig med meg.
Mvh
Leiv Magnus
PS! Koz og klemz
fredag, juni 01, 2007
Manah manah
Disse to ordene kan få enhver til å gå rundt og nynne resten av dagen. Denne videoen er en liten påminner om hvor denne meget morsomme hodepinen stammer fra. Ja, riktig. Det måtte være The Muppet Show. Like morsomt som det er irriterende. Enjoy.
fredag, april 20, 2007
Nerdestatusens utvikling
Min nerdestatus har nådd en ny høydare. Denne gangen er det i form av en ny blogg. En idé som forøvrig ble unnfanget av min gode venn og med-nerd, Jan Einar. Filmnerdene er et samarbeidsprosjekt der vi har tenkt til å legge ut våre meninger om diverse filmer. Foreløpig er det ikke så mye å lese der. Men ettersom ukene går vil dere nok finne mye og mangt av filmer der.
Og jeg må si at jeg aldri har vært mer komfortabel med statusen som nerd. Ja, mange gjør narr av nerder. Ofte blir vi regnet som de små og svake som man kan dytte overende med lillefingeren. En som du kan overtale til det meste med de enkleste virkemidler og hersketeknikker. Og i mitt tilfelle er nok det sant. Grunnen til at jeg er så komfortabel med statusen, er nok at jeg vet hvorfor folk liker å herse med oss. De er rett og slett misunnelige. Ubevisst bruker de sin faglige inkompetanse som en unnskyldning til å tråkke på oss nerder.
Men jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Vi nerder vil en dag regjere jorda. På mange måter gjør vi det allerede idag. Hvem er det folk søker til når de trenger råd om hva de skal kjøpe av ditt og datt? Og det er ikke bare PC'er, filmer og spill jeg tenker på da. Hva med klær? Såkalte mote-eksperter vil jeg herved omdøpe til kles-nerder.
En dag er vi på toppen av kjeden. Den dagen resten av dere ikke klarer å tenke for dere selv, står vi der. Klare til å ta helt over.
Og jeg må si at jeg aldri har vært mer komfortabel med statusen som nerd. Ja, mange gjør narr av nerder. Ofte blir vi regnet som de små og svake som man kan dytte overende med lillefingeren. En som du kan overtale til det meste med de enkleste virkemidler og hersketeknikker. Og i mitt tilfelle er nok det sant. Grunnen til at jeg er så komfortabel med statusen, er nok at jeg vet hvorfor folk liker å herse med oss. De er rett og slett misunnelige. Ubevisst bruker de sin faglige inkompetanse som en unnskyldning til å tråkke på oss nerder.
Men jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Vi nerder vil en dag regjere jorda. På mange måter gjør vi det allerede idag. Hvem er det folk søker til når de trenger råd om hva de skal kjøpe av ditt og datt? Og det er ikke bare PC'er, filmer og spill jeg tenker på da. Hva med klær? Såkalte mote-eksperter vil jeg herved omdøpe til kles-nerder.
En dag er vi på toppen av kjeden. Den dagen resten av dere ikke klarer å tenke for dere selv, står vi der. Klare til å ta helt over.
onsdag, april 04, 2007
Vil du bli narsissist?
Jeg følger min bror og Henriks eksempel og tester folket. Hvor mye kan du om meg? Dette er veldig narsissistisk og bekrefter bare alle fordommene jeg har mot meg selv om at jeg er altfor opptatt av, nettopp, meg selv. Men akkurat nå driter jeg hardt i det og lar deg prøve deg.
|
Skulle du ikke klare 100% på denne quizen så trenger du ikke tenke så mye på det. Det betyr egentlig bare at du er mindre glad i meg enn jeg trodde. Jeg kommer nok til å bli skuffet og sjokkert over en del av resultatene, men for å bygge opp mitt eget selvbilde har jeg gjort det lett og samtidig lagt inn en del hint. sånn at så mange som mulig skal ha muligheten til å "toppa heile driten". God fornøyelse.
tirsdag, mars 27, 2007
En liten oppdatering
Jeg har nøye vurdert (og med nøye mener jeg såvidt sett over) forslagene til hvilket tema jeg skal ta opp. Men jeg må nok dessverre meddele at ingen nådde gjennom nåløyet. Så jakten på et spennende tema fortsetter. Egentlig hadde jeg planlagt å kjøre en av to mulige føljetonger: "Jakten på ei kjerring" og "Min date med en kjendis". Dessverre kom min gode venn, Jan Einar, meg i forkjøpet på førstnevnte. Derfor, for å unngå å bli en plagiatør, drøyer jeg den en stund (les ett år eller to). Den andre, derimot, er fortsatt en åpen mulighet.
