torsdag, august 01, 2013
tirsdag, mai 14, 2013
Oioioi si.
Nå er det bortimot 1 1/2 år siden jeg blogget. Har jeg savnet det, spør du? Les videre og finn det ut (kanskje).
Mye har skjedd siden sist jeg blogget. For det første har jeg blitt mer intolerant. Jeg har funnet flere og flere ting i denne syke verden som jeg rett og slett ikke setter pris på. Les om hvorfor et helt annet sted.
For det andre så har jeg flyttet. Ja, du leste riktig. Jeg har forlatt mitt kjære Oslo for å bosette meg langt sør i landet. Nærmere bestemt Froland. Les om hvorfor et helt annet sted.
For det tredje har jeg blitt eldre. Cirka 1 1/2 år eldre faktisk. Denne er ganske selvforklarende.
Men hvorfor så langt opphold? Hvorfor har jeg ikke hatt noe å skrive om? Har demotivasjonen endelig lagt denne bloggen over knærne sine og utført en Irish Curse Backbreaker på den (ooo, wrestlingterminologi, nytt av året)? Og hva skjedde med anmeldelsene av Bibel-filmene? Vil vi noensinne få svar på disse spørsmålene?
Kanskje. Jeg vet ikke. Gidder ikke svare nå.
Ha en god dag.
Mye har skjedd siden sist jeg blogget. For det første har jeg blitt mer intolerant. Jeg har funnet flere og flere ting i denne syke verden som jeg rett og slett ikke setter pris på. Les om hvorfor et helt annet sted.
For det andre så har jeg flyttet. Ja, du leste riktig. Jeg har forlatt mitt kjære Oslo for å bosette meg langt sør i landet. Nærmere bestemt Froland. Les om hvorfor et helt annet sted.
For det tredje har jeg blitt eldre. Cirka 1 1/2 år eldre faktisk. Denne er ganske selvforklarende.
Men hvorfor så langt opphold? Hvorfor har jeg ikke hatt noe å skrive om? Har demotivasjonen endelig lagt denne bloggen over knærne sine og utført en Irish Curse Backbreaker på den (ooo, wrestlingterminologi, nytt av året)? Og hva skjedde med anmeldelsene av Bibel-filmene? Vil vi noensinne få svar på disse spørsmålene?
Kanskje. Jeg vet ikke. Gidder ikke svare nå.
Ha en god dag.
fredag, desember 09, 2011
Intoleranselista
Fjorårets største julekalender-hit, Intoleranselista, debuterer nå på blogg. Men, som en god DVD-boks, slipper man og vente dag til dag med å få neste del når kalenderen går i reprise året etter. Da kan man se alt på en gang.
Jeg tror det var etter 4 punkter jeg bestemte meg for å gjøre julekalender av det. Så punkt 5 ble publisert 5. desember 2010. Og deretter gikk det slag i slag. Jeg har ikke giddet å ta med alle kommentarene som kom på lista ifjor. Men her er den, i sin helhet:
1. Folk som ikke tar humoren i intoleranselista. De kan ta seg en bolle.
11.
Jeg tror det var etter 4 punkter jeg bestemte meg for å gjøre julekalender av det. Så punkt 5 ble publisert 5. desember 2010. Og deretter gikk det slag i slag. Jeg har ikke giddet å ta med alle kommentarene som kom på lista ifjor. Men her er den, i sin helhet:
1. Folk som ikke tar humoren i intoleranselista. De kan ta seg en bolle.
11.
torsdag, oktober 13, 2011
Filmkunst
Mulig det er rart å kalle det filmkunst, når det kommer fra en TV-serie. Men drit nå i det. Det er filmet med et kamera, og det holder for meg.
En av mine favorittepisoder fra den glimrende TV-serien "House M.D." er episode 11 fra sesong 6, kalt "Remorse". Den handler om en buisnesskvinne (spilt av Beau Garrett) som legges inn på diagnostikkavdelingen til House og etterhvert blir avslørt som psykopat. En av grunnene til at jeg liker denne episoden så godt er scenen der hun skjønner at legene har gjennomskuet skuespillet hennes. Det skjer ikke gjennom effektfull og manipulativ overdramatisering, tvert imot. Det er kun en subtil forandring i ansiktet og gjennomgående dempet musikk. Ikke noe paranoid strykearrangement a la "Psycho" (1960) altså. Men denne scenen er noe av det mest creepy karakterskuespillet jeg har sett. Mye av kreditten for det går selvfølgelig til Garrett selv, men også til produsentene i serien for ikke å falle for fristelsen til å over-understreke (av mangel på bedre ord) "rolleskiftet".
Bildene er forøvrig ikke hentet fra samme scene. Men det var det jeg klarte å finne som kunne forklare de forskjellige ansiktsuttrykkene.
En av mine favorittepisoder fra den glimrende TV-serien "House M.D." er episode 11 fra sesong 6, kalt "Remorse". Den handler om en buisnesskvinne (spilt av Beau Garrett) som legges inn på diagnostikkavdelingen til House og etterhvert blir avslørt som psykopat. En av grunnene til at jeg liker denne episoden så godt er scenen der hun skjønner at legene har gjennomskuet skuespillet hennes. Det skjer ikke gjennom effektfull og manipulativ overdramatisering, tvert imot. Det er kun en subtil forandring i ansiktet og gjennomgående dempet musikk. Ikke noe paranoid strykearrangement a la "Psycho" (1960) altså. Men denne scenen er noe av det mest creepy karakterskuespillet jeg har sett. Mye av kreditten for det går selvfølgelig til Garrett selv, men også til produsentene i serien for ikke å falle for fristelsen til å over-understreke (av mangel på bedre ord) "rolleskiftet".
