Kjære jenter....

Jeg adresserer denne posten direkte til dere som tilhører det motsatte kjønn. "Det motsatte av hva?", spør kanskje du. "Av meg", svarer jeg. Grunnen til denne posten er å prøve å opplyse dere om noe som har ligget på hjertet mitt i lang, lang tid. Og før dere begynner å kritisere, generaliseringen i denne posten er gjort med fullt overlegg. Jeg begynner på nytt:

Kjære jenter

Dette er noe dere bare må forstå. Gutter liker fotball. Sånn er det bare. Kanskje ikke alle, men de er i så fall ikke gutter. Eller så er de det, hvem vet? Men uansett, gutter liker fotball.

Dette virker kanskje rart på dere. At godt voksne mannfolk skriker stemmen av seg for 22 beundringsverdige menn (det stemmer, IKKE kvinner) som kappspringer om en ball. Ikke bare kappspringer de, men de er villig til å sette helsa si på spill for at motstanderen ikke skal få tak i den runde lærkula. Ja, når jeg formulerer det slik virker det banalt selv på meg. Men tro meg, så banalt er det ikke. Til alle tider har menn konkurrert om hvem som er sterkest, raskest og mest utholdne. Så at selve konkurransen foregår bør i grunn ikke overraske noen.

Men hvorfor utsette dåp, bryllup og begravelser for å bevitne en slik konkurranse mellom mennesker man ikke engang kjenner, langt mindre er i slekt med? Ja jeg stiller jammen meg gode spørsmål.

Svaret er enkelt, men komplisert: Følelser. Man føler for et lag. Verre enn det er det altså ikke. Det var den enkle delen.

Verre er det å forklare hvorfor disse følelsene oppstår. Den letteste utveien her ville vært å forklare den store fellesskapsfølelsen som er i en supportergjeng. Men så enkelt er det heller ikke. Ofte kan man nemlig føle at man er den eneste som holder med et lag. Jeg var, til eksempel, den eneste jeg vet om på Kirkebygden Skole som holdt med I.K. Start. Ikke det at denne fellesskapsfølelsen heller skal ignoreres. For står man på tribunen med et utall andre som roper i kor for det samme laget, føler man utvilsomt at man er med på noe stort.

En annen utvei kan være å forklare det med helte-behovet vårt. Alle har behov for helter og forbilder. Og står man foran tv-skjermen som 6-åring og er vitne til verdensrekord i høyde, er det stor fare for at man blir interessert i høydehopp og får et forbilde der og. Selvfølgelig sett at man forstår hvor enestående prestasjonen er da. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg forstår hvor jeg går med denne bloggen heller, men det er en annen sak.

Nei, disse følelsene er såpass vanskelige å forklare at jeg kanskje ikke har noe fasitsvar. Men det er jo også vanskelig å forklare hvordan dere jenter klarer å sitte og heie på deltakerne i Ungkaren, Ungkarskvinnen, Millionæren og jeg vet ikke hva. Det er nok tonnevis av spørsmål vi gutter kunne stilt til dere om deres tv-serier og annet. Men vi lar dere holde på.

Jeg vet ikke om dere jenter ble noe klokere av dette egentlig. Det har alltid vært vanskelig å forklare fotball til dere. Men en ting står som en milepæl: Gutter liker fotball. Og det er fint lite dere får gjort med det.

Oh Freedom! (of speech?)

O herlige velferdssamfunn, hvis samlivsetiske verdier er iferd med å svinne hen og bli et minne fra det tidlige 1950-tallet. Så godt som ingenting hører til innenfor husets fire vegger lenger. I helgen hadde "God Kveld Norge" på TV2 en spenstig reportasje om stjerneskuddet Viktoria Winge som for en tid tilbake lot seg avbilde i Evas drakt ute i naturen av en eller annen jallafotograf. Ikke bare var hun helt naken, men hun var splitters naken fra topp til tå, utildekket, rompa bar og alt det der. Hvorfor, kan man jo lure på. Viktoria Winge uttalte noe sånt som: "Han (om fotografen) ville uttrykke noe helt spesielt". Hva det var ville ikke unge Winge fortelle oss.