Det som er litt leit, er at jeg ikke kjenner noen kjendiser. Derfor kan dette bli litt vanskelig. Dersom noen av mine kjente sitter på konstruktiv informasjon om hvordan man får en date med en kjendis, er jeg lutter øre. Og, nei, det er ikke nok at man syntes på TV i 5 sekunder på "Idol". Kravene for kjendis ligger nok høyere enn det. Kanskje jeg skal skrive om de kravene en gang.
Jeg var på landskamp på lørdag. Men siden jeg prøver å unngå fotballpreiket her, nøyer jeg meg med å skrive at Norge tapte og stemmen min funka dårlig på søndag.
Ellers er det fortsatt lite å skrive om her i gården. Kanskje kommer det en ny historie fra gamle dager etterhvert. Men det må jeg ta opp med eldsterådet.
Det som er litt leit, er at jeg ikke kjenner noen kjendiser. Derfor kan dette bli litt vanskelig. Dersom noen av mine kjente sitter på konstruktiv informasjon om hvordan man får en date med en kjendis, er jeg lutter øre. Og, nei, det er ikke nok at man syntes på TV i 5 sekunder på "Idol". Kravene for kjendis ligger nok høyere enn det. Kanskje jeg skal skrive om de kravene en gang.
Jeg var på landskamp på lørdag. Men siden jeg prøver å unngå fotballpreiket her, nøyer jeg meg med å skrive at Norge tapte og stemmen min funka dårlig på søndag.
Ellers er det fortsatt lite å skrive om her i gården. Kanskje kommer det en ny historie fra gamle dager etterhvert. Men det må jeg ta opp med eldsterådet.
torsdag, mars 15, 2007
I won't back down
Idag slo det meg at jeg tidligere i denne bloggens historie, har oppfordret leserne til å komme med forslag til temaer jeg kan skrive om. Så kommer denne latterlige "Har'n" og ødelegger min vennligsinnede oppfordring. Ja, jeg sier ødelegger. For selv om mange kanskje vil oppfatte denne fattige versjonen av "Har'n" som en gylden mulighet til å komme meg ut av idétørken, så er sannheten den at jeg finner slike nettleker så grenseløst irriterende at jeg ikke kunne vurdert å gjøre det på årets lykkeligste dag engang (les: en gang i mai når United vinner Premier League). Og stadig flere prøver seg. Og med flere, mener jeg en til (les: Henrik).
Og nå vil mange kanskje hevde at jeg går imot mine egne ord, da jeg nekter å følge opp oppfordringen min. Men det driter jeg i. Idag kjøpte jeg 3 Johnny Cash-plater på en gang. Og overskriften er hentet fra en av Cash's sanger. Vel, selve sangen er skrevet av Jeff Lynne og Tom Petty. Men det driter jeg også i. Cash synger den. Og selv om ikke det engang er fra en av cd'en jeg kjøpte idag, så regner jeg med at poenget mitt kommer greit fram. Jeg, Leiv Magnus Günther Kornelius Aambø, nekter å respondere på slike fordummende leker. Så der har dere det.
Og bare for å fornye oppfordringen min: Dersom noen har noen konstruktive forslag til emner jeg kan ta opp, skal jeg vurdere det.
Og nå vil mange kanskje hevde at jeg går imot mine egne ord, da jeg nekter å følge opp oppfordringen min. Men det driter jeg i. Idag kjøpte jeg 3 Johnny Cash-plater på en gang. Og overskriften er hentet fra en av Cash's sanger. Vel, selve sangen er skrevet av Jeff Lynne og Tom Petty. Men det driter jeg også i. Cash synger den. Og selv om ikke det engang er fra en av cd'en jeg kjøpte idag, så regner jeg med at poenget mitt kommer greit fram. Jeg, Leiv Magnus Günther Kornelius Aambø, nekter å respondere på slike fordummende leker. Så der har dere det.
