Her er det fest og glede.

Ja, disse kjente Børud-toner (eller ord da i dette tilfellet, med mindre du har fått bloggen min på lydbok, noe som i seg selv hadde vært imponerende) vil sette rockefoten og trampeklappen igang hos de fleste som lever det frelste livet. Desverre blir det ikke så mye fest og glede over dette innlegget. "Ingen bombe det", tenker kanskje du. Men så driter jeg i det og.

Her om dagen gikk jeg forbi julegata på Vikatorvet. "Kanskje ikke så rart, ettersom han bor der", tenker kanskje du. Mulig det, men problemet mitt er at vi er i starten av november. Det er nesten en måned til advent. Og derfra igjen er det nesten en måned til jul. Hvordan kom vi til dette stedet? Hvorfor må vi begynne å feire så fordømt tidlig? Jeg har irritert meg over unødvendig feiring tidligere på bloggen (jfr. Halloween og Valentine). Nå skal jeg ikke gå spesifikt inn på jul, men gjøre en generell beskrivelse av nordmenns kalender. For det kan se ut som vi på død og liv må ha noe å feire (nesten) hele tiden. (NB! Teksten er noe overdrevet for effektens skyld)

Nyttår: Mens vi fortsatt nyter de siste restene av julekaker og juleøl og enda har glede av julegavene feirer vi inngangen til et nytt år. Snart er det tid for å starte på nytt på jobb og skole, og vi gleder oss over å treffe igjen kolleger og studievenner og ser frem til et spennende semester. Dette gleder oss helt fram til......

Valentine's Day, en totalt unødvendig merkedag kun skapt for å gi jenter en falsk følelse av å bli markert og for å fylle noe av tomrommet mellom jul og faste. Så feirer vi og irriterer oss over vår slappe partner som nesten glemte dagen igjen og ser fram til......

Fastelavens dag. Dette må vi selvfølgelig blåse opp som en vårhøytid, når det egentlig bare er en god søndag å ete boller på. Men det holder oss i sjakk fram til......

Påske, som selvfølgelig blir misbrukt på det groveste til å nyte kryssord, krim, kyllinger og andre falske symboler når vi istedenfor burde feire frelserens oppstandelse. Men påskeegget holder oss mette til......

1. Mai, der vi av en eller annen grunn skal feire at vi er i arbeid ved å ta fri. Ironisk? Neida. Men vi får en unnskyldning til å drikke oss fulle en ekstra gang før.....

17. Mai, som egentlig er vår nasjonale grunnlovsdag, men som igjen blir brukt som en unnskyldning til å feire at grunnlovsstifterne sannsynligvis hadde tatt seg en dram for på Eidsvoll en vårdag i 1814. Dagen kommer perfekt plassert før....

Kristi himmelfartsdag gir oss nok en anledning til å hoppe av denne tåpelige vannvogna, som selvfølgelig ruller altfor sakte, og heller glede oss til......

Pinse. Denne etterlengtede langhelgen der folk med den hellige ånd fort kan blandes med de som faktisk "feirer" langhelgen. Dette er uansett siste stopp før....

Sommerferien. To måneder uavbrutt feiring. Herlig. Og når den er over feirer man selvfølgelig....

Semesterstart. Det er tid for å starte på nytt på jobb og skole, og vi gleder oss over å treffe igjen kolleger og studievenner og ser frem til et spennende semester. Dette gleder oss helt fram til......

Halloween. Nok en unødvendig merkedag og bare en unnskyldning til å ta den ekstra drinken som fører til at du drar hjem med Arne og ikke Anne. Halloween holder oss i sjakk til.....

Høsttakkefesten. Som igrunn heller ikke er noe norsk. Men feires må det. For.....

Julen er rett rundt hjørnet. Ja den har kanskje allerede startet. Vi ser jo frem til dette og forberedelsene begynner allerede sånn smått i september. Og her skal det feires til Dovre faller. "Jesus er født. Hurra. La oss feire i to måneder ved å drikke masse alkohol". Noe som bringer oss tilbake til nyttår.

Det kan virke som vi nordmenn er kronisk opptatt av å feire ting. Derfor sprer vi merkedagene godt utover året, slik at vi alltid har noe rett rundt hjørnet og glede oss til. Men si meg, kan ikke dette være noe av grunnen til at når de virkelige høytidene først kommer, så klarer man ikke glede seg fullt så mye lenger? Hvorfor tåler vi ikke en tung, mørk høst uten høydepunkter? Er det ikke da en mulighet for at julen kommer som et etterlengtet glass vann i ørkenen? Jeg stiller spørsmålene til meg selv også. For det er mye feiring ute og går. Med eller uten alkohol. Det er det samme. Vi er så dønn opptatt av å ha høydepunkter hele tiden, at de høydepunktene som i utgangspunktet var der nærmest blir litt utdratte helgedager.

PS! Legg merke til hvor lang denne bloggen er, og at jeg fortsatt ikke har nevnt høstferie, vinterferie og hver eneste: "Hei, la oss feire at helgen endelig er her".