Om tang....

Nei, jeg har ikke tenkt til å skrive om grønne vekster i havet, hvis det var det du trodde. Men jeg fikk bare lyst til å skrive litt om noe som egentlig ikke har noen særskilt kategori. Det vanligste når man snakker om litt diverse ting er vel å si "ting og tang". Men når jeg tenker på ordet "ting", så blir det for konkret. Da ser jeg for meg en eller flere gjenstander. Så da tenkte jeg at siden "ting" er konkret, så må jo "tang" være det abstrakte (altså det man ikke kan ta og føle på, for de som ikke er bekvemme med dette ordet). Og når jeg først er inne på den tråden: hva er egentlig konkret og abstrakt av "ditt" og "datt"? "Smitt og smule" mener jeg her er selvforklart (har du noen gang tatt i en smitt?). Som dere allerede skjønner så er det mange unødvendige og rare tanker som dukker opp i hodet mitt. Ikke det at jeg tror jeg er den eneste. Men mange er nok redde for at hvis de snakker for frimodig om sånne rare, og unødvendige, ting vil de bli satt i bås som raring. Heldigvis er jeg ikke redd for å utsette meg for faren å bli satt i bås som raring for å faktisk snakke ut om alt det rare jeg tenker på. For tenk.

Men det jeg egentlig ville skrive om er litt relatert til forrige post. En klok liten fugl sa en gang til meg: "Hvis du ikke har noe pent å si, bør du ikke si noe i det hele tatt"? Og sånn sett angrer jeg litt på forrige post. Men hvor deilig føles det ikke å få ut en slik frustrasjon over andres selvopptatthet. Av og til er det bare for fristende å rope ut om flisen fra bjelken i mitt eget øye som løsnet og festet seg i øyet til min neste? Og da kommer mitt spørsmål til dere trofaste der ute: Faller dere ofte for fristelsen? Ikke engang prøv å inbille meg at den ikke er der. For det vet jeg at den er.