Og bare for å fornye oppfordringen min: Dersom noen har noen konstruktive forslag til emner jeg kan ta opp, skal jeg vurdere det.
fredag, mars 09, 2007
Sisten?
Det har kommet til min oppmerksom het at jeg "har'n", som vi sier i Enebakk. Henviser her til Lars og Joranns (kanskje mest Jorann) kommentar på forrige post. Jeg gjorde som kommentaren ba om, og gikk på bloggen deres for informasjon. Jeg ble en smuleforarget, men ikke overrasket, da jeg fant ut at jeg ikke bare "har'n", men jeg ble også fortalt hva jeg skulle skrive om. Dette er noe jeg liker svært dårlig. Spesielt ettersom dette nye bloggefenomenet, "Sisten", bærer stor likhet med kjedemailene som besøker e-posten min fra tid til annen.
Nå, en kjedemail kan jeg saktens svare på i ny og ne. Men å bli fortalt hva jeg skal skrive om i neste blogg er mildt sagt en fornærmelse. Og det er ikke spesielt det at jeg misliker å fortelle rare ting om meg selv. Jeg bruker jo allerede nok tid på det fra før, så det gjorde jo denne leken bare mer uinteressant.
Derfor, kjære Lars og Jorann, kommer jeg ikke til å bruke en millimeter med spalteplass på denne særdeles fornærmende og uinteressante leken. Jeg skriver det jeg selv vil og har svært lite til overs for å bli fortalt annet. Kall meg gledesdreper, festbrems og hva det måtte være. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.
Nå, en kjedemail kan jeg saktens svare på i ny og ne. Men å bli fortalt hva jeg skal skrive om i neste blogg er mildt sagt en fornærmelse. Og det er ikke spesielt det at jeg misliker å fortelle rare ting om meg selv. Jeg bruker jo allerede nok tid på det fra før, så det gjorde jo denne leken bare mer uinteressant.
Derfor, kjære Lars og Jorann, kommer jeg ikke til å bruke en millimeter med spalteplass på denne særdeles fornærmende og uinteressante leken. Jeg skriver det jeg selv vil og har svært lite til overs for å bli fortalt annet. Kall meg gledesdreper, festbrems og hva det måtte være. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.
fredag, mars 02, 2007
Idétørken når nye høyder
Kjære lesere (dersom det er flere av dere).
Jeg merker at jeg er forbausende dårlig til å oppdatere denne bloggen. Det kan virke som om all min inspirasjon til å skrive fôr ned i doskåla med den siste bæsjen på Valentins dag. Jeg vet ikke hva som går av meg. Noe som kanskje ikke er nytt, men det er frustrerende nok. Jeg har blitt nødt til å stille meg en del spørsmål. Hva skjedde med fantasien min? Når sluttet jeg å være morsom? Har jeg noensinne vært morsom? Skriver jeg for meg selv eller "publikum"? Er kommentarene på bloggen sympatikommentarer?
Ikke det at jeg har kommet fram til noen konklusjon. Men nå sitter jeg ihvertfall her og skriver. Om det blir noe bra får være opp til andre å bedømme. Akkurat nå synes selv ikke jeg at dette er noe bra. Egentlig veldig middelmådig. Men jeg har ikke akkurat noe salg å tenke på, så jeg kan egentlig poste hva jeg vil. Og akkurat nå velger jeg å poste dette her. Selv om jeg kanskje bekymrer meg litt for mye om kvaliteten på innleggene mine, er det ikke noe grunn til å frykte for bloggens umiddelbare framtid. Det er jo ikke akkurat skarp journalistikk vi snakker her. Heller uforståelig rabling fra en middels psykopatisk teologi-student (Synes det var lettere å skrive enn "ungdom, kultur og tro-student". Men nå som jeg har skrevet begge lurer jeg egentlig på hvorfor jeg tok meg bryet) på ville veier.
Og nå, helt til sist, vil jeg bare legge vekt på (ettersom jeg er så bemerkelsesverdig bekymret for kvaliteten på innleggene mine) at dette ble skrevet på mindre enn 3 minutter rett etter en stressende vakt på bensinstasjonen og rett før leggetid. Natta.
