Leiv Magnus' innfall

Intoleranselista

2011-12-09T16:02:00.003+01:00

Fjorårets største julekalender-hit, Intoleranselista, debuterer nå på blogg. Men, som en god DVD-boks, slipper man og vente dag til dag med å få neste del når kalenderen går i reprise året etter. Da kan man se alt på en gang.

Jeg tror det var etter 4 punkter jeg bestemte meg for å gjøre julekalender av det. Så punkt 5 ble publisert 5. desember 2010. Og deretter gikk det slag i slag. Jeg har ikke giddet å ta med alle kommentarene som kom på lista ifjor. Men her er den, i sin helhet:

1. Har nå satt meg fore å bli intolerant. Første punkt på min intoleranse-liste: Folk som har Avatar som favorittfilm.

2. Punkt to på min intoleranse-liste: Folk som bruker ordet "fest" som et verb, og i tillegg lister det som en hobby.

3. ALLE som ler av Two and a Half Men.

4. Folk som står stille på venstre side av rulletrappa.

5. har lovet bort punkt 5 på intoleranselista, så her er det: telefonselgere. Et svært åpenbart valg, ja, men det må likefullt med i en komplett liste.

6. Kjendisnyheter. Ta med Dorte Skappel og i samme slengen. Snakk om å ha tidenes mest ubrukelige jobb.

7. Bonderomantikk. Er på ingen måte imot bønders rett til å gifte seg. Men å putte det i beste sendetid på TV har jeg lite sans for.

8. Fotballkommentatorene til Viasat

9. Folk som fortsatt tror at Michael Jackson var helt uskyldig

10. Folk som tror de motbeviser kristendommen ved å opplyse om at "Jesus faktisk ikke ble født 24. desember"
10.5. Folk som ikke tar humoren i intoleranselista. De kan ta seg en bolle.

11. Jimmy Fallon. Han har aldri vært, er ikke og kommer aldri til å bli morsom. Her kan det også legges til at de som synes Jimmy Fallon er morsom kan gå og legge seg. De mistet akkurat stemmeretten. I alt.

12. Justin Bieber. Horrible. Just......horrible!

13. På Luciadagen kan det vært verdt å nevne to merkedager som ikke hører hjemme i Norge. Halloween og Valentines. Ha dere bort

14. Studiosjefer som kansellerer gode TV-serier som Firefly, Deadwood, Studio 60 og Carnivale.

15. Last Christmas. Er det noen som helt seriøst liker den sangen?

16. Her kommer den: Folk som står foran døra på trikk/t-bane/buss og presser seg inn før folk har kommet seg ut.

17. Kinotrailere som gir bort alle vitsene/poengene.

18. Freak-vær som avlyser Premier League-kamper...

19. Oppkast på gata. Ikke noe får meg til å ville spy som lukten (og synet) av andres spy.

20. Manchester City. Seriøst. Tåler de rett og slett ikke.

21. Gaverush og materialistisk jag. Begynner å gå tom for punkter nå. Flaks det bare er tre igjen

22. Folk som kjører ut av køen og presser seg inn lenger framme. Idioter.

23. Folk som motsier seg selv uten skam bare for å ha rett i enhver situasjon. Sleng på enhver form for hykleri i tillegg.

24. Intoleranse og respektløshet. Og bare for å være sikker på at jeg sparker beina godt vekk under meg selv: intoleranselister. God jul folkens.

Dett var dett. Håper den var nesten like underholdende som ifjor. I den grad den var underholdende ifjor da. Snakkes.

Filmkunst

2011-10-13T12:04:00.008+02:00

Mulig det er rart å kalle det filmkunst, når det kommer fra en TV-serie. Men drit nå i det. Det er filmet med et kamera, og det holder for meg.

En av mine favorittepisoder fra den glimrende TV-serien "House M.D." er episode 11 fra sesong 6, kalt "Remorse". Den handler om en buisnesskvinne (spilt av Beau Garrett) som legges inn på diagnostikkavdelingen til House og etterhvert blir avslørt som psykopat. En av grunnene til at jeg liker denne episoden så godt er scenen der hun skjønner at legene har gjennomskuet skuespillet hennes. Det skjer ikke gjennom effektfull og manipulativ overdramatisering, tvert imot. Det er kun en subtil forandring i ansiktet og gjennomgående dempet musikk. Ikke noe paranoid strykearrangement a la "Psycho" (1960) altså. Men denne scenen er noe av det mest creepy karakterskuespillet jeg har sett. Mye av kreditten for det går selvfølgelig til Garrett selv, men også til produsentene i serien for ikke å falle for fristelsen til å over-understreke (av mangel på bedre ord) "rolleskiftet".

Bravo.

Bildene er forøvrig ikke hentet fra samme scene. Men det var det jeg klarte å finne som kunne forklare de forskjellige ansiktsuttrykkene.

Bibelen 1

2011-10-04T12:01:00.006+02:00

Igår så jeg en film i serien "Bibelen". Du har kanskje lagt merke til disse dvd'ene i Bok og Media-butikkene eller noe. Jeg har tidligere sett enkelte av disse, men etter igår har jeg bestemt meg for å gå systematisk igjennom disse filmene og anmelde de en etter en. Jeg kommer imidlertid ikke til å fokusere på det teologiske (ihvertfall ikke i stor grad), men på hvordan historien blir fortalt som film. For å gjøre dette så systematisk som mulig, har jeg bestemt meg for å starte med den jeg så igår: "Genesis: The Creation and the Flood" (Skapelsen og Syndefloden)

Skapelsen og syndefloden

Filmen starter med en noe tilfeldige (eller tilsynelatende så) filming av en gjeterstamme ett eller annet sted i midtøsten. Muligens nomader. Etterhvert blir det klart at det er patriarken i stammen som skal geleide oss gjennom historien i rollen som forteller. Jeg skal ikke kjede dere alle med detaljer om hva som fortelles, for jeg regner med de fleste er kjent med hva som skjer i løpet av de første 10 kapitlene i Bibelen. Her er fotnotene: Gud skaper jorda, med alt tilbehør. Mennesket faller i synd og blir kastet ut. Adam og Eva får Kain og Abel. Kain dreper Abel. Menneskene er fæle, så Gud bestemmer at alle må dø. Noah slipper, fordi han er god. Noah bygger en båt og overlever syndefloden.

Filmen er skutt i hovedsak i Marokko med skuespillere av semittisk avstamning. Regissør og språk er opprinnelig på italiensk, men den er også dubbet til engelsk ved Paul Scofield. Musikken er ved den mesterlige Ennio Morricone. Så langt, så vel.

Problemet med denne filmen er at den faller litt på sine egne premisser i all sin minimalisme. Nå er ikke jeg i utgangspunktet noen motstander av minimalisme hva gjelder filmskapning. Jeg er ikke avhengig av spesialeffekter og et voldsomt budsjett for å nyte en film, dersom historien er god, og er det noe italienske filmer pleier å være gode på så er det i det minste kameraføring og musikk. Men spørsmålet jeg stiller meg er om dette ikke blir i minste laget når vi snakker skapelsen av himmel og jord. Dette burde jo i utgangspunktet være grandiost og spektakulært. Men alt foregår i nærmest total stillhet (hvis man ser bort ifra den stemningsfulle musikken til Morricone). Det er ikke antydninger til voldsomme naturkrefter eller et vrimmel av dyreliv. Antallet dyr er nærmest fornærmende lite. Scenene i Edens hage er også tilnærmet en fornærmelse mot Gud. Selvfølgelig er hele syndefallshistorien filmet i tussende mørke, for å dekke over det tørre, marokkanske ørkenlandskapet.

