Haiku

Kvasifilosofiske tanker uttrykt i korte setninger. Gjerne 2 eller 3. Denne japanske diktformen vi alle er så glad i. Eventuelt denne formen vi egentlig aldri har skjønt poenget med. Mang en norsktime har jeg undret meg på hva som var vitsen med å ha undervisning i disse ubrukelige og korte setningene. Jeg fikk ihvertfall fint lite ut av de.

De skal liksom uttrykke østens visdom og filosofi og tanker om verden og jada jada. Hvem skriver egentlig disse "diktene"? Hver og en kan skrive slike dikt mente visst norsklæreren. Det er vel kanskje derfor det er mulig å finne så mye pisspreik i disse "diktene". Enkeltmennesker er smarte, folk er dumme. Det er noe vi alle vet. Jeg vil tro at det er folk som skriver haiku. Ja, et og annet enkeltindivid som har noe å komme med rabler vel ned et nå og da. Men stort sett tror jeg vi alle kan være enige om at dette er en unødvendig diktform som ikke har noe å gjøre noe sted.

Og hva skjedde med rim og rytme? Nei det er teit. Kunstnerisk frihet betyr visst at ingen regler eksisterer i denne moderne tid. Nå er kanskje haiku eldre enn den moderne tid, men hva så? Skal jeg høre eller lese et dikt forventer jeg i det minste en eller annen form for komposisjon og innhold. Og definitivt mer enn 2-4 setninger. Men de har visst ikke skjønt det disse haiku-"poetene".

Og bare for å bevise mitt poeng har jeg skrevet ned et selvkomponert haiku, så dere kan se hvor dumt det er:

Vinden fra de mørke skoger
Berører sansen til uhygge
Alle flykter
Promp