Return of the blogger...

Mine damer og herrer. Vi har en ny blogger i byen.



Nåja, ny og ny. Han har blogga før. Men det var en kjip blogg på fattige tre poster.



Uansett, nå er han her igjen: BJØRNAR!!




Sunnmøringen som alltid har noe å irritere seg over. I bloggen sin, som han passende nok har kalt for "Vevlogg" (det nynorske ordet for nettlogg, som igjen er bokmålsordet for weblog), skriver han om sine triumfer og nedturer. Her kan du lese om turistbilder fra Budapest, flate Froland og pizza uten bakterier. Denne deilige klumpen av en morromann skriver en blanding av nynorsk og sunnmørsdialekt, noe som irriterer meg. Ikke det at jeg lar det gå meg på nervene. Men han har vært slik en forkjemper for nynorsken tidligere, at dette selvfølgelig skuffer litt.



Skuffe må også jeg gjøre nå. Ihvertfall skuffer jeg nok noen av denne bloggens kvinnelige lesere. For Bjørnar er nemlig opptatt. Og det ser ikke ut som hans kjære frolandske blomst kommer til å slippe han med det første.



Men nå skal jeg ikke dra det lengre. Ta turen til VEVLOGG og møt Bjørnar på hans hjemmebane.

Det er nesten ikke til å tro

Nå har jeg sett det også. I mai ifjor fastlo visstnok Oslo Tingrett at stripping er kunst og kan derfor være fritatt fra moms. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Stripping = kunst. Å kle av seg foran kåte menn er kunst. Nå tror jeg vi er inne på begrepsforvirring. Oslo tingrett har nemlig glemt å putte to bokstaver på ordet kunst. Nemlig i og g.

Kunstig.
Det er det stripping er.
Nå ser det etterhvert ut som Oslo Tingrett også har insett skrivefeilen, ettersom de er iferd med å akseptere anken fra enkelte politiske partier som utvilsomt er bedre på rettskriving.

Noen av argumentene til stripperfolket var jo ikke akkurat hardtslående heller. "Estetisk vakkert" var jo mildt sagt en overdrivelse. Ja, jeg skal gå med på at det er MER estetisk vakkert enn Hank von Helvete med en rakett i rompa. Men det meste er jo det.

Nei til kunstige strippere.

Haiku

Kvasifilosofiske tanker uttrykt i korte setninger. Gjerne 2 eller 3. Denne japanske diktformen vi alle er så glad i. Eventuelt denne formen vi egentlig aldri har skjønt poenget med. Mang en norsktime har jeg undret meg på hva som var vitsen med å ha undervisning i disse ubrukelige og korte setningene. Jeg fikk ihvertfall fint lite ut av de.

De skal liksom uttrykke østens visdom og filosofi og tanker om verden og jada jada. Hvem skriver egentlig disse "diktene"? Hver og en kan skrive slike dikt mente visst norsklæreren. Det er vel kanskje derfor det er mulig å finne så mye pisspreik i disse "diktene". Enkeltmennesker er smarte, folk er dumme. Det er noe vi alle vet. Jeg vil tro at det er folk som skriver haiku. Ja, et og annet enkeltindivid som har noe å komme med rabler vel ned et nå og da. Men stort sett tror jeg vi alle kan være enige om at dette er en unødvendig diktform som ikke har noe å gjøre noe sted.

Og hva skjedde med rim og rytme? Nei det er teit. Kunstnerisk frihet betyr visst at ingen regler eksisterer i denne moderne tid. Nå er kanskje haiku eldre enn den moderne tid, men hva så? Skal jeg høre eller lese et dikt forventer jeg i det minste en eller annen form for komposisjon og innhold. Og definitivt mer enn 2-4 setninger. Men de har visst ikke skjønt det disse haiku-"poetene".

Og bare for å bevise mitt poeng har jeg skrevet ned et selvkomponert haiku, så dere kan se hvor dumt det er:

Vinden fra de mørke skoger
Berører sansen til uhygge
Alle flykter
Promp