Også Kain og Abels historie forfaller litt i sin minimalisme. Det kan virke som Abel har en hel saueflokk å rutte med helt fra begynnelsen av, mens Kain må både finne jordsmonn, oppfinne spaden og så, før han kan ofre noe som helst. Allerede her er fordelingen skjev. Og når ofringen kommer stiller Kain med 3 (tre!) granatepler mot Abels beste lam. Lurer på hvilket offer Herren fant behag i du.

Og så kommer Noah da. Etter en 20 minutter med pjatt om verdens forfall (med et lite avsnitt av en jente som er forelsket i en av Noahs sønner) kommer vi til slutt til byggingen av Arken. Her er forsåvidt historien på sitt beste, for Arken i seg selv er (etter mitt skjønn) den mest troverdige jeg har sett til dags dato, med tanke på hvilke redskaper de må ha hatt til rådighet. Men nok en gang blir dette ødelagt av et svært stusselig antall dyr, samt en nesten komisk scene når taket begynner å lekke. Vi får aldri se noe av selve flommen (sannsynligvis av budsjettrelaterte grunner), men er hele tiden inne i arken sammen med Noahs familie. En familie som ligner bemerkelsesverdig mye på familien rundt leirbålet, som stadig dukker opp mellom forskjellige scener. Og Noah spilles da også av samme mann som spiller fortelleren (ikke den engelske voice-over). Man kan jo lure på grunnen til den ukritiske tilbakegangen til leirbålet, da den bærer absolutt null narrativ verdi, med mindre det er Noah selv som sitter og forteller. Men det ville vært enda dummere. Hvorfor sitte og fortelle om en hendelse til de samme folkene som var der? Man kan jo lure.

En, av få, ting som får godkjent i denne filmen er kameraføring og musikk. Kamerabruken er upåklagelig, men det bærer lite annet enn kunstnerisk verdi i dette tilfellet, da miljøskildringene er såpass triste som det de er. Musikken får godkjent under tvil. Den er tidvis fin og stemningsskapende, men samtidig skuffende når man vet at Morricone kan så meget bedre.

Skuespillerne har ingen replikker i filmen. Alt er gjort gjennom en fortellerstemme. Denne stemmen er forøvrig omtrent det eneste som vitner om at historien bærer fremover. Manuset er stort sett hentet fra de første 10 kapitlene i 1. Mosebok, ispedd litt Jesaja, Salmene, Høysangen og, for alt jeg vet, litt fri diktning. Alt i alt bærer scenene null narrativ verdi. Man får mer ut av å bla i en bilde-Bibel, eller enda bedre, lese originalen. Alt fra skapelse til syndeflod er faktisk så enfoldig, langdrygt og lite spennende at bildene du skaper i hodet ditt langt på vei overveier dette.

Langt ifra godkjent. Terningkast 2.

Rett og slett

2011-03-01T23:23:00.005+01:00

Akkurat nå er jeg ganske sinna. Les om hvorfor et helt annet sted.

Det er nok en gang ganske lenge siden blogget. Bare tenkte jeg skulle si det. Du får spørre noen andre om hvorfor. Det er ikke sikkert de kan svare deg, men de kan kanskje dele noen uinteressante teorier.

Men nå leser du altså den ferskeste posten til dags dato. Så da har vel jeg gjort min plikt for de nærmeste 6 måneder.

Grunnen til at jeg er sint er fotballrelatert.

Også unødvendig

2010-10-13T20:13:00.003+02:00

Jeg har vært i California. Hadde to uker i deilig vær.
Trenger jeg å trykke dette opp i trynet på alle og enhver?
Nei.

Men det gjør jeg altså likevel.
Tygg på den litt du.

Unødvendig

2010-09-22T01:03:00.003+02:00

Hva skjedde med unodvendig.blogspot.com?

Og hvorfor har jeg plutselig begynt med ingresser? Hva er greia?

Jeg vet ikke. Men unødvendig er det.

Harru fått deg på kassa?

2010-09-21T01:32:00.004+02:00

Hvordan går en blogger fram når han ikke er sint nok til å blogge? Jo da tenker han hardt på noe som irriterer han, lar de aggressive følelsene ta overhånd, sper på en god dose overdrivelse og skriver opplevelsen ned i bloggen sin.

Er du eier av en mac? Iphone? Ett eller annet apple-produkt?
Da er sjansen stor for at du er en selvopptatt, selvhøytidelig viktigper. Jada, vi har skjønt det nå. Alle mac-relaterte produkter er fysisk, psykisk, geografisk, økumenisk, filosofisk, mekanisk, teknisk, geologisk, pornografisk, teologisk og visuelt overlegent alt som kan kjøpes for penger. Det er ikke sånn at dere trenger å fortelle det til oss "uopplyste" hvert femte minutt. Jeg gir da pokkern meg bengen i hvilke kunstner det bedritne glass-i-ramme makkverket ditt kan trylle fram. Hvorfor i all verden skulle jeg betale 10'000 kroner for noe, når jeg kan få noe som utgjør akkurat samme nytten til halve prisen? Nei hvis jeg skulle gjort noe så dumt, kunne jeg like godt kjøpt en PC til 5'000, tatt ut resten i 50-lapper og brukt det som dasspapir.

Og, jada, jeg har hatt en iPod (bare for å legge den ballen død, før noen tok den opp). Men jeg gikk da ikke rundt å viste den fram for å høste komplimenter. Jeg brukte den til å høre på musikk. Men såkalte mac-entusiaster forventer visst at vi skal bøye oss i støvet fordi de har vært så "lure" å bruke dobbelt så mye spenn på noe som ser ut som et tastebelagt kaffebord fra stua til Per Sundnes enn det jeg bruker på en PC. Og måten på dere omtaler "skatten(e)" deres skulle man nesten tro det var noe dere hadde sex med like ofte som dere taster med de.

Og hva er egentlig greia med iPAD?? En giga-iphone uten telefon. "Åååå. Se på oss. Vi har laget en Kindle. Men du kan gjøre mye mer enn det med den. Sånn som internett og andre greier."
SO!?! Er ikke greia at du skal lese bøker på den? Trenger du alle funksjonene du allerede har på mac'en, ipod'en, iphon'en og idildo'en din, til en oppfinnelse som ble gjort for å gjøre lagring av lesestoff litt greiere?

Forøvrig er jeg egentlig ikke noen fan av Kindle heller. Jeg liker å holde en bok når jeg leser den. Jeg liker å bla, framfor å scrolle. Nå handler ikke dette om lese-pads som konsept. Men skulle jeg førts valgt en hadde jeg tatt Kindle. Bare på trass.

Nei piss meg i øret og takke meg til den gode, gamle PC'en.

Jeg bor forøvrig med en mac-supporter. Og jeg er glad i han altså. Men dette går til alle dere selvhøytidelige viktigperer der ute: Ring Steve Jobs og be han lage en mac med pule-hull (se andre avsnitt). Kanskje det blir lettere for oss andre å skjønne hva som er så fantastisk med dette produktet.

Men fint skal det verra...

