Valentine's Day, hva er poenget?

Så jeg antar at de hadde problemer i Edens hage og? Eller ikke.
Men det går bortenfor poenget mitt egentlig. Poenget mitt har egentlig fint lite med denne ruten å gjøre. Det var bare en morsom liten rute relatert til dagen idag.

Det jeg vil dele med dere idag, er mitt problem med Valentinedagen. Hva er egentlig poenget? Joda, det er søtt og klissete og romantisk og alt det der. Men når ble dette eksklusivt for én bestemt dag? Idioti spør du meg. Valentinedagen er en engelsk og amerikansk tradisjon. Hvorfor er den da nå å finne i Norge? Dere som enda ikke har skjønt at det er markedskrefter som har importert denne "merkedagen" for at dere skal bruke ekstra mye penger på unødvendige ting som rosa kort, plysjbamser og annet dill, dere er noen fjols av dimensjoner. Det er ikke annet enn et latterlig forsøk på å tjene penger på nordmenns uvitenhet og manglende evne til å bedømme kapitalisme. Og nå må jeg være forsiktig med ordbruken kjenner jeg. For det kan ikke være et så latterlig forsøk, ettersom det finnes såpass mange dumme nordmenn som faktisk biter på dette.

JA, jeg mener det. Er det sånn at dersom man husker på kjæresten sin alle andre dager, men glemmer det på Valentine, da er man en skurk? Mens de som nærmest ignorerer kjæresten på "vanlige" dager, men tilfeldigvis husker Valentine er romantikere? Da er verden snudd på hodet spør du meg. Men verden er idiotisk nok som det er, så det er vel kanskje ikke noe sjokk.

Og, ja, jeg har samme tanker om Halloween. Nok en irriterende "merkedag" som kun er prakket på oss nordmenn for at rike folk skal tjene enda mer penger, og ungdommer, som drikker nok fra før skal få nok en unnskyldning til å drikke.

Så hvis du, som meg, er singel, så venter du med å få deg kjæreste til Valentines er over og glemt. Så kan du heller være litt mer oppmerksom når den tid kommer. Og drite i Valentines neste år.

 

Igår...

Igår var det gått et halvt år siden jeg ble gammel (henviser til denne posten). Jeg sier igår fordi det er etter midnatt. Det ble feiret med måte. Kjedelig ex.phil-time og jobbing. Men det er uansett bortenfor poenget mitt. Dere tror kanskje at jo eldre jeg blir, jo mindre irriterer jeg meg over små, unødvendige saker. Men der tok dere feil. Jeg er så irritert som aldri før. Og denne gangen lar jeg faktisk irritasjonen min gå ut over dere velsignede lesere. Det vil si, noen av dere er velsignede. Den gruppen jeg skal nevne nedenfor kan se bort fra denne kommentaren.

Let's go:

Hvem tror dere egentlig at dere er? Dere som legger igjen kommentarer på bloggen min uten navn. Dere frekke, anonyme synsere. Her legger jeg ut mine meninger om både det ene og det andre for enhver å lese. Og ikke bare det. Jeg forsyner dere med nyttig informasjon fra mitt kunnskapsrike sinn fullstendig blottet for egoistiske hensikter. Så kommer altså dere og slenger med leppa og i tillegg er så frekke at dere ikke en gang vil gi dere til kjenne. Jeg spør igjen: Hvem tror dere egentlig at dere er?

Er det tøft å være anonym? Nei, tvert imot. Det er toppen av feighet. Dersom du skal slenge ut dine meninger må du pinadø stå for de. Ikke gjemme deg bak en ugjenkjennelig maske. Dersom man ikke tør å stå for det man skriver med eget navn eller gjenkjennelig pseudonym, er det ikke verdt å ha meninger i det hele tatt. Men det har vel ikke dere fått med dere.

Og la meg slenge på noen spørsmål til dere:
Er dere sånne som sparker folk som ligger nede? Slår de som ikke kan slå tilbake? Stjeler godteri fra småbarn?
Ja det hadde forundret meg fint lite. Så bare en liten oppfordring til alle dere som er redde for å stå for det dere skriver: Ikke skriv det.