Bravo.
Bildene er forøvrig ikke hentet fra samme scene. Men det var det jeg klarte å finne som kunne forklare de forskjellige ansiktsuttrykkene.
tirsdag, oktober 04, 2011
Bibelen 1
Igår så jeg en film i serien "Bibelen". Du har kanskje lagt merke til disse dvd'ene i Bok og Media-butikkene eller noe. Jeg har tidligere sett enkelte av disse, men etter igår har jeg bestemt meg for å gå systematisk igjennom disse filmene og anmelde de en etter en. Jeg kommer imidlertid ikke til å fokusere på det teologiske (ihvertfall ikke i stor grad), men på hvordan historien blir fortalt som film. For å gjøre dette så systematisk som mulig, har jeg bestemt meg for å starte med den jeg så igår: "Genesis: The Creation and the Flood" (Skapelsen og Syndefloden)
Skapelsen og syndefloden
Filmen starter med en noe tilfeldige (eller tilsynelatende så) filming av en gjeterstamme ett eller annet sted i midtøsten. Muligens nomader. Etterhvert blir det klart at det er patriarken i stammen som skal geleide oss gjennom historien i rollen som forteller. Jeg skal ikke kjede dere alle med detaljer om hva som fortelles, for jeg regner med de fleste er kjent med hva som skjer i løpet av de første 10 kapitlene i Bibelen. Her er fotnotene: Gud skaper jorda, med alt tilbehør. Mennesket faller i synd og blir kastet ut. Adam og Eva får Kain og Abel. Kain dreper Abel. Menneskene er fæle, så Gud bestemmer at alle må dø. Noah slipper, fordi han er god. Noah bygger en båt og overlever syndefloden.
Filmen er skutt i hovedsak i Marokko med skuespillere av semittisk avstamning. Regissør og språk er opprinnelig på italiensk, men den er også dubbet til engelsk ved Paul Scofield. Musikken er ved den mesterlige Ennio Morricone. Så langt, så vel.
Skapelsen og syndefloden
Filmen starter med en noe tilfeldige (eller tilsynelatende så) filming av en gjeterstamme ett eller annet sted i midtøsten. Muligens nomader. Etterhvert blir det klart at det er patriarken i stammen som skal geleide oss gjennom historien i rollen som forteller. Jeg skal ikke kjede dere alle med detaljer om hva som fortelles, for jeg regner med de fleste er kjent med hva som skjer i løpet av de første 10 kapitlene i Bibelen. Her er fotnotene: Gud skaper jorda, med alt tilbehør. Mennesket faller i synd og blir kastet ut. Adam og Eva får Kain og Abel. Kain dreper Abel. Menneskene er fæle, så Gud bestemmer at alle må dø. Noah slipper, fordi han er god. Noah bygger en båt og overlever syndefloden.
Filmen er skutt i hovedsak i Marokko med skuespillere av semittisk avstamning. Regissør og språk er opprinnelig på italiensk, men den er også dubbet til engelsk ved Paul Scofield. Musikken er ved den mesterlige Ennio Morricone. Så langt, så vel.
Problemet med denne filmen er at den faller litt på sine egne premisser i all sin minimalisme. Nå er ikke jeg i utgangspunktet noen motstander av minimalisme hva gjelder filmskapning. Jeg er ikke avhengig av spesialeffekter og et voldsomt budsjett for å nyte en film, dersom historien er god, og er det noe italienske filmer pleier å være gode på så er det i det minste kameraføring og musikk. Men spørsmålet jeg stiller meg er om dette ikke blir i minste laget når vi snakker skapelsen av himmel og jord. Dette burde jo i utgangspunktet være grandiost og spektakulært. Men alt foregår i nærmest total stillhet (hvis man ser bort ifra den stemningsfulle musikken til Morricone). Det er ikke antydninger til voldsomme naturkrefter eller et vrimmel av dyreliv. Antallet dyr er nærmest fornærmende lite. Scenene i Edens hage er også tilnærmet en fornærmelse mot Gud. Selvfølgelig er hele syndefallshistorien filmet i tussende mørke, for å dekke over det tørre, marokkanske ørkenlandskapet.
Også Kain og Abels historie forfaller litt i sin minimalisme. Det kan virke som Abel har en hel saueflokk å rutte med helt fra begynnelsen av, mens Kain må både finne jordsmonn, oppfinne spaden og så, før han kan ofre noe som helst. Allerede her er fordelingen skjev. Og når ofringen kommer stiller Kain med 3 (tre!) granatepler mot Abels beste lam. Lurer på hvilket offer Herren fant behag i du.