2010-09-10T19:03:00.002+02:00

Det er så sykt deilig å sitte med følelsen av at man har gjort noen riktige valg her i livet. En selvtilfredshet jeg både omfavner og fordømmer på samme tid. Derfor velger jeg å unngå dveling og filosofering over den dobbeltmoralske problemstillingen og går rett på sak.

Saken har forøvrig ingenting å gjøre med hverken overskrift eller ingressen.

Saken er den at jeg ikke skjønner hvorfor jeg med ujevne mellomrom får mail om at folk har kommentert her. Det betyr at folk er innom og kikker. Og da lurer jeg egentlig på hva folk forventer å finne. Det står jo ikke akkurat mye fornuftig her.

Og nå som dere har lagt igjen en rekke kommentarer siden de to forrige innleggene, har jeg fått en samvittighetsplikt til å oppdatere igjen. Så dere skjønner, dette beveger seg i en ond sirkel. Jeg har ingenting fornuftig å komme med, så jeg slutter bloggingen. Men så kommer det fortsatt inn kommentarer med mer eller mindre implisitte forespørsler etter nytt materiale. Og som den gode, kristne mannen jeg er ser jeg meg selvfølgelig nødt til å følge min samvittighet. Så da må jeg jo begynne å blogge igjen da. Men da jeg fortsatt ikke har noe fornuftig å komme med, så ender dette nok en gang opp med spydig, ureflektert, fordomsfullt, tanketomt og hetsende oppgulp. Ser dere den onde sirkelen? Dette er deres eget ansvar.
Kanskje jeg burde skifte navn på bloggen fra "Innfall" til "Oppgulp" for at dere lettere skal skjønne at dette virkelig ikke er ting som beriker livene deres.

Eller, ja, nei, jeg vet ikke....

Jeg liker å spre harme, så vel som varme. Så bloggingen er jo en fin hobby. Men jeg skulle ønske jeg hadde noe å komme med. Noe ordentlig. Noe bra. Men det har jeg ikke. Kanskje jeg oppdaterer filmbloggen etterhvert. Har sett en film jeg vurderer å skrive en omtale av.

Vi får se. Men dette er ihvertfall sikkert, så lenge dere kommenterer kommer jeg til å blogge. Det sier samvittigheten min. Og han (ja, samvittigheten min er en mann) hører jeg på.

Hvorfor så trist lille fugl?

2010-09-01T23:53:00.001+02:00

Shit. Nå er det lenge siden jeg har skrevet her.

Undring

2009-05-20T00:39:00.003+02:00

Hmmm.
Lurer på hvor ofte folk er innom og leser her....?
Jeg lurer på om jeg kommer til å være trøtt på jobb imorgen....?
Jeg lurer på om konserten på lørdag går bra.....?
Jeg lurer på hvor mange damer som kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag....?
Jeg lurer på om jeg kommer til å bli skuffet over at ingen damer kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag....?
Jeg lurer på om skuffelsen over at ingen damer kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag kommer til å få alvorlige konsekvenser for min mentale helse......?
Jeg lurer på om depresjonen som kommer til å følge i skuffelsen over at ingen damer kommer til å adde meg på facebook etter konserten på lørdag kommer til å ta livet av meg......?
Jeg lurer mest av alt på om noen av disse spørsmålene er relevante for min livskvalitet......?

Sannsynligvis ikke. Som jeg pleier å si: Det ordner seg alltid vøtt.

Natta nå.

Barnesang for en ny generasjon

2009-05-06T10:04:00.003+02:00

En god gammel barnesang i ny drakt, tilpasset et meteroseksuelt samfunn.

Lisa gikk til skolen
Tripp tripp tripp det sa
I den nye kjolen
Lignet hun på far

Oppsummering av Oscar 2009

2009-02-24T19:44:00.002+01:00

Her følger en kort oppsummering av min helg i Aalborg, Støvring og Århus. Dette dreier seg i hovedsak om Oscar-utdelingen natt til mandag. Men først litt fra helgen forøvrig:

Filmer som ble sett i helgen: The Reader, Milk, Doubt, Revolutionary Road og Step Brothers.

Fineste by: Århus

Antall kopper kaffe i helgen: Mange

Mest surrealistiske opplevelse: Step Brothers. Syk, syk film. Anbefalt.

Helgens hatobjekt: SAS

Dette gir på ingen måte noe godt bilde av hvordan jeg opplevde helgen, men det er alt jeg gidder i denne omgang. Så til Oscar-night:

Årets skuffelse: At Sean Penn fikk Oscar på bekostning av Mickey Rourke. All ære til Sean Penn, som er en stor skuespiller, men i år var det Mickey som skulle vunnet.

Årest overraskelse: Japanske Departure vinner prisen for Beste fremmedspråklige film og ikke israelske Walz With Bashir.

Årets prisutdeler: Ben Stiller, utkledd som Joaquin Phoenix.

Årets is: Ben & Jerry's Cheesecake Brownie

Årets ufortjent nominerte film: The Reader. Synes verken Kate Winslet, Stephen Daldry eller de 5 produsenten gjorde en god nok jobb til å forsvare nominasjonene. Meryl Streep skulle heller vunnet på bekostning av Kate Winslet og Darren Aronofsky burde hatt The Readers nominasjon i beste regi og beste film.

Årets høydepunkt: Hugh Jackman som avslutter åpningsshowet med "I'M WOLVERIIIIINE"

Årets overraskende gode sangstemme: Anne Hathaway

Årets presentasjonsfilm: Seth Rogen og James Franco i "Comedy at the Oscars"

Årets "burde gå med pose over hodet for å skjule ansiktet": Sophia Loren

Som alle sikkert skjønner var det en begivenhetsrik kveld, for ikke å si helg.

The Golden Idol

2009-02-16T00:57:00.002+01:00

Det er i skrivende stund kun en uke og et par timer til Oscar-showet 2009 sparkes igang av ingen ringere enn Hugh Jackman. That's right, Wolverine himself. Og nok en gang går jeg over alle støvleskaft for å følge Hollywoods mest ettertraktede bøye seg i støvet for denne "gullkalven". Som filmelsker er dette naturligvis et av årets høydepunkter for min del. Som kristen har jeg egentlig aldri tenkt over hva jeg liker ved programmet. Etter 10 sekunders tenketid kom jeg heldigvis fram til at jeg ikke skal problematisere det noe særlig. For min del ligger underholdningen i spenningen om hvem som drar hjem "gullkalven", og når det gjelder de filmene som ikke vinner har jeg følgende å si: Er det bra filmer liker jeg de på tross av at de ikke vant. Med andre ord betyr ikke statuetten en dritt i seg selv for min del. Men konkurransen om seieren er alltid morsom og følge.

Ikveld så jeg en film som, i mine øyne, er en sterk kandidat til prisen for årets beste film. Det politiske dramaet "Frost/Nixon". Sannsynligvis kommer denne til å tape prisen til Danny Boyles glimrende "Slumdog Millionaire". Men i mine øyne er Ron Howards genistrek minst like god. Dessuten synes jeg filmen er høyst aktuell i det at den tar opp en høyst kjent affære innen amerikansk politikk, samtidig som den setter ting som maktmisbruk og politisk spill på agendaen. Den engasjerte meg, for å være helt ærlig. Se den.

