And the Oscar goes to.....

Du verden, nå er jeg trøtt. I natt har jeg sittet oppe og fulgt Oscar-utdelingen via internett....igjen. Alene.....igjen. Hvorfor? Fordi min beste venn og den eneste personen jeg kjenner som gidder å sitte og se Oscar-showet er utenlands......igjen. Men ved hjelp av Skype, kaffe og litt godvilje kom vi oss gjennom hele showet.......igjen.

Du vet du er nerd når du sitter og ser en prisutdeling via tekstoppdatering for n'te gang. Ja, det vil si i år fikk jeg faktisk sett litt av det via en internett-stream. Ifjor var jeg så heldig å ha min nerdepartner i samme landsdel. Men bare for å unngå å gjøre narr av tradisjonen dro vi til Danmark for å få sett den på tv. I år befant han seg i sør-øst Asia av alle steder. Husker ikke helt om det var Singapore eller Malaysia, men langt unna var han ihvertfall. Og jeg sitter ikke og skriver dette for å fortelle dere om hvordan det gikk med Oscar-utdelingen. Det kan dere finne ut selv. Men jeg skriver for å hylle vennskap. Det høres pretensiøst ut, ja. Men det er litt kult med enkelte vennskap noen ganger. Uansett hvor lenge det er siden man ser hverandre, og uansett avstand, så kobler man uansett fra der man slapp. Man har automatisk en god tone og snakker lett og uanstrengt (smør på flesk, jeg vet det).

Alt dette tøvet dere nettopp har lest gjennom er en trøtt manns forsøk på en hyllest til en god, nei glimrende, venn og felles filmnerd: Wasif. Love you, beja.