Og så kommer Noah da. Etter en 20 minutter med pjatt om verdens forfall (med et lite avsnitt av en jente som er forelsket i en av Noahs sønner) kommer vi til slutt til byggingen av Arken. Her er forsåvidt historien på sitt beste, for Arken i seg selv er (etter mitt skjønn) den mest troverdige jeg har sett til dags dato, med tanke på hvilke redskaper de må ha hatt til rådighet. Men nok en gang blir dette ødelagt av et svært stusselig antall dyr, samt en nesten komisk scene når taket begynner å lekke. Vi får aldri se noe av selve flommen (sannsynligvis av budsjettrelaterte grunner), men er hele tiden inne i arken sammen med Noahs familie. En familie som ligner bemerkelsesverdig mye på familien rundt leirbålet, som stadig dukker opp mellom forskjellige scener. Og Noah spilles da også av samme mann som spiller fortelleren (ikke den engelske voice-over). Man kan jo lure på grunnen til den ukritiske tilbakegangen til leirbålet, da den bærer absolutt null narrativ verdi, med mindre det er Noah selv som sitter og forteller. Men det ville vært enda dummere. Hvorfor sitte og fortelle om en hendelse til de samme folkene som var der? Man kan jo lure.
En, av få, ting som får godkjent i denne filmen er kameraføring og musikk. Kamerabruken er upåklagelig, men det bærer lite annet enn kunstnerisk verdi i dette tilfellet, da miljøskildringene er såpass triste som det de er. Musikken får godkjent under tvil. Den er tidvis fin og stemningsskapende, men samtidig skuffende når man vet at Morricone kan så meget bedre.
Skuespillerne har ingen replikker i filmen. Alt er gjort gjennom en fortellerstemme. Denne stemmen er forøvrig omtrent det eneste som vitner om at historien bærer fremover. Manuset er stort sett hentet fra de første 10 kapitlene i 1. Mosebok, ispedd litt Jesaja, Salmene, Høysangen og, for alt jeg vet, litt fri diktning. Alt i alt bærer scenene null narrativ verdi. Man får mer ut av å bla i en bilde-Bibel, eller enda bedre, lese originalen. Alt fra skapelse til syndeflod er faktisk så enfoldig, langdrygt og lite spennende at bildene du skaper i hodet ditt langt på vei overveier dette.
Langt ifra godkjent. Terningkast 2.
tirsdag, mars 01, 2011
Rett og slett
Akkurat nå er jeg ganske sinna. Les om hvorfor et helt annet sted.
Det er nok en gang ganske lenge siden blogget. Bare tenkte jeg skulle si det. Du får spørre noen andre om hvorfor. Det er ikke sikkert de kan svare deg, men de kan kanskje dele noen uinteressante teorier.
Men nå leser du altså den ferskeste posten til dags dato. Så da har vel jeg gjort min plikt for de nærmeste 6 måneder.
Grunnen til at jeg er sint er fotballrelatert.
Det er nok en gang ganske lenge siden blogget. Bare tenkte jeg skulle si det. Du får spørre noen andre om hvorfor. Det er ikke sikkert de kan svare deg, men de kan kanskje dele noen uinteressante teorier.
Men nå leser du altså den ferskeste posten til dags dato. Så da har vel jeg gjort min plikt for de nærmeste 6 måneder.
Grunnen til at jeg er sint er fotballrelatert.
onsdag, oktober 13, 2010
Også unødvendig
Jeg har vært i California. Hadde to uker i deilig vær.
Trenger jeg å trykke dette opp i trynet på alle og enhver?
Nei.
Men det gjør jeg altså likevel.
Tygg på den litt du.
Trenger jeg å trykke dette opp i trynet på alle og enhver?
Nei.
Men det gjør jeg altså likevel.
Tygg på den litt du.
onsdag, september 22, 2010
Unødvendig
Hva skjedde med unodvendig.blogspot.com?
Og hvorfor har jeg plutselig begynt med ingresser? Hva er greia?
Jeg vet ikke. Men unødvendig er det.
Og hvorfor har jeg plutselig begynt med ingresser? Hva er greia?
Jeg vet ikke. Men unødvendig er det.
tirsdag, september 21, 2010
Harru fått deg på kassa?
Hvordan går en blogger fram når han ikke er sint nok til å blogge? Jo da tenker han hardt på noe som irriterer han, lar de aggressive følelsene ta overhånd, sper på en god dose overdrivelse og skriver opplevelsen ned i bloggen sin.
Er du eier av en mac? Iphone? Ett eller annet apple-produkt?
Da er sjansen stor for at du er en selvopptatt, selvhøytidelig viktigper. Jada, vi har skjønt det nå. Alle mac-relaterte produkter er fysisk, psykisk, geografisk, økumenisk, filosofisk, mekanisk, teknisk, geologisk, pornografisk, teologisk og visuelt overlegent alt som kan kjøpes for penger. Det er ikke sånn at dere trenger å fortelle det til oss "uopplyste" hvert femte minutt. Jeg gir da pokkern meg bengen i hvilke kunstner det bedritne glass-i-ramme makkverket ditt kan trylle fram. Hvorfor i all verden skulle jeg betale 10'000 kroner for noe, når jeg kan få noe som utgjør akkurat samme nytten til halve prisen? Nei hvis jeg skulle gjort noe så dumt, kunne jeg like godt kjøpt en PC til 5'000, tatt ut resten i 50-lapper og brukt det som dasspapir.
Og, jada, jeg har hatt en iPod (bare for å legge den ballen død, før noen tok den opp). Men jeg gikk da ikke rundt å viste den fram for å høste komplimenter. Jeg brukte den til å høre på musikk. Men såkalte mac-entusiaster forventer visst at vi skal bøye oss i støvet fordi de har vært så "lure" å bruke dobbelt så mye spenn på noe som ser ut som et tastebelagt kaffebord fra stua til Per Sundnes enn det jeg bruker på en PC. Og måten på dere omtaler "skatten(e)" deres skulle man nesten tro det var noe dere hadde sex med like ofte som dere taster med de.