Hva er det så med disse fotografene som finner det for godt å utnytte små jenter med en tendens til ekshibisjonisme? Nå vil kanskje ikke alle være enig med meg i bruken av orde "utnytte" her, men de driter jeg i. Hva ville egentlig denne fotografen uttrykke? Hvor lå den dype, og godt skjulte, betydningen i bildet? Jeg river meg i håret hver gang. Jeg fant ikke noe spesielt uttrykk ved disse bildene. Jeg så en naken jente. Og det er jeg sikker på resten av verden gjør også. Selv de som ikke vil inrømme at det er det eneste. I den geniale tegnefilmserien "Family Guy" sier Peter Griffin: "What's the difference between pornography and art? A government grant". Et gullkorn vi alle kan ta lærdom av. Det er mye der ute som utgir seg for å være kunst. Men de fleste kan vel kjenne igjen en naken jente når de ser en. Og det skal mye til for å overbevise meg om at slike bilder har en dypere mening.

Den kontroversielle regissøren Larry Clark (Kids, Bully) kom i 2003 ut med en film som het "Ken Park". Filmen vakte umiddelbart oppsikt for sine eksplisitte scener. Og det var jo ikke så rart. Kunst hevder filmen å være. Den skulle visst ha en eller annen betydning. Den fant ikke jeg, for å si det sånn. Jeg så masse nakne mennesker og en gutt som satt på rommet sitt med et belte rundt halsen mens han nappet i "ønskekvisten" sin. For å si det enkelt, så har jeg vel ikke akkurat behov for å se dette igjen. Filmen var rotete bygget opp og manglet den røde tråden. Det sier vel også seg selv at en film der coveret består av ansiktet til en ung mann på vei inn mellom bena til en jevnaldrende jente, ikke har så mye annet å spille på. Kunst oppi rompa mi.

Som innledningen kanskje feilaktig antyder er ikke det som irriterer meg mest at unge frøken Winge stiller opp foran et kamera uten klær. Men å kalle det for noe annet enn det det er, er bare tøv og fanteri. Det samme gjelder Odd Nerdrum. Han kan godt kalle seg kunstner. Men å male seg selv med en 20-tommers stake er bare ekkelt. Det er ihvertfall ikke kunst.

Nei nå ble det litt for seriøst her. Dette kan vi ikke ha noe av. Jeg lover at dette er et unntak.
Får vel avslutte med et sitat av Chris Rock. Og her snakker vi visdom. Han snakker om Janet Jacksons flaue puppeblotting under pausen i Super Bowl 2004:

"That's not a titty for everyone to see. That's your man's titty. 40-year old titty: Your man's titty. 20-year old titty: community titty"

1 skritt frem og 2 tilbake

Jeg lurer på om Jesus tenker sånn noen ganger...

Ironi

Ikke det at jeg ikke er glad i ironi altså. Men jeg synes det er litt leit når jeg sitter oppe midt på natten med noe jeg burde vært ferdig med for lenge siden og hører på Big Bad Voodoo Daddys "I'm Not Sleeping".

PS! Jeg er også imot så korte poster på bloggen. Ironien biter hardt i meg idag.

Gamle dager del IV

En gang i tiden leste jeg Tommy og Tigern. Det begynner å bli en stund siden jeg var fast leser nå, da jeg har gått over til Pondus, men i sin tid var jeg en svoren fan. I en stripe jeg leste sitter faren til Tommy og forteller om at verden var i svart-hvitt i gamle dager. Dette var et ukjent faktum for meg, som jeg i starten hadde vanskelig for å akseptere.

Det har imidlertid blitt klar for meg i senere tid at det er noe i det faren til Tommy sier. Jeg har altså undersøkt dette nærmere, og det viser seg at det stemmer med pinlig nøyaktighet. Først utpå 1930-tallet begynte fargespekteret å vise seg. Dette ble visstnok oppfunnet av Chuck Norris, med unntakt av rosa (se Tom Cruise).

Å begrunne dette med svart-hvitt foto og TV er nytteløst, da farge-tv først kom på 70-tallet, drøyt 40 år etter farger. Derimot kom den første Technicolor filmen på 30-tallet. Dette er noe vi alle vet selvfølgelig.