I denne høyst ustrukturerte teksten vil jeg avslutte med å runde av min lille avstemning her. The Dark Knight tok en soleklar seier med 43% av stemmene. En glimrende film, helt klart. Selv stemte jeg på P.T. Andersons There Will Be Blood (anmeldelse her). Den kom også inn på andre plass med 23% av stemmene. Noe jeg satte pris på. Det finnes ihvertfall 2 andre der ute som er enig med meg. Tjohooo.

Konspirasjonen ender aldri

2009-02-04T23:51:00.004+01:00

Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg hater at folk bruker ordet smør når de snakker om margarin. Enten det er fordi ordet er 2 stavelser kortere og derfor krever mindre hjerneaktivitet å uttale, eller fordi de bare ikke vet bedre. Jeg hater det uansett. Men stor var min sorg da jeg idag fant ut hvem som står bak dette språklige slurveriet som gjennomsyrer det norske folket.

Vi kan ta det hele fra starten:

Som noen av mine, mer eller mindre oppvakte, bekjentskaper har fått med seg så jobber jeg i barnehage. Og i barnehagen gjør vi mange koselige ting, som f.eks. å leke med lego, herje på puterommet eller lese/høre eventyr.

Onsdag 4. februar var en onsdag som alle andre, trodde jeg ihvertfall. Jeg kom ihvertfall på jobb på helt vanlig måte. Morgenrutinen gikk også etter planen: en hilserunde, en kaffekopp, sette på mer kaffe og virre rundt i lokalet for å se hvem som har kommet så langt. Ikke noe problem. Etter en stund innser jeg at cd-spilleren står på. Innimellom spiller vi litt fantasifull, klassisk musikk. Men ikke idag. Idag var det konversasjon som strømmet fra høyttalerene. "Javel, så hører vi på eventyr", tenker jeg. Etterhvert innser jeg at det selvfølgelig er Torbjørn Egners hørespill om "Klatremus og alle dyrene i Hakkebakkeskogen" vi hører på.

Dette plager foreløpig svært lite.

Men etter en stund kommer vi til scenen der Bakemester Harepus lærer sin lille undersått den akk så berømte "Pepperkakebake-sangen". Og her er vi inne på sakens kjerne. Plutselig går det opp for meg hva han synger. Her er første vers:

Når en pepperkakebaker
baker pepperkake-kaker
tar han først en stekegryte og en kilo margarin (hmm, dette er snedig. det har alltid vært mitt inntrykk at smør egner seg bedre i pepperkaker)
Oppi gryta smelter smøret (nei vent nå litt.....)
og det neste han må gjøre
er å røre sammen smøret og en kilo med farin

Hvordan ble denne margarinen plutselig til smør??

Torbjørn?? Hva har du gjort? Du har korruptert tusener på tusener av små barn til å tro at smør og margarin er ett fett, når alle vitenskapsmenn kan fortelle deg helt klart og tydelig at det er langt unna sannheten.

Men nå tenker du sikkert at overskriften min ikke henger sammen med konklusjonen om at Torbjørn Egner er bakmannen. Men da skal du høre litt på meg.

For det første kunne jeg ikke brydd meg mindre om overskriften hang sammen med teksten eller ikke. Og for det andre er jeg uansett ikke ferdig med mine konspirasjoner. Jeg er nemlig ikke ute av tenkeboksen. Hva vet vel jeg om hvem som kanskje kunne ha holdt en pistol mot stakkars Egners hode idet han skrev dette?? Eller kanskje margarinprodusenter fristet med veldig mange penger for "misforståelsen"...? Kanskje får vi aldri vite dette. Eller kanskje jeg bare trenger lengre tenketid.

2008s beste film

2009-02-01T23:54:00.003+01:00

I mitt N-te comeback som blogger velger jeg å ta en litt interaktiv fremgangsmåte. Nemlig å stille spørsmålet om hva folk syntes om filmåret 2008. I kolonnen til høyre er det en meningsmåling der man kan stemme på årets beste film. Noen av filmene er produsert og hadde til og med verdenspremiere i slutten av 2007, men jeg har valgt å konsentrere meg om filmer som har premiert i Norge i 2008. Savner dere filmer som alternativer er det lov til å komme med forslag i kommentarene. Tvi tvi.

The return of Mr(miss?) sensitive blogger

2008-09-02T00:42:00.002+02:00

Jeg følger opp min følsomme(kvinnelige?) blogg med tidenes mest oppbrukte unnskyldnig. I dette tilfellet en unnskyldning for å ikke blogge, men kan brukes til så mangt for oss følsomme(feminine?):

Jeg har vondt i hodet. Snakkes imorra. Natta.

Den følsomme bloggeren

2008-08-26T23:37:00.002+02:00

Man kan si så mangt om menn som jobber i barnhage. Noen vil kanskje si at dette er menn som har gått seg vill på livets vei i jakten på suksess og penger, og har endt opp med en jobb som hvem som helst kan utføre og derfor er dårligere betalt. Andre vil kanskje nøle med å kalle de menn i det hele tatt, og heller sammenligne ansettelsen med å miste manndommen.

Sannheten er ett sted midt i mellom. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg har mistet manndommen. At jeg har tatt en liten avstikker fra jakten på suksess er det nok ingen tvil om, men jeg vil heller ikke gå så langt som å si at jeg har gått meg vill. Jeg har i alle fall blitt mer voksen og i aller høyste grad kommet mer i kontakt med mitt indre følelsesliv etter at jeg startet i barnehagen. Og denne merkbare forandringen har altså skjedd i løpet av bare tre uker. Derfor vil jeg anbefale alle dere insensitive menn til å tilbringe mer tid med barn. Det vil smelte deres hjerter og utvide deres horisont. Jeg er definitivt glad for å kunne møte verden med nye øyne. Dessuten var kveldens episode av Grey's Anatomy helt fantastisk. For tre uker siden kunne jeg aldri funnet på å se på en gang. Jeg gir dere alle en klem og ønsker dere lykke til på livets vandring.

PS! Til deg som virkelig kjøpte dette sølet: I pity you!!!!

Ah, der var DEN!!!

2008-06-25T18:37:00.002+02:00

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt denne tanken i løpet av igår og idag. For rotete mennesker som meg selv, kommer det nemlig en god del åpenbaringer i løpet av pakkingen av flyttelass. Merkelig det der altså.

Flytting

2008-06-17T00:51:00.003+02:00

Er det noe jeg misliker sterkt, så er det å flytte. Bare hele ideen med å bryte opp en komfortabel situasjon bringer ubehag til alle kroppsdeler jeg klarer å tenke på. Ikke bare er det kjedelig å gi opp en godt plassert leilighet. Men å pakke ned alt jeg eier for å flytte det en knapp kilometer gir meg suspekte ideer om selvskading og annet ukvem. Nå er det ikke det at tanken på den nye leiligheten foruroliger meg. Ei heller de nye romkameratene. Nei, det er selve flyttingen som forårsaker meg stort misnøye.

Når det er sagt vil jeg innen sommeren er over inneha både ny leilighet og ny jobb. Og det er jo en besnærende tanke.