Og hva er egentlig greia med iPAD?? En giga-iphone uten telefon. "Åååå. Se på oss. Vi har laget en Kindle. Men du kan gjøre mye mer enn det med den. Sånn som internett og andre greier."
SO!?! Er ikke greia at du skal lese bøker på den? Trenger du alle funksjonene du allerede har på mac'en, ipod'en, iphon'en og idildo'en din, til en oppfinnelse som ble gjort for å gjøre lagring av lesestoff litt greiere?
Forøvrig er jeg egentlig ikke noen fan av Kindle heller. Jeg liker å holde en bok når jeg leser den. Jeg liker å bla, framfor å scrolle. Nå handler ikke dette om lese-pads som konsept. Men skulle jeg førts valgt en hadde jeg tatt Kindle. Bare på trass.
Nei piss meg i øret og takke meg til den gode, gamle PC'en.
Jeg bor forøvrig med en mac-supporter. Og jeg er glad i han altså. Men dette går til alle dere selvhøytidelige viktigperer der ute: Ring Steve Jobs og be han lage en mac med pule-hull (se andre avsnitt). Kanskje det blir lettere for oss andre å skjønne hva som er så fantastisk med dette produktet.
Er du eier av en mac? Iphone? Ett eller annet apple-produkt?
Da er sjansen stor for at du er en selvopptatt, selvhøytidelig viktigper. Jada, vi har skjønt det nå. Alle mac-relaterte produkter er fysisk, psykisk, geografisk, økumenisk, filosofisk, mekanisk, teknisk, geologisk, pornografisk, teologisk og visuelt overlegent alt som kan kjøpes for penger. Det er ikke sånn at dere trenger å fortelle det til oss "uopplyste" hvert femte minutt. Jeg gir da pokkern meg bengen i hvilke kunstner det bedritne glass-i-ramme makkverket ditt kan trylle fram. Hvorfor i all verden skulle jeg betale 10'000 kroner for noe, når jeg kan få noe som utgjør akkurat samme nytten til halve prisen? Nei hvis jeg skulle gjort noe så dumt, kunne jeg like godt kjøpt en PC til 5'000, tatt ut resten i 50-lapper og brukt det som dasspapir.
Og, jada, jeg har hatt en iPod (bare for å legge den ballen død, før noen tok den opp). Men jeg gikk da ikke rundt å viste den fram for å høste komplimenter. Jeg brukte den til å høre på musikk. Men såkalte mac-entusiaster forventer visst at vi skal bøye oss i støvet fordi de har vært så "lure" å bruke dobbelt så mye spenn på noe som ser ut som et tastebelagt kaffebord fra stua til Per Sundnes enn det jeg bruker på en PC. Og måten på dere omtaler "skatten(e)" deres skulle man nesten tro det var noe dere hadde sex med like ofte som dere taster med de.
Og hva er egentlig greia med iPAD?? En giga-iphone uten telefon. "Åååå. Se på oss. Vi har laget en Kindle. Men du kan gjøre mye mer enn det med den. Sånn som internett og andre greier."
SO!?! Er ikke greia at du skal lese bøker på den? Trenger du alle funksjonene du allerede har på mac'en, ipod'en, iphon'en og idildo'en din, til en oppfinnelse som ble gjort for å gjøre lagring av lesestoff litt greiere?
Forøvrig er jeg egentlig ikke noen fan av Kindle heller. Jeg liker å holde en bok når jeg leser den. Jeg liker å bla, framfor å scrolle. Nå handler ikke dette om lese-pads som konsept. Men skulle jeg førts valgt en hadde jeg tatt Kindle. Bare på trass.
Nei piss meg i øret og takke meg til den gode, gamle PC'en.
Jeg bor forøvrig med en mac-supporter. Og jeg er glad i han altså. Men dette går til alle dere selvhøytidelige viktigperer der ute: Ring Steve Jobs og be han lage en mac med pule-hull (se andre avsnitt). Kanskje det blir lettere for oss andre å skjønne hva som er så fantastisk med dette produktet.
fredag, september 10, 2010
Men fint skal det verra...
Det er så sykt deilig å sitte med følelsen av at man har gjort noen riktige valg her i livet. En selvtilfredshet jeg både omfavner og fordømmer på samme tid. Derfor velger jeg å unngå dveling og filosofering over den dobbeltmoralske problemstillingen og går rett på sak.
Saken har forøvrig ingenting å gjøre med hverken overskrift eller ingressen.
Saken er den at jeg ikke skjønner hvorfor jeg med ujevne mellomrom får mail om at folk har kommentert her. Det betyr at folk er innom og kikker. Og da lurer jeg egentlig på hva folk forventer å finne. Det står jo ikke akkurat mye fornuftig her.
Og nå som dere har lagt igjen en rekke kommentarer siden de to forrige innleggene, har jeg fått en samvittighetsplikt til å oppdatere igjen. Så dere skjønner, dette beveger seg i en ond sirkel. Jeg har ingenting fornuftig å komme med, så jeg slutter bloggingen. Men så kommer det fortsatt inn kommentarer med mer eller mindre implisitte forespørsler etter nytt materiale. Og som den gode, kristne mannen jeg er ser jeg meg selvfølgelig nødt til å følge min samvittighet. Så da må jeg jo begynne å blogge igjen da. Men da jeg fortsatt ikke har noe fornuftig å komme med, så ender dette nok en gang opp med spydig, ureflektert, fordomsfullt, tanketomt og hetsende oppgulp. Ser dere den onde sirkelen? Dette er deres eget ansvar.
