Jeg er, altså tenker jeg?

Er jeg?

Jeg tenker, altså er jeg.
Det sa Descartes.

Jeg bruker ikke så mye tid
på dette med tenking.

Er jeg likevel?

Hva hvis jeg ikke er?

Kollapser min verden?
Eller din?

Er min og din verden,
den samme?

Jeg vil nødig forårsake undergang
i andres verden. Burde jeg tenke
mer for å unngå dette?

Descartes mente visst at hans tankekraft
var bevis på hans eksistens. Men hva med
min manglende tankekraft?

Det kan jo ikke bare være innbilning at
Descartes var smartere enn meg.

Descartes vil bli husket av mange.
Sannsynligvis av flere enn de
få som
vil huske meg.

Er det faktum at jeg kommer til
kort,
overfor Descartes altså,
et bevis for min
ineksistens?

Eller problematiserer jeg
det uproblematiske?

Jeg er, altså tenker jeg.
Bare ikke like mye
som Descartes.