Jeg merker at jeg er forbausende dårlig til å oppdatere denne bloggen. Det kan virke som om all min inspirasjon til å skrive fôr ned i doskåla med den siste bæsjen på Valentins dag. Jeg vet ikke hva som går av meg. Noe som kanskje ikke er nytt, men det er frustrerende nok. Jeg har blitt nødt til å stille meg en del spørsmål. Hva skjedde med fantasien min? Når sluttet jeg å være morsom? Har jeg noensinne vært morsom? Skriver jeg for meg selv eller "publikum"? Er kommentarene på bloggen sympatikommentarer?
Ikke det at jeg har kommet fram til noen konklusjon. Men nå sitter jeg ihvertfall her og skriver. Om det blir noe bra får være opp til andre å bedømme. Akkurat nå synes selv ikke jeg at dette er noe bra. Egentlig veldig middelmådig. Men jeg har ikke akkurat noe salg å tenke på, så jeg kan egentlig poste hva jeg vil. Og akkurat nå velger jeg å poste dette her. Selv om jeg kanskje bekymrer meg litt for mye om kvaliteten på innleggene mine, er det ikke noe grunn til å frykte for bloggens umiddelbare framtid. Det er jo ikke akkurat skarp journalistikk vi snakker her. Heller uforståelig rabling fra en middels psykopatisk teologi-student (Synes det var lettere å skrive enn "ungdom, kultur og tro-student". Men nå som jeg har skrevet begge lurer jeg egentlig på hvorfor jeg tok meg bryet) på ville veier.
Og nå, helt til sist, vil jeg bare legge vekt på (ettersom jeg er så bemerkelsesverdig bekymret for kvaliteten på innleggene mine) at dette ble skrevet på mindre enn 3 minutter rett etter en stressende vakt på bensinstasjonen og rett før leggetid. Natta.
onsdag, februar 14, 2007
Valentine's Day, hva er poenget?
Så jeg antar at de hadde problemer i Edens hage og? Eller ikke.
Men det går bortenfor poenget mitt egentlig. Poenget mitt har egentlig fint lite med denne ruten å gjøre. Det var bare en morsom liten rute relatert til dagen idag.
Det jeg vil dele med dere idag, er mitt problem med Valentinedagen. Hva er egentlig poenget? Joda, det er søtt og klissete og romantisk og alt det der. Men når ble dette eksklusivt for én bestemt dag? Idioti spør du meg. Valentinedagen er en engelsk og amerikansk tradisjon. Hvorfor er den da nå å finne i Norge? Dere som enda ikke har skjønt at det er markedskrefter som har importert denne "merkedagen" for at dere skal bruke ekstra mye penger på unødvendige ting som rosa kort, plysjbamser og annet dill, dere er noen fjols av dimensjoner. Det er ikke annet enn et latterlig forsøk på å tjene penger på nordmenns uvitenhet og manglende evne til å bedømme kapitalisme. Og nå må jeg være forsiktig med ordbruken kjenner jeg. For det kan ikke være et så latterlig forsøk, ettersom det finnes såpass mange dumme nordmenn som faktisk biter på dette.
JA, jeg mener det. Er det sånn at dersom man husker på kjæresten sin alle andre dager, men glemmer det på Valentine, da er man en skurk? Mens de som nærmest ignorerer kjæresten på "vanlige" dager, men tilfeldigvis husker Valentine er romantikere? Da er verden snudd på hodet spør du meg. Men verden er idiotisk nok som det er, så det er vel kanskje ikke noe sjokk.
Og, ja, jeg har samme tanker om Halloween. Nok en irriterende "merkedag" som kun er prakket på oss nordmenn for at rike folk skal tjene enda mer penger, og ungdommer, som drikker nok fra før skal få nok en unnskyldning til å drikke.
Så hvis du, som meg, er singel, så venter du med å få deg kjæreste til Valentines er over og glemt. Så kan du heller være litt mer oppmerksom når den tid kommer. Og drite i Valentines neste år.
fredag, februar 02, 2007
Igår...
Igår var det gått et halvt år siden jeg ble gammel (henviser til denne posten). Jeg sier igår fordi det er etter midnatt. Det ble feiret med måte. Kjedelig ex.phil-time og jobbing. Men det er uansett bortenfor poenget mitt. Dere tror kanskje at jo eldre jeg blir, jo mindre irriterer jeg meg over små, unødvendige saker. Men der tok dere feil. Jeg er så irritert som aldri før. Og denne gangen lar jeg faktisk irritasjonen min gå ut over dere velsignede lesere. Det vil si, noen av dere er velsignede. Den gruppen jeg skal nevne nedenfor kan se bort fra denne kommentaren.