Kanskje jeg burde skifte navn på bloggen fra "Innfall" til "Oppgulp" for at dere lettere skal skjønne at dette virkelig ikke er ting som beriker livene deres.
Eller, ja, nei, jeg vet ikke....
Jeg liker å spre harme, så vel som varme. Så bloggingen er jo en fin hobby. Men jeg skulle ønske jeg hadde noe å komme med. Noe ordentlig. Noe bra. Men det har jeg ikke. Kanskje jeg oppdaterer filmbloggen etterhvert. Har sett en film jeg vurderer å skrive en omtale av.
Vi får se. Men dette er ihvertfall sikkert, så lenge dere kommenterer kommer jeg til å blogge. Det sier samvittigheten min. Og han (ja, samvittigheten min er en mann) hører jeg på.
Saken har forøvrig ingenting å gjøre med hverken overskrift eller ingressen.
Saken er den at jeg ikke skjønner hvorfor jeg med ujevne mellomrom får mail om at folk har kommentert her. Det betyr at folk er innom og kikker. Og da lurer jeg egentlig på hva folk forventer å finne. Det står jo ikke akkurat mye fornuftig her.
Og nå som dere har lagt igjen en rekke kommentarer siden de to forrige innleggene, har jeg fått en samvittighetsplikt til å oppdatere igjen. Så dere skjønner, dette beveger seg i en ond sirkel. Jeg har ingenting fornuftig å komme med, så jeg slutter bloggingen. Men så kommer det fortsatt inn kommentarer med mer eller mindre implisitte forespørsler etter nytt materiale. Og som den gode, kristne mannen jeg er ser jeg meg selvfølgelig nødt til å følge min samvittighet. Så da må jeg jo begynne å blogge igjen da. Men da jeg fortsatt ikke har noe fornuftig å komme med, så ender dette nok en gang opp med spydig, ureflektert, fordomsfullt, tanketomt og hetsende oppgulp. Ser dere den onde sirkelen? Dette er deres eget ansvar.
Kanskje jeg burde skifte navn på bloggen fra "Innfall" til "Oppgulp" for at dere lettere skal skjønne at dette virkelig ikke er ting som beriker livene deres.
Eller, ja, nei, jeg vet ikke....
Jeg liker å spre harme, så vel som varme. Så bloggingen er jo en fin hobby. Men jeg skulle ønske jeg hadde noe å komme med. Noe ordentlig. Noe bra. Men det har jeg ikke. Kanskje jeg oppdaterer filmbloggen etterhvert. Har sett en film jeg vurderer å skrive en omtale av.
Vi får se. Men dette er ihvertfall sikkert, så lenge dere kommenterer kommer jeg til å blogge. Det sier samvittigheten min. Og han (ja, samvittigheten min er en mann) hører jeg på.
onsdag, september 01, 2010
onsdag, mai 20, 2009
Undring
Hmmm.
Lurer på hvor ofte folk er innom og leser her....?
Jeg lurer på om jeg kommer til å være trøtt på jobb imorgen....?
Jeg lurer på om konserten på lørdag går bra.....?
Jeg lurer på hvor mange damer som kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag....?
Jeg lurer på om jeg kommer til å bli skuffet over at ingen damer kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag....?
Jeg lurer på om skuffelsen over at ingen damer kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag kommer til å få alvorlige konsekvenser for min mentale helse......?
Jeg lurer på om depresjonen som kommer til å følge i skuffelsen over at ingen damer kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag kommer til å ta livet av meg......?
Jeg lurer mest av alt på om noen av disse spørsmålene er relevante for min livskvalitet......?
Sannsynligvis ikke. Som jeg pleier å si: Det ordner seg alltid vøtt.
Natta nå.
Lurer på hvor ofte folk er innom og leser her....?
Jeg lurer på om jeg kommer til å være trøtt på jobb imorgen....?
Jeg lurer på om konserten på lørdag går bra.....?
Jeg lurer på hvor mange damer som kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag....?
Jeg lurer på om jeg kommer til å bli skuffet over at ingen damer kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag....?
Jeg lurer på om skuffelsen over at ingen damer kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag kommer til å få alvorlige konsekvenser for min mentale helse......?
Jeg lurer på om depresjonen som kommer til å følge i skuffelsen over at ingen damer kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag kommer til å ta livet av meg......?
Jeg lurer mest av alt på om noen av disse spørsmålene er relevante for min livskvalitet......?
Sannsynligvis ikke. Som jeg pleier å si: Det ordner seg alltid vøtt.
Natta nå.
onsdag, mai 06, 2009
Barnesang for en ny generasjon
En god gammel barnesang i ny drakt, tilpasset et meteroseksuelt samfunn.
Lisa gikk til skolen
Tripp tripp tripp det sa
I den nye kjolen
Lignet hun på far
Lisa gikk til skolen
Tripp tripp tripp det sa
I den nye kjolen
Lignet hun på far
tirsdag, februar 24, 2009
Oppsummering av Oscar 2009
Her følger en kort oppsummering av min helg i Aalborg, Støvring og Århus. Dette dreier seg i hovedsak om Oscar-utdelingen natt til mandag. Men først litt fra helgen forøvrig:
Filmer som ble sett i helgen: The Reader, Milk, Doubt, Revolutionary Road og Step Brothers.