Eksamen og nyttige tips dertil

2008-06-05T21:20:00.005+02:00

Jajaja. Så var det denne tiden av året igjen da. Eksamenslesing. Denne simpleste av alle måter å desperat tilrive seg kunnskap på. Så hva gjør man for å unngå eksamenslesing? Svaret burde være enkelt for de fleste: ikke les. Gjør tvert imot alt annet for å unngå å tilrive seg noen særlig mer kunnskap enn den du har fra før. Men hva med eksamen da, sa folk. Joda, den får gå som den går. Man kan jo være heldig med oppgaven. Men sjansen for det er liten. Så dette er jo åpenbart et sjansespill.

Dette er kanskje ikke konstruktive tips, som overskriften muligens hentyder. Men de av dere som leser bloggen min jevnlig bør ha lagt merke til at dette er ting som sjeldent gir meg mindre nattesøvn enn det jeg får fra før. Og dersom dette ikke har slått dere, da er dere ufattelig dårlige menneskekjennere og jeg vil sterkt fraråde dere å okkupere yrker som krever sosial kontakt.

Når dette er sagt kan jeg vel sagtens benytte anledningen til å snakke om været. Været er nemlig fint for tiden. Veldig fint faktisk. Dette påvirker selvfølgelig humøret mitt. I positiv forstand mener kanskje noen. Men jeg ville ikke satt alle pengene mine på at dette er udelt positivt. Humøret mitt påvirker nemlig også bloggingen min. Og, jo sintere blogging, jo morsommere blogg. Så synd for dere at jeg er i godt humør.
Og lykke til på eksamen.

Tyveri

2008-05-28T12:52:00.002+02:00

I lys av den siste tidens tørke på konstruktive tilbakemeldinger og interesse for denne bloggen, har jeg bestemt meg for å ta drastiske tiltak. Nemlig plagiat. Jeg skal stjele et konsept fra bloggen til min bror og herved gi dere uinteressante, unødvendige og totalt ubrukelige opplysninger. Og før dere spør: Ja, jeg er desperat. Her kommer uansett litt trivia:

- En gjennomsnitts Leiv Magnus går fra 0-25 på akkurat 25 år.

- Denne modellen går også fra 0-25 km/t på kortere tid enn han gidder å telle.

- Et hopp opp i luften av denne modellen resulterer i en snarlig retur til bakkenivå.

- Det gjennomsnittlige koffeinmisbruket til denne modellen ligger på mellom 3/4 og 1 liter per dag. Noen dager mer, andre dager mindre.

- Undersøkelser viser at Oslo by er de best tilpassede omgivelser for denne modellen.

- Denne modellen er slett ingen modell.

Ha en god dag.

CHAMPIONS OF EUROPE

2008-05-22T14:08:00.003+02:00

Det er ikke ofte jeg blogger om fotball. Men når jeg først gjør det, er det med god grunn. Takk til Manchester United for en dramatisk finale, som nesten gav meg hjertestopp. Utrolig. Jeg var faktisk sliten etter kampen. Jeg gikk fra sinne til nervøsitet til glede i løpet av noen små minutter. Fotball er herlig!!!

F.A.Q. u2 - Frequently Asked Questions - part 2

2008-05-15T22:47:00.004+02:00

Ja denne bloggen er nå i aller høyeste grad gjenopplivet. Og av mine mange forskjellige spalter her på bloggen, vil jeg vende tilbake til et konsept, som kun har vært tatt i bruk en gang tidligere. Nemlig F.A.Q. Grunnen til at denne spalten ikke har blitt viet like mye oppmerksomhet som f.eks Historier fra gamle dager og Revenge of the Nerds er av den enkle grunn at ettersom min aktivitet på denne bloggen avtok, minket også antall spørsmål jeg fikk innsendt.

Men her er jeg altså tilbake for å vie min tid til å svare på spørsmålene dere undrere går og grubler på. Ja, jeg vet det er uselvisk av meg å dele så generøst av min kunnskap sånn at dere skal slippe og gå dere vill i wikipedia, google og andre formidlere av vranglære. Men jeg håper nå vi bare kan la dette være sagt, og så holde kommentarene fri for unødvendig takknemlighet.

Da har jeg ikke noe mer å utsette. Fyr løs med spørsmål:

Q: Hvorfor bor Nøtteliten i toppen av treet hvis han aldri er ferdig når han skal avsted? Ville det ikke være tidsbesparende å bo lengre nede?

A: Det er en generell misforståelse at Nøtteliten bodde i toppen av treet. Det er også en overdrivelse fra gjendikterens side at han aldri var ferdig når han måtte avsted. Dette er et klassisk eksempel av en fjær som har kjørt rekordevolusjon og blitt til fem høns. Det har seg nemlig slik at Nøtteliten var pære full og kom seg ikke ned fra treet. Grunnen til at han havnet der skjedde kvelden før da han stavret seg hjem fra den lokale kroa. En musvåk la imidlertid merke til at han beveget seg sakte, og så sitt snitt til å sikre seg en aftensnack. Musvåken angret seg imidlertid da han kjente eimen av alkohol, og av frykt for å få flylisensen indratt slapp han altså Nøtteliten ned i nærmeste tretopp og fløy diskret videre.

Q: Hvem har de beste filmene? Donald Duck eller Mikke Mus?

A: Dette er i stor grad et spørsmål om smak. Men fra et analytisk standpunkt kan det bare bli ett svar: Mikke Mus. Saken er nemlig den at Donald Duck har et urealistisk høyt temperament. Og med det antall raseriutbrudd han visstnok har hatt ville han forlengst ha sprengt ett eller flere blodkar i hjernen og avgått ved døden. Det mest sannsynlige er at dette har skjedd, og at vi, i etterkant av dødsfallet, har blitt narret med tegnefilm for å dekke over skandalen. Antall filmer vi har latt oss lure av kan ha vært så høyt som 35.

Q: Hvor ble det av Ibsens ripsbusker? Og er det rimelig å anta at de bar bedre rips enn de andre buskvektsene?

A: Først må jeg påpeke at spørsmålet inneholder en urovekkende mangel på insikt i Ibsens liv og levnet. For det første må det presiseres at ripsbuskene tilhørte Henrik Ibsens fetter, Jan Fredrik Ibsen. Og de stod i en hage i Skien helt til de visnet stille hen en vårdag i 1940. Ripsbuskene ble ikke populære fordi ripsen var så mye bedre, men det var de buskene som bare mest frukt hver sensommer. Hvert eneste år. For å si det enkelt: de leverte hver gang.

Q: Hvordan døde Rasputin egentlig?

A: For de ulærde må jeg først få presisere at Rasputin var en munk og såkalt sannsiger som hadde stor innflytelse hos det russiske tsar-huset på begynnelsen av 1900-tallet. Rasputin overlevde mange snikmordforsøk, deriblandt drukning, pistolskudd og forgiftning, før han døde da han falt av krakken sin og brakk nakken da han skulle skifte en lyspære.

Q: Hvem sang Silje Vige om i "Alle mine tankar"?

A: Det er viden kjent at Norges Melodi Grand Prix håp i 1993 sang om Chuck Norris.

Det var alt jeg hadde tid for idag.

PS! Vurdere å skifte navn på spalten til Spør et geni. Innspill???

Let´s talk about.....movies baby

2008-05-15T01:20:00.003+02:00

Ett år og to uker gikk det mellom det nest nyeste og det nyeste innlegget. Men etter et godt og langt sabbatsår er FILMNERDENE endelig tilbake. Foreløpig kan dere, som er interesserte vel og merke, kose dere med noen meninger om filmen There Will Be Blood.

