Bibelen 1

Igår så jeg en film i serien "Bibelen". Du har kanskje lagt merke til disse dvd'ene i Bok og Media-butikkene eller noe. Jeg har tidligere sett enkelte av disse, men etter igår har jeg bestemt meg for å gå systematisk igjennom disse filmene og anmelde de en etter en. Jeg kommer imidlertid ikke til å fokusere på det teologiske (ihvertfall ikke i stor grad), men på hvordan historien blir fortalt som film. For å gjøre dette så systematisk som mulig, har jeg bestemt meg for å starte med den jeg så igår: "Genesis: The Creation and the Flood" (Skapelsen og Syndefloden)

Skapelsen og syndefloden

Filmen starter med en noe tilfeldige (eller tilsynelatende så) filming av en gjeterstamme ett eller annet sted i midtøsten. Muligens nomader. Etterhvert blir det klart at det er patriarken i stammen som skal geleide oss gjennom historien i rollen som forteller. Jeg skal ikke kjede dere alle med detaljer om hva som fortelles, for jeg regner med de fleste er kjent med hva som skjer i løpet av de første 10 kapitlene i Bibelen. Her er fotnotene: Gud skaper jorda, med alt tilbehør. Mennesket faller i synd og blir kastet ut. Adam og Eva får Kain og Abel. Kain dreper Abel. Menneskene er fæle, så Gud bestemmer at alle må dø. Noah slipper, fordi han er god. Noah bygger en båt og overlever syndefloden.

Filmen er skutt i hovedsak i Marokko med skuespillere av semittisk avstamning. Regissør og språk er opprinnelig på italiensk, men den er også dubbet til engelsk ved Paul Scofield. Musikken er ved den mesterlige Ennio Morricone. Så langt, så vel.

Problemet med denne filmen er at den faller litt på sine egne premisser i all sin minimalisme. Nå er ikke jeg i utgangspunktet noen motstander av minimalisme hva gjelder filmskapning. Jeg er ikke avhengig av spesialeffekter og et voldsomt budsjett for å nyte en film, dersom historien er god, og er det noe italienske filmer pleier å være gode på så er det i det minste kameraføring og musikk. Men spørsmålet jeg stiller meg er om dette ikke blir i minste laget når vi snakker skapelsen av himmel og jord. Dette burde jo i utgangspunktet være grandiost og spektakulært. Men alt foregår i nærmest total stillhet (hvis man ser bort ifra den stemningsfulle musikken til Morricone). Det er ikke antydninger til voldsomme naturkrefter eller et vrimmel av dyreliv. Antallet dyr er nærmest fornærmende lite. Scenene i Edens hage er også tilnærmet en fornærmelse mot Gud. Selvfølgelig er hele syndefallshistorien filmet i tussende mørke, for å dekke over det tørre, marokkanske ørkenlandskapet.

Også Kain og Abels historie forfaller litt i sin minimalisme. Det kan virke som Abel har en hel saueflokk å rutte med helt fra begynnelsen av, mens Kain må både finne jordsmonn, oppfinne spaden og så, før han kan ofre noe som helst. Allerede her er fordelingen skjev. Og når ofringen kommer stiller Kain med 3 (tre!) granatepler mot Abels beste lam. Lurer på hvilket offer Herren fant behag i du.

Og så kommer Noah da. Etter en 20 minutter med pjatt om verdens forfall (med et lite avsnitt av en jente som er forelsket i en av Noahs sønner) kommer vi til slutt til byggingen av Arken. Her er forsåvidt historien på sitt beste, for Arken i seg selv er (etter mitt skjønn) den mest troverdige jeg har sett til dags dato, med tanke på hvilke redskaper de må ha hatt til rådighet. Men nok en gang blir dette ødelagt av et svært stusselig antall dyr, samt en nesten komisk scene når taket begynner å lekke. Vi får aldri se noe av selve flommen (sannsynligvis av budsjettrelaterte grunner), men er hele tiden inne i arken sammen med Noahs familie. En familie som ligner bemerkelsesverdig mye på familien rundt leirbålet, som stadig dukker opp mellom forskjellige scener. Og Noah spilles da også av samme mann som spiller fortelleren (ikke den engelske voice-over). Man kan jo lure på grunnen til den ukritiske tilbakegangen til leirbålet, da den bærer absolutt null narrativ verdi, med mindre det er Noah selv som sitter og forteller. Men det ville vært enda dummere. Hvorfor sitte og fortelle om en hendelse til de samme folkene som var der? Man kan jo lure.

En, av få, ting som får godkjent i denne filmen er kameraføring og musikk. Kamerabruken er upåklagelig, men det bærer lite annet enn kunstnerisk verdi i dette tilfellet, da miljøskildringene er såpass triste som det de er. Musikken får godkjent under tvil. Den er tidvis fin og stemningsskapende, men samtidig skuffende når man vet at Morricone kan så meget bedre.

Skuespillerne har ingen replikker i filmen. Alt er gjort gjennom en fortellerstemme. Denne stemmen er forøvrig omtrent det eneste som vitner om at historien bærer fremover. Manuset er stort sett hentet fra de første 10 kapitlene i 1. Mosebok, ispedd litt Jesaja, Salmene, Høysangen og, for alt jeg vet, litt fri diktning. Alt i alt bærer scenene null narrativ verdi. Man får mer ut av å bla i en bilde-Bibel, eller enda bedre, lese originalen. Alt fra skapelse til syndeflod er faktisk så enfoldig, langdrygt og lite spennende at bildene du skaper i hodet ditt langt på vei overveier dette.

Langt ifra godkjent. Terningkast 2.