Fineste by: Århus
Antall kopper kaffe i helgen: Mange
Mest surrealistiske opplevelse: Step Brothers. Syk, syk film. Anbefalt.
Helgens hatobjekt: SAS
Dette gir på ingen måte noe godt bilde av hvordan jeg opplevde helgen, men det er alt jeg gidder i denne omgang. Så til Oscar-night:
Årets skuffelse: At Sean Penn fikk Oscar på bekostning av Mickey Rourke. All ære til Sean Penn, som er en stor skuespiller, men i år var det Mickey som skulle vunnet.
Årest overraskelse: Japanske Departure vinner prisen for Beste fremmedspråklige film og ikke israelske Walz With Bashir.
Årets prisutdeler: Ben Stiller, utkledd som Joaquin Phoenix.
Årets is: Ben & Jerry's Cheesecake Brownie
Årets ufortjent nominerte film: The Reader. Synes verken Kate Winslet, Stephen Daldry eller de 5 produsenten gjorde en god nok jobb til å forsvare nominasjonene. Meryl Streep skulle heller vunnet på bekostning av Kate Winslet og Darren Aronofsky burde hatt The Readers nominasjon i beste regi og beste film.
Årets høydepunkt: Hugh Jackman som avslutter åpningsshowet med "I'M WOLVERIIIIINE"
Årets overraskende gode sangstemme: Anne Hathaway
Årets presentasjonsfilm: Seth Rogen og James Franco i "Comedy at the Oscars"
Årets "burde gå med pose over hodet for å skjule ansiktet": Sophia Loren
Som alle sikkert skjønner var det en begivenhetsrik kveld, for ikke å si helg.
Filmer som ble sett i helgen: The Reader, Milk, Doubt, Revolutionary Road og Step Brothers.
Fineste by: Århus
Antall kopper kaffe i helgen: Mange
Mest surrealistiske opplevelse: Step Brothers. Syk, syk film. Anbefalt.
Helgens hatobjekt: SAS
Dette gir på ingen måte noe godt bilde av hvordan jeg opplevde helgen, men det er alt jeg gidder i denne omgang. Så til Oscar-night:
Årets skuffelse: At Sean Penn fikk Oscar på bekostning av Mickey Rourke. All ære til Sean Penn, som er en stor skuespiller, men i år var det Mickey som skulle vunnet.
Årest overraskelse: Japanske Departure vinner prisen for Beste fremmedspråklige film og ikke israelske Walz With Bashir.
Årets prisutdeler: Ben Stiller, utkledd som Joaquin Phoenix.
Årets is: Ben & Jerry's Cheesecake Brownie
Årets ufortjent nominerte film: The Reader. Synes verken Kate Winslet, Stephen Daldry eller de 5 produsenten gjorde en god nok jobb til å forsvare nominasjonene. Meryl Streep skulle heller vunnet på bekostning av Kate Winslet og Darren Aronofsky burde hatt The Readers nominasjon i beste regi og beste film.
Årets høydepunkt: Hugh Jackman som avslutter åpningsshowet med "I'M WOLVERIIIIINE"
Årets overraskende gode sangstemme: Anne Hathaway
Årets presentasjonsfilm: Seth Rogen og James Franco i "Comedy at the Oscars"
Årets "burde gå med pose over hodet for å skjule ansiktet": Sophia Loren
Som alle sikkert skjønner var det en begivenhetsrik kveld, for ikke å si helg.
mandag, februar 16, 2009
The Golden Idol
Det er i skrivende stund kun en uke og et par timer til Oscar-showet 2009 sparkes igang av ingen ringere enn Hugh Jackman. That's right, Wolverine himself. Og nok en gang går jeg over alle støvleskaft for å følge Hollywoods mest ettertraktede bøye seg i støvet for denne "gullkalven". Som filmelsker er dette naturligvis et av årets høydepunkter for min del. Som kristen har jeg egentlig aldri tenkt over hva jeg liker ved programmet. Etter 10 sekunders tenketid kom jeg heldigvis fram til at jeg ikke skal problematisere det noe særlig. For min del ligger underholdningen i spenningen om hvem som drar hjem "gullkalven", og når det gjelder de filmene som ikke vinner har jeg følgende å si: Er det bra filmer liker jeg de på tross av at de ikke vant. Med andre ord betyr ikke statuetten en dritt i seg selv for min del. Men konkurransen om seieren er alltid morsom og følge.
Ikveld så jeg en film som, i mine øyne, er en sterk kandidat til prisen for årets beste film. Det politiske dramaet "Frost/Nixon". Sannsynligvis kommer denne til å tape prisen til Danny Boyles glimrende "Slumdog Millionaire". Men i mine øyne er Ron Howards genistrek minst like god. Dessuten synes jeg filmen er høyst aktuell i det at den tar opp en høyst kjent affære innen amerikansk politikk, samtidig som den setter ting som maktmisbruk og politisk spill på agendaen. Den engasjerte meg, for å være helt ærlig. Se den.
I denne høyst ustrukturerte teksten vil jeg avslutte med å runde av min lille avstemning her. The Dark Knight tok en soleklar seier med 43% av stemmene. En glimrende film, helt klart. Selv stemte jeg på P.T. Andersons There Will Be Blood (anmeldelse her). Den kom også inn på andre plass med 23% av stemmene. Noe jeg satte pris på. Det finnes ihvertfall 2 andre der ute som er enig med meg. Tjohooo.