Jeg er, altså tenker jeg?

2008-05-13T19:34:00.003+02:00

Er jeg?

Jeg tenker, altså er jeg.
Det sa Descartes.

Jeg bruker ikke så mye tid
på dette med tenking.

Er jeg likevel?

Hva hvis jeg ikke er?

Kollapser min verden?
Eller din?

Er min og din verden,
den samme?

Jeg vil nødig forårsake undergang
i andres verden. Burde jeg tenke
mer for å unngå dette?

Descartes mente visst at hans tankekraft
var bevis på hans eksistens. Men hva med
min manglende tankekraft?

Det kan jo ikke bare være innbilning at
Descartes var smartere enn meg.

Descartes vil bli husket av mange.
Sannsynligvis av flere enn de
få som
vil huske meg.

Er det faktum at jeg kommer til
kort,
overfor Descartes altså,
et bevis for min
ineksistens?

Eller problematiserer jeg
det uproblematiske?

Jeg er, altså tenker jeg.
Bare ikke like mye
som Descartes.

Dagens helt

2008-05-10T23:41:00.001+02:00

BJØRNAR!!!

Her snakker vi om mannen som på mystisk og finurlig vis klarte å redde bacheloroppgaven min. Alternativet mitt var å forandre problemstilling fra empirisk til teoretisk metode. Å gjøre det så sent ville ledet til total katastrofe, samt forkasting av 2000 veldreide ord. Hyll hyll Bjørnar. En sann venn i nøden.

Oppdatert?

2008-05-10T02:47:00.002+02:00

Dersom du er en av de som har etterlyst en oppdatering på min andre blogg, men har gitt opp å sjekke det ut:

http://myseriousness.blogspot.com

For å si det enkelt: I´m back in buisness.

Return of the narcissist blogger

2008-05-05T13:19:00.004+02:00

Da jeg våknet idag tenkte jeg med meg selv: "Hvordan kan jeg gjøre denne dagen verre for noen av mine medmennesker?" Svaret var rimelig enkelt: blogging. Jeg klarer fortsatt ikke innbille meg at noen tar noen særlig glede av å lese en narsissistisk, passiv-aggressiv blogg som handler om fint lite, for ikke å si ingenting. Så derfor tenkte jeg at dere skulle få et lite innblikk i min selvopptatte hverdag.

Livet mitt er nemlig ikke en dans på roser. Ihvertfall ikke sånn jeg ser det selv. Og skal man tolke ordtaket bokstavelig er jeg kanskje også glad til. En dans på roser hadde nemlig innebåret en god porsjon smerte, da roser faktisk har torner. Og med mindre man danser med veldig tykke såler (noe jeg selvfølgelig aldri gjør, ettersom de få gangene jeg danser gjør jeg det uten en tråd) vil dette, som nevnt av meg og mange andre, gjøre vondt.

Men tilbake til meg. Akkurat nå er jeg trøtt. Det kan ha noe med å gjøre at jeg brukte mye av nattetiden på å teste ut Grand Theft Auto IV (det er et Play Station-spill ja). Men jeg er ikke bare trøtt. Jeg er også oppgitt. Ja, nettopp. Oppgitt over meg selv og verden. På grunn av en liten datomiskalkulasjon (av undertegnede) fant jeg nettopp ut at jeg har 15 dager mindre på å fullføre bacheloroppgaven enn det jeg trodde. Noe som på denne dato vil si 10 dager totalt til å fullføre. Dette er selvfølgelig min egen feil. Men som den selvopptatte selvopptakeren jeg er, så skylder jeg på deg. Hvorfor får du meg til å gjøre dette? Jeg ville jo aldri bli student. Jeg har alltid ønsket å bli........en TØMMERHOGGER!!!

(PS! Tar du ikke referansen, så kan du ta deg en bolle)

Mother of all boring blogs

2008-04-24T22:33:00.005+02:00

Nå er jeg fortsatt ikke den mest aktive bloggeren på markedet. Men jeg tenkte nå jeg skulle komme med en oppdatering. Litt av grunnen er for å gjøre godeste herr Viks kommentar (fra forrige post) til skamme, og litt fordi min bror har levert to oppdateringer på kort tid nå og jeg kan jo ikke være så mye dårligere enn han. Litt dårligere holder.

Situasjonen akkurat nå er som den vanligvis er når jeg blogger. Det vil si at jeg egentlig ikke har noe å skrive om. Derfor bare finner jeg på ting ettersom det dukker opp i hodet mitt. Jeg skriver altså tankerekken samtidig som jeg tenker den. Omtrent altså. Det vil jo nødvendigvis ikke bli helt presist, men litt slingringsmonn må man da unne seg.

Så nå tenkte jeg at jeg skulle skrive den typen blogg som jeg selv hater å lese. Nemlig den totalt uinteressante "dette har jeg gjort idag"-bloggen. Here it goes.

Idag var jeg oppe klokka 07.30. Innen klokka var 08.30 var jeg på plass ved det ærverdige Menighetsfakultetet. For å lese, tenker du sikkert (ja jeg bruker hersketeknikker, selv om dette ikke er en samtale). Men jeg må nok skuffe deg. Grunnen til min uvanlig tidlige aktivitet var at jeg skulle spille fotball. Ikke alene selvfølgelig, men det har du sikkert allerede skjønt. Da det var unnagjort hadde jeg ikke annet å gjøre enn å tråle hjem, dusje, og slå på PC'en.

Da mesteparten av dagen var unnagjort, inkludert et besøk av kompis Dan, et kort tilbakeblikk i Monty Pythons verden, litt jamming, middag og slikt, kom en av mine samboere hjem. Da var det sporenstraks på med TV'en for å starte sesong 3 av Entourage på dvd. Da fire episoder var unnagjort slo vi av. Det får da være måte på.

Ganske rett etterpå fikk jeg en telefon fra en bekjent Ålgårdsbu. Nemlig Hans Kristian. Han hadde perm fra HMKG og hadde noen timer og slå ihjel før han satte seg på nattoget. Det ble noen koselige timer med småprat og drøs. Og her sitter jeg altså nå, med ingenting å skrive og, jeg gjetter, et etterhvert totalt uinspirert "publikum". Men det driter jeg i. Nå skal jeg se på House M.D.

Snakkes

Kjedsomhet og innfall om blogging.

2008-04-04T13:21:00.004+02:00

Det går gjerne en stund mellom hver gang jeg skriver her. Og hver gang jeg gjør det er det som regel i øyeblikk der jeg egentlig skal gjøre andre ting. For eksempel sove, eller som i dette tilfellet: skrive oppgave. Jeg skjønner at de store tidsrommene mellom oppdateringene mine kan være frustrerende for de få leserne av denne bloggen som måtte være igjen, og jeg ser naturligvis at det synkende lesertallet er et resultat av de store tidsrommene mellom oppdateringene.

Denne oppdateringen kom som et innfall i en stund av ren kjedsomhet. Og jeg har ikke annet å fortelle enn at dette muligens er den kjedeligste bloggen dere kommer til å lese. Noensinne. Men det får så være. Jeg er egentlig bare spent på om det fortsatt er folk (utenom den ene jeg vet om) som sjekker innom her iblant. Jeg tviler.

Til dere som plutselig fikk et innfall og sjekket denne bloggen selv om det er år og dag siden sist dere var innpå vil jeg bare si: jeg er fortsatt i live, hvis det var det du lurte på.