Men at det virkelig viser seg at fargene kom såpass sent i verdenshistorien ved hjelp av fotografier, det skal vi snart få se. Det å ta monochrome (ingen fargepigmenter) bilder er nemlig noe som fortsatt gjøres idag. Noen ganger for kunst, noen ganger for gøy. Men tar man monochrome bilder av personer som egentlig er i farger, gjenspeiles fortsatt alderen ganske bra. Tar man derimot bilder av personer, som allerede er i svart-hvitt vil personen på bildet gå gjennom en aldringsprosess på ca. 10 år. Det er derfor alle mennesker virker eldre enn de egentlig er på bilder som er tatt før 1930-tallet.

Ville du f.eks. tippet at denne "mannen" var 13 år og nykonfirmert?

Tviler på det.

Vanskelig å tro? Jeg vet det. Hadde problemer med å tro det selv faktisk. Men dette er faktisk selveste Jesse James på konfirmasjonsdagen. Faktisk så brukte han de $2 han fikk i gave til å spare til sin første revolver.

En annen ting, som bekrefter mine ord er selvfølgelig det faktum at hver gang det lages en film om fordums tider brukes det skuespillere i 30-åra til å skildre 18-åringer o.l. Dette er ikke tilfeldig mine leserglade venner. 40-år gamle Brad Pitt spiller faktisk nevnte Jesse James på en film som kommer i løpet av året. Mr. James døde før han fylte 35. Det skulle ikke forundre meg om filmen tar for seg Mr. James' liv i 20-årene også.

Neste post fra gamle dager blir jubileum. Dere kan allerede glede dere til å bli ekstraordinært informert og opplyst.

Hvem vil ligne en kjendis?

My Heritage er et ganske vittig konsept der man kan laste opp bilder av seg selv (dersom du registrerer deg selvsagt) og se hvilken kjendis du ligner på. Spent som jeg var, satte jeg meg ned og fant fram bilder av meg selv som kunne brukes. Jeg gledet meg stort til å finne ut hvilke kule/kjekke/mandige kjendiser jeg ligner på. Morroa for meg tok selvfølgelig slutt da jeg fant ut hvem jeg faktisk lignet på. Det viser seg nemlig at programmet de bruker, altså det som scanner ansiktene og sammenligner med kjendisbilder, ikke er så bra til å bestemme hvilket kjønn man ligner på. Jeg kan derfor bare anta at det er hårlengden min på bildene som gjør at jeg fikk flest treff på kvinnelige kjendiser. Blandt annet har jeg visstnok 71% likhet med den amerikanske popstjernen Kelly Clarkson.

Som om ikke det var nok har jeg visstnok 58% likhet med barneskuespillerinnen Dakota Fanning. Nå er det klart at mellom Kelly, Dakota, Anna Kournikova og Chelsea Clinton og andre kvinner fant jeg en og annen mann jeg lignet på også. Men selvsagt var det noe å irritere seg over der også.

Det så ut som at alle kjente menn i verden som bærer likhetstrekk med meg er Formel 1-førere. Selvfølgelig er de det. Den 23 år gamle single ungdomsarbeideren UTEN lappen ligner på en haug med folk som har bil som sitt levebrød. Ikke det at det er ironisk. Neida.

Litt statistikk på det hele (et utvalg av kjendisene selvfølgelig):

Kelly Clarkson - popstjerne - 71% (likhet med meg)
Sharon Stone - skuespillerinne - 70%
Jarno Trulli - Formel 1-fører - 64%
Anna Kournikova - russisk tennis-babe/flopp - 63%
Jaques Vilneuve - Formel 1-fører - 62%
Mark Webber - Formel 1-fører - 61%
Serena Williams - tennisspiller - 60%
Mandy Moore - sangerinne/skuespillerinne osv. - 60%
Dakota Fanning - skuespillerspire - 58%
Shane Filan - Westlife-kis - 56%
Lauren Graham - Gilmore girl - 55%
Chelsea Clinton - eks. president-datter - 54%
Josh Groban - feminin type - 52%
Mandy Moore - again? WTF? - 51%
Damon Hill - eks. Formel 1-fører - 49%
Alain Prost - eks. Formel 1-fører - 48%

Her ser dere det svart på hvitt. Jeg unngår med vilje å legge ut prosentene på staute karer som Russel Crowe, Dean Cain, Matt Damon, Jamie Bell, Woody Harrelson, Joe Pesci og Helmut Kohl. Kun for å illustrere min opplevelse av det. Enten er jeg en femikladd som ligner på jenter og femi gutter, eller så burde jeg bare sette meg bak rattet og kjøre bil. Hvem vet?