Ikveld så jeg en film som, i mine øyne, er en sterk kandidat til prisen for årets beste film. Det politiske dramaet "Frost/Nixon". Sannsynligvis kommer denne til å tape prisen til Danny Boyles glimrende "Slumdog Millionaire". Men i mine øyne er Ron Howards genistrek minst like god. Dessuten synes jeg filmen er høyst aktuell i det at den tar opp en høyst kjent affære innen amerikansk politikk, samtidig som den setter ting som maktmisbruk og politisk spill på agendaen. Den engasjerte meg, for å være helt ærlig. Se den.
I denne høyst ustrukturerte teksten vil jeg avslutte med å runde av min lille avstemning her. The Dark Knight tok en soleklar seier med 43% av stemmene. En glimrende film, helt klart. Selv stemte jeg på P.T. Andersons There Will Be Blood (anmeldelse her). Den kom også inn på andre plass med 23% av stemmene. Noe jeg satte pris på. Det finnes ihvertfall 2 andre der ute som er enig med meg. Tjohooo.
onsdag, februar 04, 2009
Konspirasjonen ender aldri
Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg hater at folk bruker ordet smør når de snakker om margarin. Enten det er fordi ordet er 2 stavelser kortere og derfor krever mindre hjerneaktivitet å uttale, eller fordi de bare ikke vet bedre. Jeg hater det uansett. Men stor var min sorg da jeg idag fant ut hvem som står bak dette språklige slurveriet som gjennomsyrer det norske folket.
Vi kan ta det hele fra starten:
Som noen av mine, mer eller mindre oppvakte, bekjentskaper har fått med seg så jobber jeg i barnehage. Og i barnehagen gjør vi mange koselige ting, som f.eks. å leke med lego, herje på puterommet eller lese/høre eventyr.
Onsdag 4. februar var en onsdag som alle andre, trodde jeg ihvertfall. Jeg kom ihvertfall på jobb på helt vanlig måte. Morgenrutinen gikk også etter planen: en hilserunde, en kaffekopp, sette på mer kaffe og virre rundt i lokalet for å se hvem som har kommet så langt. Ikke noe problem. Etter en stund innser jeg at cd-spilleren står på. Innimellom spiller vi litt fantasifull, klassisk musikk. Men ikke idag. Idag var det konversasjon som strømmet fra høyttalerene. "Javel, så hører vi på eventyr", tenker jeg. Etterhvert innser jeg at det selvfølgelig er Torbjørn Egners hørespill om "Klatremus og alle dyrene i Hakkebakkeskogen" vi hører på.
Dette plager foreløpig svært lite.
Men etter en stund kommer vi til scenen der Bakemester Harepus lærer sin lille undersått den akk så berømte "Pepperkakebake-sangen". Og her er vi inne på sakens kjerne. Plutselig går det opp for meg hva han synger. Her er første vers:
Når en pepperkakebaker
baker pepperkake-kaker
tar han først en stekegryte og en kilo margarin (hmm, dette er snedig. det har alltid vært mitt inntrykk at smør egner seg bedre i pepperkaker)
Oppi gryta smelter smøret (nei vent nå litt.....)
og det neste han må gjøre
er å røre sammen smøret og en kilo med farin
Hvordan ble denne margarinen plutselig til smør??
Torbjørn?? Hva har du gjort? Du har korruptert tusener på tusener av små barn til å tro at smør og margarin er ett fett, når alle vitenskapsmenn kan fortelle deg helt klart og tydelig at det er langt unna sannheten.
Men nå tenker du sikkert at overskriften min ikke henger sammen med konklusjonen om at Torbjørn Egner er bakmannen. Men da skal du høre litt på meg.
For det første kunne jeg ikke brydd meg mindre om overskriften hang sammen med teksten eller ikke. Og for det andre er jeg uansett ikke ferdig med mine konspirasjoner. Jeg er nemlig ikke ute av tenkeboksen. Hva vet vel jeg om hvem som kanskje kunne ha holdt en pistol mot stakkars Egners hode idet han skrev dette?? Eller kanskje margarinprodusenter fristet med veldig mange penger for "misforståelsen"...? Kanskje får vi aldri vite dette. Eller kanskje jeg bare trenger lengre tenketid.
Vi kan ta det hele fra starten:
Som noen av mine, mer eller mindre oppvakte, bekjentskaper har fått med seg så jobber jeg i barnehage. Og i barnehagen gjør vi mange koselige ting, som f.eks. å leke med lego, herje på puterommet eller lese/høre eventyr.
Onsdag 4. februar var en onsdag som alle andre, trodde jeg ihvertfall. Jeg kom ihvertfall på jobb på helt vanlig måte. Morgenrutinen gikk også etter planen: en hilserunde, en kaffekopp, sette på mer kaffe og virre rundt i lokalet for å se hvem som har kommet så langt. Ikke noe problem. Etter en stund innser jeg at cd-spilleren står på. Innimellom spiller vi litt fantasifull, klassisk musikk. Men ikke idag. Idag var det konversasjon som strømmet fra høyttalerene. "Javel, så hører vi på eventyr", tenker jeg. Etterhvert innser jeg at det selvfølgelig er Torbjørn Egners hørespill om "Klatremus og alle dyrene i Hakkebakkeskogen" vi hører på.