And the Oscar goes to.....

2008-02-25T06:24:00.006+01:00

Du verden, nå er jeg trøtt. I natt har jeg sittet oppe og fulgt Oscar-utdelingen via internett....igjen. Alene.....igjen. Hvorfor? Fordi min beste venn og den eneste personen jeg kjenner som gidder å sitte og se Oscar-showet er utenlands......igjen. Men ved hjelp av Skype, kaffe og litt godvilje kom vi oss gjennom hele showet.......igjen.

Du vet du er nerd når du sitter og ser en prisutdeling via tekstoppdatering for n'te gang. Ja, det vil si i år fikk jeg faktisk sett litt av det via en internett-stream. Ifjor var jeg så heldig å ha min nerdepartner i samme landsdel. Men bare for å unngå å gjøre narr av tradisjonen dro vi til Danmark for å få sett den på tv. I år befant han seg i sør-øst Asia av alle steder. Husker ikke helt om det var Singapore eller Malaysia, men langt unna var han ihvertfall. Og jeg sitter ikke og skriver dette for å fortelle dere om hvordan det gikk med Oscar-utdelingen. Det kan dere finne ut selv. Men jeg skriver for å hylle vennskap. Det høres pretensiøst ut, ja. Men det er litt kult med enkelte vennskap noen ganger. Uansett hvor lenge det er siden man ser hverandre, og uansett avstand, så kobler man uansett fra der man slapp. Man har automatisk en god tone og snakker lett og uanstrengt (smør på flesk, jeg vet det).

Alt dette tøvet dere nettopp har lest gjennom er en trøtt manns forsøk på en hyllest til en god, nei glimrende, venn og felles filmnerd: Wasif. Love you, beja.

Revenge of the Nerds - Episode 3

2008-01-06T19:36:00.000+01:00

Kjære venner (hvis jeg forsatt har venner som leser denne bloggen da).
Idag leste jeg Dagsavisen på jobb. Det er ikke så ofte jeg gjør det. Men idag gjorde jeg det. Og på side 3 (eller side 2, dersom du ikke regner forsiden som side 1) var det en liten spalte kalt "Innfall". Dette syntes jeg lød svært besnærende, så jeg leste den. Det som slo meg etterhvert som jeg leste spalten var at dette likesågodt kunne vært en blogg. Komposisjonen, tonen i teksten og alt stemte overens med det jeg forbinder med et godt blogginnlegg. Jeg bestemte meg derfor for at jeg skulle omdøpe denne bloggen til "Leiv Magnus' innfall" framfor "Leiv Magnus forteller historier fra gamle dager". Dette virket som et naturlig valg, da jeg ikke har fortalt noen gamle historier på svært lenge.

Men tilbake til Dagsavisen. I dagens "Innfall" skriver Sverre Gunnar Haga om en liten krabat av en bok som heter "Almanakk for Norge". Den kommer visst ut hvert år og inneholder massevis av informasjon om ting og tang (et begrep som jeg forøvrig har gått igjennom middels grundig tidligere på denne bloggen). Og ettersom jeg leste fikk jeg veldig lyst til å kjøpe denne lille almanakken, som visstnok koster omkring 30 kroner. Den passer visst også i baklommen ganske så godt. Og hvem har vel ikke lyst til å kunne lire av seg hvilken ukedag som var den 4. Oktober år 104 ifølge den julianske kalenderen, helt ut av det blå? Hjertet mitt hoppet i fryd da jeg leste Hagas ord: "Det bor en nerd i oss alle". Hurra, tenkte jeg. Da har ikke mitt strev vært forgjeves.

Så mitt siste ord til deg som sitter og rister på hodet over nerden Leiv Magnus: Det bor nok en nerd i deg og skal du se.

Tvi tvi.

Her er det fest og glede.

2007-11-14T10:14:00.000+01:00

Ja, disse kjente Børud-toner (eller ord da i dette tilfellet, med mindre du har fått bloggen min på lydbok, noe som i seg selv hadde vært imponerende) vil sette rockefoten og trampeklappen igang hos de fleste som lever det frelste livet. Desverre blir det ikke så mye fest og glede over dette innlegget. "Ingen bombe det", tenker kanskje du. Men så driter jeg i det og.

Her om dagen gikk jeg forbi julegata på Vikatorvet. "Kanskje ikke så rart, ettersom han bor der", tenker kanskje du. Mulig det, men problemet mitt er at vi er i starten av november. Det er nesten en måned til advent. Og derfra igjen er det nesten en måned til jul. Hvordan kom vi til dette stedet? Hvorfor må vi begynne å feire så fordømt tidlig? Jeg har irritert meg over unødvendig feiring tidligere på bloggen (jfr. Halloween og Valentine). Nå skal jeg ikke gå spesifikt inn på jul, men gjøre en generell beskrivelse av nordmenns kalender. For det kan se ut som vi på død og liv må ha noe å feire (nesten) hele tiden. (NB! Teksten er noe overdrevet for effektens skyld)

Nyttår: Mens vi fortsatt nyter de siste restene av julekaker og juleøl og enda har glede av julegavene feirer vi inngangen til et nytt år. Snart er det tid for å starte på nytt på jobb og skole, og vi gleder oss over å treffe igjen kolleger og studievenner og ser frem til et spennende semester. Dette gleder oss helt fram til......

Valentine's Day, en totalt unødvendig merkedag kun skapt for å gi jenter en falsk følelse av å bli markert og for å fylle noe av tomrommet mellom jul og faste. Så feirer vi og irriterer oss over vår slappe partner som nesten glemte dagen igjen og ser fram til......

Fastelavens dag. Dette må vi selvfølgelig blåse opp som en vårhøytid, når det egentlig bare er en god søndag å ete boller på. Men det holder oss i sjakk fram til......

Påske, som selvfølgelig blir misbrukt på det groveste til å nyte kryssord, krim, kyllinger og andre falske symboler når vi istedenfor burde feire frelserens oppstandelse. Men påskeegget holder oss mette til......

1. Mai, der vi av en eller annen grunn skal feire at vi er i arbeid ved å ta fri. Ironisk? Neida. Men vi får en unnskyldning til å drikke oss fulle en ekstra gang før.....

17. Mai, som egentlig er vår nasjonale grunnlovsdag, men som igjen blir brukt som en unnskyldning til å feire at grunnlovsstifterne sannsynligvis hadde tatt seg en dram for på Eidsvoll en vårdag i 1814. Dagen kommer perfekt plassert før....

Kristi himmelfartsdag gir oss nok en anledning til å hoppe av denne tåpelige vannvogna, som selvfølgelig ruller altfor sakte, og heller glede oss til......

Pinse. Denne etterlengtede langhelgen der folk med den hellige ånd fort kan blandes med de som faktisk "feirer" langhelgen. Dette er uansett siste stopp før....

Sommerferien. To måneder uavbrutt feiring. Herlig. Og når den er over feirer man selvfølgelig....

Semesterstart. Det er tid for å starte på nytt på jobb og skole, og vi gleder oss over å treffe igjen kolleger og studievenner og ser frem til et spennende semester. Dette gleder oss helt fram til......

Halloween. Nok en unødvendig merkedag og bare en unnskyldning til å ta den ekstra drinken som fører til at du drar hjem med Arne og ikke Anne. Halloween holder oss i sjakk til.....