Let's go:
Hvem tror dere egentlig at dere er? Dere som legger igjen kommentarer på bloggen min uten navn. Dere frekke, anonyme synsere. Her legger jeg ut mine meninger om både det ene og det andre for enhver å lese. Og ikke bare det. Jeg forsyner dere med nyttig informasjon fra mitt kunnskapsrike sinn fullstendig blottet for egoistiske hensikter. Så kommer altså dere og slenger med leppa og i tillegg er så frekke at dere ikke en gang vil gi dere til kjenne. Jeg spør igjen: Hvem tror dere egentlig at dere er?
Er det tøft å være anonym? Nei, tvert imot. Det er toppen av feighet. Dersom du skal slenge ut dine meninger må du pinadø stå for de. Ikke gjemme deg bak en ugjenkjennelig maske. Dersom man ikke tør å stå for det man skriver med eget navn eller gjenkjennelig pseudonym, er det ikke verdt å ha meninger i det hele tatt. Men det har vel ikke dere fått med dere.
Og la meg slenge på noen spørsmål til dere:
Er dere sånne som sparker folk som ligger nede? Slår de som ikke kan slå tilbake? Stjeler godteri fra småbarn?
Ja det hadde forundret meg fint lite. Så bare en liten oppfordring til alle dere som er redde for å stå for det dere skriver: Ikke skriv det.
Let's go:
Hvem tror dere egentlig at dere er? Dere som legger igjen kommentarer på bloggen min uten navn. Dere frekke, anonyme synsere. Her legger jeg ut mine meninger om både det ene og det andre for enhver å lese. Og ikke bare det. Jeg forsyner dere med nyttig informasjon fra mitt kunnskapsrike sinn fullstendig blottet for egoistiske hensikter. Så kommer altså dere og slenger med leppa og i tillegg er så frekke at dere ikke en gang vil gi dere til kjenne. Jeg spør igjen: Hvem tror dere egentlig at dere er?
Er det tøft å være anonym? Nei, tvert imot. Det er toppen av feighet. Dersom du skal slenge ut dine meninger må du pinadø stå for de. Ikke gjemme deg bak en ugjenkjennelig maske. Dersom man ikke tør å stå for det man skriver med eget navn eller gjenkjennelig pseudonym, er det ikke verdt å ha meninger i det hele tatt. Men det har vel ikke dere fått med dere.
Og la meg slenge på noen spørsmål til dere:
Er dere sånne som sparker folk som ligger nede? Slår de som ikke kan slå tilbake? Stjeler godteri fra småbarn?
Ja det hadde forundret meg fint lite. Så bare en liten oppfordring til alle dere som er redde for å stå for det dere skriver: Ikke skriv det.
tirsdag, januar 30, 2007
Musikalsk irritasjon
Myspace er en vidunderlig ting, eller hva? Man kan ha kommunisere og skape nettverk med mennesker over hele verden, samt blogge, promotere egen musikk og masse mer. Og akkurat dette med musikken er min liktorn for tiden. For som om ikke glorete layouts og masete "add requests" (når noen spør om de kan ligge på vennelista di) fra pornostjerner og artister av ymse slag var nok, så har man altså disse små musikkspillerne som slår seg på i tide og utide.
Og det er forsåvidt greit nok med artister som vil drive litt PR for egen jamring fordi de ikke klarte å fikse det i den ekte industrien. Men når alle og enhver skal ha en sånn minispiller med én eneste sang på som går om og om igjen til tinnitusen nærmest imploderer trommehinnene så sier jeg at nok er nok. Man går inn på siden til en man anser for å være en venn, for å sjekke ut hva den personen har hatt for seg i det siste. Og så er den der, den evige, bitende, masete og ufattelig irriterende sangen. Man ruller opp og ned på siden for å finne kilden til ulydene, men det er jo like vanskelig hver gang for det er selvfølgelig ingen som har spillerne på samme plass. Bevare meg vel.
Og hadde det enda vært slik at folk nøyde seg med rolige ballader og klassiske strykeverk. Men neida. Det er selvfølgelig de mest masete sangene fra de mest masete lokale trakorreparatørene som må skru seg på. La det få en slutt! Vær så snill. JEG KLARER IKKE MER!!