Dette plager foreløpig svært lite.
Men etter en stund kommer vi til scenen der Bakemester Harepus lærer sin lille undersått den akk så berømte "Pepperkakebake-sangen". Og her er vi inne på sakens kjerne. Plutselig går det opp for meg hva han synger. Her er første vers:
Når en pepperkakebaker
baker pepperkake-kaker
tar han først en stekegryte og en kilo margarin (hmm, dette er snedig. det har alltid vært mitt inntrykk at smør egner seg bedre i pepperkaker)
Oppi gryta smelter smøret (nei vent nå litt.....)
og det neste han må gjøre
er å røre sammen smøret og en kilo med farin
Hvordan ble denne margarinen plutselig til smør??
Torbjørn?? Hva har du gjort? Du har korruptert tusener på tusener av små barn til å tro at smør og margarin er ett fett, når alle vitenskapsmenn kan fortelle deg helt klart og tydelig at det er langt unna sannheten.
Men nå tenker du sikkert at overskriften min ikke henger sammen med konklusjonen om at Torbjørn Egner er bakmannen. Men da skal du høre litt på meg.
For det første kunne jeg ikke brydd meg mindre om overskriften hang sammen med teksten eller ikke. Og for det andre er jeg uansett ikke ferdig med mine konspirasjoner. Jeg er nemlig ikke ute av tenkeboksen. Hva vet vel jeg om hvem som kanskje kunne ha holdt en pistol mot stakkars Egners hode idet han skrev dette?? Eller kanskje margarinprodusenter fristet med veldig mange penger for "misforståelsen"...? Kanskje får vi aldri vite dette. Eller kanskje jeg bare trenger lengre tenketid.
søndag, februar 01, 2009
2008s beste film
I mitt N-te comeback som blogger velger jeg å ta en litt interaktiv fremgangsmåte. Nemlig å stille spørsmålet om hva folk syntes om filmåret 2008. I kolonnen til høyre er det en meningsmåling der man kan stemme på årets beste film. Noen av filmene er produsert og hadde til og med verdenspremiere i slutten av 2007, men jeg har valgt å konsentrere meg om filmer som har premiert i Norge i 2008. Savner dere filmer som alternativer er det lov til å komme med forslag i kommentarene. Tvi tvi.
tirsdag, september 02, 2008
The return of Mr(miss?) sensitive blogger
Jeg følger opp min følsomme(kvinnelige?) blogg med tidenes mest oppbrukte unnskyldnig. I dette tilfellet en unnskyldning for å ikke blogge, men kan brukes til så mangt for oss følsomme(feminine?):
Jeg har vondt i hodet. Snakkes imorra. Natta.
Jeg har vondt i hodet. Snakkes imorra. Natta.
tirsdag, august 26, 2008
Den følsomme bloggeren
Man kan si så mangt om menn som jobber i barnhage. Noen vil kanskje si at dette er menn som har gått seg vill på livets vei i jakten på suksess og penger, og har endt opp med en jobb som hvem som helst kan utføre og derfor er dårligere betalt. Andre vil kanskje nøle med å kalle de menn i det hele tatt, og heller sammenligne ansettelsen med å miste manndommen.
Sannheten er ett sted midt i mellom. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg har mistet manndommen. At jeg har tatt en liten avstikker fra jakten på suksess er det nok ingen tvil om, men jeg vil heller ikke gå så langt som å si at jeg har gått meg vill. Jeg har i alle fall blitt mer voksen og i aller høyste grad kommet mer i kontakt med mitt indre følelsesliv etter at jeg startet i barnehagen. Og denne merkbare forandringen har altså skjedd i løpet av bare tre uker. Derfor vil jeg anbefale alle dere insensitive menn til å tilbringe mer tid med barn. Det vil smelte deres hjerter og utvide deres horisont. Jeg er definitivt glad for å kunne møte verden med nye øyne. Dessuten var kveldens episode av Grey's Anatomy helt fantastisk. For tre uker siden kunne jeg aldri funnet på å se på en gang. Jeg gir dere alle en klem og ønsker dere lykke til på livets vandring.
PS! Til deg som virkelig kjøpte dette sølet: I pity you!!!!
Sannheten er ett sted midt i mellom. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg har mistet manndommen. At jeg har tatt en liten avstikker fra jakten på suksess er det nok ingen tvil om, men jeg vil heller ikke gå så langt som å si at jeg har gått meg vill. Jeg har i alle fall blitt mer voksen og i aller høyste grad kommet mer i kontakt med mitt indre følelsesliv etter at jeg startet i barnehagen. Og denne merkbare forandringen har altså skjedd i løpet av bare tre uker. Derfor vil jeg anbefale alle dere insensitive menn til å tilbringe mer tid med barn. Det vil smelte deres hjerter og utvide deres horisont. Jeg er definitivt glad for å kunne møte verden med nye øyne. Dessuten var kveldens episode av Grey's Anatomy helt fantastisk. For tre uker siden kunne jeg aldri funnet på å se på en gang. Jeg gir dere alle en klem og ønsker dere lykke til på livets vandring.
PS! Til deg som virkelig kjøpte dette sølet: I pity you!!!!
onsdag, juni 25, 2008
Ah, der var DEN!!!
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt denne tanken i løpet av igår og idag. For rotete mennesker som meg selv, kommer det nemlig en god del åpenbaringer i løpet av pakkingen av flyttelass. Merkelig det der altså.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
