En liten oppdatering

Jeg har nøye vurdert (og med nøye mener jeg såvidt sett over) forslagene til hvilket tema jeg skal ta opp. Men jeg må nok dessverre meddele at ingen nådde gjennom nåløyet. Så jakten på et spennende tema fortsetter. Egentlig hadde jeg planlagt å kjøre en av to mulige føljetonger: "Jakten på ei kjerring" og "Min date med en kjendis". Dessverre kom min gode venn, Jan Einar, meg i forkjøpet på førstnevnte. Derfor, for å unngå å bli en plagiatør, drøyer jeg den en stund (les ett år eller to). Den andre, derimot, er fortsatt en åpen mulighet.

Det som er litt leit, er at jeg ikke kjenner noen kjendiser. Derfor kan dette bli litt vanskelig. Dersom noen av mine kjente sitter på konstruktiv informasjon om hvordan man får en date med en kjendis, er jeg lutter øre. Og, nei, det er ikke nok at man syntes på TV i 5 sekunder på "Idol". Kravene for kjendis ligger nok høyere enn det. Kanskje jeg skal skrive om de kravene en gang.

Jeg var på landskamp på lørdag. Men siden jeg prøver å unngå fotballpreiket her, nøyer jeg meg med å skrive at Norge tapte og stemmen min funka dårlig på søndag.

Ellers er det fortsatt lite å skrive om her i gården. Kanskje kommer det en ny historie fra gamle dager etterhvert. Men det må jeg ta opp med eldsterådet.

I won't back down

Idag slo det meg at jeg tidligere i denne bloggens historie, har oppfordret leserne til å komme med forslag til temaer jeg kan skrive om. Så kommer denne latterlige "Har'n" og ødelegger min vennligsinnede oppfordring. Ja, jeg sier ødelegger. For selv om mange kanskje vil oppfatte denne fattige versjonen av "Har'n" som en gylden mulighet til å komme meg ut av idétørken, så er sannheten den at jeg finner slike nettleker så grenseløst irriterende at jeg ikke kunne vurdert å gjøre det på årets lykkeligste dag engang (les: en gang i mai når United vinner Premier League). Og stadig flere prøver seg. Og med flere, mener jeg en til (les: Henrik).

Og nå vil mange kanskje hevde at jeg går imot mine egne ord, da jeg nekter å følge opp oppfordringen min. Men det driter jeg i. Idag kjøpte jeg 3 Johnny Cash-plater på en gang. Og overskriften er hentet fra en av Cash's sanger. Vel, selve sangen er skrevet av Jeff Lynne og Tom Petty. Men det driter jeg også i. Cash synger den. Og selv om ikke det engang er fra en av cd'en jeg kjøpte idag, så regner jeg med at poenget mitt kommer greit fram. Jeg, Leiv Magnus Günther Kornelius Aambø, nekter å respondere på slike fordummende leker. Så der har dere det.

Og bare for å fornye oppfordringen min: Dersom noen har noen konstruktive forslag til emner jeg kan ta opp, skal jeg vurdere det.

Sisten?

Det har kommet til min oppmerksom het at jeg "har'n", som vi sier i Enebakk. Henviser her til Lars og Joranns (kanskje mest Jorann) kommentar på forrige post. Jeg gjorde som kommentaren ba om, og gikk på bloggen deres for informasjon. Jeg ble en smuleforarget, men ikke overrasket, da jeg fant ut at jeg ikke bare "har'n", men jeg ble også fortalt hva jeg skulle skrive om. Dette er noe jeg liker svært dårlig. Spesielt ettersom dette nye bloggefenomenet, "Sisten", bærer stor likhet med kjedemailene som besøker e-posten min fra tid til annen.

Nå, en kjedemail kan jeg saktens svare på i ny og ne. Men å bli fortalt hva jeg skal skrive om i neste blogg er mildt sagt en fornærmelse. Og det er ikke spesielt det at jeg misliker å fortelle rare ting om meg selv. Jeg bruker jo allerede nok tid på det fra før, så det gjorde jo denne leken bare mer uinteressant.

Derfor, kjære Lars og Jorann, kommer jeg ikke til å bruke en millimeter med spalteplass på denne særdeles fornærmende og uinteressante leken. Jeg skriver det jeg selv vil og har svært lite til overs for å bli fortalt annet. Kall meg gledesdreper, festbrems og hva det måtte være. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Idétørken når nye høyder

Kjære lesere (dersom det er flere av dere).

Jeg merker at jeg er forbausende dårlig til å oppdatere denne bloggen. Det kan virke som om all min inspirasjon til å skrive fôr ned i doskåla med den siste bæsjen på Valentins dag. Jeg vet ikke hva som går av meg. Noe som kanskje ikke er nytt, men det er frustrerende nok. Jeg har blitt nødt til å stille meg en del spørsmål. Hva skjedde med fantasien min? Når sluttet jeg å være morsom? Har jeg noensinne vært morsom? Skriver jeg for meg selv eller "publikum"? Er kommentarene på bloggen sympatikommentarer?

Ikke det at jeg har kommet fram til noen konklusjon. Men nå sitter jeg ihvertfall her og skriver. Om det blir noe bra får være opp til andre å bedømme. Akkurat nå synes selv ikke jeg at dette er noe bra. Egentlig veldig middelmådig. Men jeg har ikke akkurat noe salg å tenke på, så jeg kan egentlig poste hva jeg vil. Og akkurat nå velger jeg å poste dette her. Selv om jeg kanskje bekymrer meg litt for mye om kvaliteten på innleggene mine, er det ikke noe grunn til å frykte for bloggens umiddelbare framtid. Det er jo ikke akkurat skarp journalistikk vi snakker her. Heller uforståelig rabling fra en middels psykopatisk teologi-student (Synes det var lettere å skrive enn "ungdom, kultur og tro-student". Men nå som jeg har skrevet begge lurer jeg egentlig på hvorfor jeg tok meg bryet) på ville veier.

Og nå, helt til sist, vil jeg bare legge vekt på (ettersom jeg er så bemerkelsesverdig bekymret for kvaliteten på innleggene mine) at dette ble skrevet på mindre enn 3 minutter rett etter en stressende vakt på bensinstasjonen og rett før leggetid. Natta.