Og hadde det enda vært slik at folk nøyde seg med rolige ballader og klassiske strykeverk. Men neida. Det er selvfølgelig de mest masete sangene fra de mest masete lokale trakorreparatørene som må skru seg på. La det få en slutt! Vær så snill. JEG KLARER IKKE MER!!
mandag, januar 22, 2007
Gamle dager del V
Nå er det lenge siden jeg har blogget. Ikke bare er det over en måned siden forrige post, men det er faktisk over 3 måneder siden forrige "Gamle dager"-post. Det er for dårlig. Man må jo leve opp til navnet på bloggen. Men fantasien har vært dårlig i det siste. Sa jeg fantasien? Jeg mente forskningen. Ja nettopp, forskningen. Det ligger nemlig en hel del arbeid i å grave frem all den nyttige informasjonen jeg så villig deler med dere.
I dagens historiske post vil jeg fortelle litt om dødsstraff, i lys av den henrettelsen vi alle så på tv nylig. Dødsstraff har nemlig ikke alltid vært så enkelt som det er i dagens tekniske verden. Avskyelig som det er, så har ihvertfall verden kommet langt i å finne "humane" måter å ta livet av hverandre på.
Mye av dette kan skyldes at mennesket har blitt svakere. All hygiene som skal beskytte kroppen mot bakterier har gjorten kroppen svakere og mindre resistent. Dette var ikke tilfellet for, la oss si, 2000 år siden. Da var folk skitne. Og de trivdes med det. Men det var som sagt vanskeligere å miste livet. Derfor måtte myndighetene komme på utspekulerte måter å tappe folk for krefter og livslyst. En populær variant var å spikre folk opp på en konstruksjon som bestod av en vertikal og en horisontal trestamme. Formen var ikke ulik den vi kjenner som bokstaven T, idag. Dette tappet de uheldige sakte men sikkert for krefter og bakteriene fikk fri tilgang til blodomløpet.
En annen variant var såkalt "steining". Dette foregikk ved at noen ble dekket med steiner helt opp til halsen, slik at bare hodet syntes. Siden gikk det sport i å treffe hodet på den dømte, helt til han svimet av. Da dette var gjort ble hele konstruksjonen, med den dødsdømte, steiner og det hele, kastet i nærmeste dype vann. I moderne tid har mafien gjort en kortversjon av denne, ved å bare binde en tung sten til den "dødsdømtes" ben og kastet vedkommende i vannet. Dette blir imidlertid fordømt av Indre Sørum Lagmannsrett. Man kan jo spørre seg hvorfor.
Oppfinnelsen av metallet skapte stor oppfinnerkunst i henrettelsesmiljøene i Vest- og Sentral-Europa, samt Midt-Østen. Økser ble brukt til halshogging og kniver til å lage nåleputer av de dømte. Men oppturen kom i Frankrike, der vinkulturen hadde ført til at flere og flere bødler kom beruset på jobb og gjerne kappet av feil kroppsdel. En luring fant på et halshoggingsapparat som forbedret siktepunktet med hele 12%. Den ble kalt giljotin og var en stor hit. Så stor at selv kongen ville prøve. Det fikk naturlig nok fatale konsekvenser for kongen, men siden folkemengden var såpass beruset (på grunn av den nevnte vinkulturen) ble ikke sørgetiden lengre enn at dronningen også tok seg en tur.
Repet er nok et verktøy som ble hyppig brukt innenfor henrettelsesmiljøet. Den nevnte mafiaen trengte nødvendigvis rep for å binde folk fast til steiner. Men også i De Forente Stater var repet en hit. Først som et middel til å binde fast folk til togskinner. Men dette ble etterhvert en tidtrøyte da togtabellene på den tiden var, om mulig, mer upresise enn idag. Det førte til at man begynte å henge folk opp, etter nakken, i trær. Dette ble man kvalt av. Etterhvert gav man folk litt hjelp ved å "droppe" de slik at de knakk nakken. Det gikk visst fortere. Dette var på den tiden da folk begynte å få dårlig tid.
Oppfinnelsen av elektrisiteten lagde mye morro for sadistiske sjeler. Men det kan vanskelig beskrives hvordan det er å sitte i en elektrisk stol, da svært få har overlevd en slik prosedyre.