Bitterhet og frustrasjon i store ord....

I lys av den siste tidens skrivesperre har jeg funnet ut at jeg kanskje må begynne å gå til drastiske tiltak for å få ut noe. Svaret stod klart som et egg foran meg: Jeg må begynne å overdrive. Det første som slo meg i denne nirvana-aktige opplevelsen var at folk ikke kjenner meg. Ikke en levende sjel på denne jord vet noe som helst om hva som foregår i mitt forskrudde sinn.

Bakgrunnen for denne delen av min "opplysning" er basert på en melding jeg fikk av min kultur-elskende søster her om dagen. Hun ville ha meg (og forsåvidt resten av familien min, men det har så lite å gjøre med min konklusjon at jeg begrenser det til denne parentesen) med på ballett. Ja du leste riktig: BALLETT. Hvorfor det? JO: "Det bli så koselig". Rekti ja. Når mine søsken kjenner meg så dårlig, hvordan kan da resten av verden kjenne meg? Selv kjenner jeg meg ganske frustrert.

Bare for å sette ting litt i perspektiv så hørte jeg ikke et knyst fra denne delen av familien verken ved Fugees- eller Sigur Ròs-konserten. Og dere som tror dere kjenner meg vet at jeg er altfor avhengig av andre mennesker til å klare og huske på slike begivenheter selv. Og man skulle tro at familien bør vite såpass elementære ting som det f.eks. musikksmaken er. Også ballett av alle ting da!

Jeg kan ikke huske at jeg på noe som helst stadie av mitt liv har vist noe særlig mer enn en lunken begeistring for både klassisk musikk og dans. Men ballett må man være med på i disse dager.

Hvilken løkskalle var det egentlig som fant opp ballett? Har det noensinne vært regnet for en dumpeplass for seksuelle avvik? Ikke vet jeg. Sannheten er at alt jeg vet om ballet er at det er særs feminine bevegelser til klassisk musikk. Hva bør jeg gjøre? Jeg tilbyr nå alle som tror at de kjenner meg til å komme med råd om hva jeg skal svare på denne henvendelsen fra min kulturelskende familie.


PS!!! Har allerede takket ja. Litt må man tross alt ofre for familien. Selv om de ikke kjenner deg så godt.

Friske minner fra en høstkveld på nettet

Man sitter oppe midt på natten. Nettspillet heter Dolphin Olympics. Undertegnede sitter inne med husrekorden. Besøkende kompis fra Ålgård er kjepphøy, men aldri i nærheten av undertegnedes rekorder. Men er fortsatt en gjenstand for frustrasjon og irritasjon. Heldigvis er undertegnede en mester i psyche. Sådan kan vel min besøkende kamerat skrive under på at jeg er gjenstand for like mye frustrasjon hos han.

Men tilbake til mine frustrasjoner:

- MF-konferanse over. Trist.
- Døgnrytmen tilbake på tryne. Leit
- Indiana Jones-spillet mitt vil ikke funke på Windows XP. Bare irriterende
- Hansma hører på gangstah-rap. Aggressivt.
- Yahoo.com. Hissig

Vel vel. Det er vel kanskje ikke så mye frustrasjoner som det er ren desperasjon etter å komme på noe å skrive. Ettersom skrivesperren min ser ut til å være ganske heavy denne høsten vil jeg oppfordre alle til å komme med forslag til min e-post om emner jeg kan ta opp og legge en alternativ vinkling på. Jeg kommer ikke til å legge ut e-postadressen min her fordi jeg er redd for gale lunatics, som kan finne på å terrorisere meg med trusler, utpressing, forslag om giftemål og andre skremmende ting. Så dere er altså avhengig av å ha den adressen fra før. Eventuelt kan dere alltids sjekke profilen min. Det kan hende den står der. Husker ikke.

Snakkes.

Redigert: Adressen står visst ikke i profilen min.