Som man kan se har mennesket nærmest ubegrenset med fantasi når det kommer til å finne forskjellige måter å ta livet av hverandre på. Eksemplene er også flere enn jeg hadde anledning, kapasitet eller lyst til å informere dere om. Dessverre er fantasien like god idag. Og kanskje er det litt usmakelig å gjøre humor ut av slike emner, men ikke mer usmakelig enn å støtte dødsstraff spør du meg.
I dagens historiske post vil jeg fortelle litt om dødsstraff, i lys av den henrettelsen vi alle så på tv nylig. Dødsstraff har nemlig ikke alltid vært så enkelt som det er i dagens tekniske verden. Avskyelig som det er, så har ihvertfall verden kommet langt i å finne "humane" måter å ta livet av hverandre på.
Mye av dette kan skyldes at mennesket har blitt svakere. All hygiene som skal beskytte kroppen mot bakterier har gjorten kroppen svakere og mindre resistent. Dette var ikke tilfellet for, la oss si, 2000 år siden. Da var folk skitne. Og de trivdes med det. Men det var som sagt vanskeligere å miste livet. Derfor måtte myndighetene komme på utspekulerte måter å tappe folk for krefter og livslyst. En populær variant var å spikre folk opp på en konstruksjon som bestod av en vertikal og en horisontal trestamme. Formen var ikke ulik den vi kjenner som bokstaven T, idag. Dette tappet de uheldige sakte men sikkert for krefter og bakteriene fikk fri tilgang til blodomløpet.
En annen variant var såkalt "steining". Dette foregikk ved at noen ble dekket med steiner helt opp til halsen, slik at bare hodet syntes. Siden gikk det sport i å treffe hodet på den dømte, helt til han svimet av. Da dette var gjort ble hele konstruksjonen, med den dødsdømte, steiner og det hele, kastet i nærmeste dype vann. I moderne tid har mafien gjort en kortversjon av denne, ved å bare binde en tung sten til den "dødsdømtes" ben og kastet vedkommende i vannet. Dette blir imidlertid fordømt av Indre Sørum Lagmannsrett. Man kan jo spørre seg hvorfor.
Oppfinnelsen av metallet skapte stor oppfinnerkunst i henrettelsesmiljøene i Vest- og Sentral-Europa, samt Midt-Østen. Økser ble brukt til halshogging og kniver til å lage nåleputer av de dømte. Men oppturen kom i Frankrike, der vinkulturen hadde ført til at flere og flere bødler kom beruset på jobb og gjerne kappet av feil kroppsdel. En luring fant på et halshoggingsapparat som forbedret siktepunktet med hele 12%. Den ble kalt giljotin og var en stor hit. Så stor at selv kongen ville prøve. Det fikk naturlig nok fatale konsekvenser for kongen, men siden folkemengden var såpass beruset (på grunn av den nevnte vinkulturen) ble ikke sørgetiden lengre enn at dronningen også tok seg en tur.
Repet er nok et verktøy som ble hyppig brukt innenfor henrettelsesmiljøet. Den nevnte mafiaen trengte nødvendigvis rep for å binde folk fast til steiner. Men også i De Forente Stater var repet en hit. Først som et middel til å binde fast folk til togskinner. Men dette ble etterhvert en tidtrøyte da togtabellene på den tiden var, om mulig, mer upresise enn idag. Det førte til at man begynte å henge folk opp, etter nakken, i trær. Dette ble man kvalt av. Etterhvert gav man folk litt hjelp ved å "droppe" de slik at de knakk nakken. Det gikk visst fortere. Dette var på den tiden da folk begynte å få dårlig tid.
Oppfinnelsen av elektrisiteten lagde mye morro for sadistiske sjeler. Men det kan vanskelig beskrives hvordan det er å sitte i en elektrisk stol, da svært få har overlevd en slik prosedyre.
Som man kan se har mennesket nærmest ubegrenset med fantasi når det kommer til å finne forskjellige måter å ta livet av hverandre på. Eksemplene er også flere enn jeg hadde anledning, kapasitet eller lyst til å informere dere om. Dessverre er fantasien like god idag. Og kanskje er det litt usmakelig å gjøre humor ut av slike emner, men ikke mer usmakelig enn å støtte dødsstraff spør du meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