Høsttakkefesten. Som igrunn heller ikke er noe norsk. Men feires må det. For.....

Julen er rett rundt hjørnet. Ja den har kanskje allerede startet. Vi ser jo frem til dette og forberedelsene begynner allerede sånn smått i september. Og her skal det feires til Dovre faller. "Jesus er født. Hurra. La oss feire i to måneder ved å drikke masse alkohol". Noe som bringer oss tilbake til nyttår.

Det kan virke som vi nordmenn er kronisk opptatt av å feire ting. Derfor sprer vi merkedagene godt utover året, slik at vi alltid har noe rett rundt hjørnet og glede oss til. Men si meg, kan ikke dette være noe av grunnen til at når de virkelige høytidene først kommer, så klarer man ikke glede seg fullt så mye lenger? Hvorfor tåler vi ikke en tung, mørk høst uten høydepunkter? Er det ikke da en mulighet for at julen kommer som et etterlengtet glass vann i ørkenen? Jeg stiller spørsmålene til meg selv også. For det er mye feiring ute og går. Med eller uten alkohol. Det er det samme. Vi er så dønn opptatt av å ha høydepunkter hele tiden, at de høydepunktene som i utgangspunktet var der nærmest blir litt utdratte helgedager.

PS! Legg merke til hvor lang denne bloggen er, og at jeg fortsatt ikke har nevnt høstferie, vinterferie og hver eneste: "Hei, la oss feire at helgen endelig er her".

Irritert på tur

2007-10-30T19:02:00.000+01:00

Ja, så har jeg vært i Frankrike da. For aller første gang i mitt liv har jeg reist til landet som fant det for godt å kutte ut grov bakst og samtidig fant det nødvendig å skarre på r'en. Jada, Frankrike har prioriteringene i orden. Men nå tenker du vel at jeg burde skrive om hvor bra turen var. For den må jo ha vært bra, ikke sant? Joda, turen var bra den. Fin gjeng å reise med var det og. Men hvor interessant er det å lese om da....?

Nettopp!

Men er det noe spesielt irriterende over Frankrike da? Joda. Selv om det snart er 12 år siden siste prøvesprengning i Stillehavet, er det fortsatt mulig å irritere seg over dette landet.

Blant annet er det ikke mulig å oppdrive en eneste kopp med normal, svart kaffe i dette landet. Kun espresso og espressobaserte kaffedrikker. Seriøst? Ja, helt seriøst. Ikke ett sted vi var på hadde muligheten for normal, deilig og dagsnødvendig filterkaffe. Så det ble en del espresso da, kan du si.

Noe annet var jo det at hotellet (eller nettsiden vi bestilte på) hadde knota til bestillingen vår, så den ikke lenger gjaldt 7 personer, men bare 4. Så vi endte opp med å betale 320 € ekstra (320 € = ganske masse i norske penger). Og selvfølgelig kan man ikke klandre noen for administrative feil, eller klage på det. Det sure eplet måtte vi bare bite i selv. Og det smakte bittert.

Så har du språket da. Det er jo irriterende nok i seg selv. Både skarringen og den vanskelige uttalen. Og det faktum at de nekter å snakke engelsk til deg, selv om de kan det, med mindre man spør på fransk først, om de snakker engelsk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg uttalte: Parlez vous anglais?, som da betyr: Snakker de engelsk? Spør du meg er dette bare en unnskyldning for å hovere og godte seg over hvor dårlig fransk utlendinger snakker. Et plaster på såret var jo selvfølgelig Arnfinns kunnskaper innenfor irriterende språk, men et skår i stoltheten at vi gjør oss avhengig av en person for å kunne gjøre oss forstått. Irriterende.

Og apropos disse franske menneskene som hoverer så fælt. Vi var faktisk på fotballkamp og så Marseille og Porto spille 1-1 i Champions League. Vi heiet og heiet og hjalp hjemmelaget det vi kunne. Men tror du vi fikk noe igjen da vi oppfattet Rosenborgs scoringer på stadionskjermen? Neida. De tar og tar, men gir ikke noe tilbake. Møkkafolk. De så bare rart på oss og mumlet: Les norveges, eller noe sånt. De mente ihvertfall oss, som var nordmenn.

Så var det de små irritasjonsmomentene da. Som for eksempel at vi ikke kunne legge til ved Chateau d'If (fengselsøya fra boken Greven av Monte Cristo) fordi det var for store bølger, at den eneste kinoen i byen som ikke viste dubbete filmer hadde nesten utelukkende ikke-engelspråklige filmer tekstet på fransk, at det eneste bowling-lokale i byen ikke var åpent (vi vet faktisk ikke om det var stengt eller lagt ned), tiggerkoner som spiller på samvittigheten, lyver deg rett opp i trynet og ikke engang sier takk selv om du donerer 10 € (dette var ikke meg, helt sant) til babyen de påstår de må fø på, selv om dette selvsagt er altfor gamle damer til å bære et barn.

Så jada, irritasjonene stod i kø også i dette landet.

Vive la France

2007-10-23T15:46:00.000+02:00

Nå skal jeg ikke på internett før på lørdag kveld.

Marseille here we come.

Småtterier i forhold til.....

2007-10-22T02:48:00.000+02:00

Hei på deg. Ja, deg. Du som velger å gå inn på denne bloggen for å lese akkurat hvilke tanker som spinner rundt i hodet til lille Leiv Magnus denne gangen. Velkommen skal du være.

Det er vel uomtvistelig faktum at 2007 har, bloggmessig, vært en meget dårlig år for undertegnede. Enten man skylder på fantasiløshet eller facebook, så er tallenes tale klare:

- I 2006 skrev jeg 30 poster på 9 måneder.
- I år skriver jeg nå den 15. posten i den 10. måneden

Jeg har altså prestert å skrive halvparten av fjoråret på en måneds lengre tid. Dette er ikke bra, og jeg kan bare anta at den en gang så middelmådige interessen for denne bloggen har dalt til et meget lavt nivå.

Men nå sitter jeg her nok en gang da. Midt på natta. Og plutselig kommer den glitrende ideen om å blogge igjen. "Hurra hurra", tenker nok du da. Du lykkelige sjel og selvutnevnte Leiv Magnus-fan. "Nok en gang får jeg innblikk i tankene til geniet og følelsesmennesket Leiv Magnus, mitt Idol. Men....å nei!! Nå legger han ord i munnen min. Det liker jeg dårlig. Uff, jeg kommer nok ikke tilbake til denne bloggen igjen nei."

Og nok en gang, i dette tilfellet i mitt blogg-comeback, har jeg klart å drive vekk lesere med totalt vrøvl. Men skal nok gå bra. Jeg vil anta at det merkes ganske godt når jeg egentlig ikke har noe å skrive om. Dette med blogging funket egentlig best da jeg var irritert. Sånn som f.eks. da jeg skrev om Valentine's Day og stripping og sånt. Husker du det? Ikke det? Du sier du snublet innom bloggen ved en tilfeldighet og egentlig aldri har hørt om meg. Jaja, det er ikke så mye jeg får gjort med det egentlig.

Men hvis jeg kan få starte på nytt, så lover jeg å snakke om noe som irriterer meg. Får jeg lov? Å tusen takk. Veldig snilt av deg. Ok, her kommer det.

Det som irriterer meg for tiden, er folk som ikke liker countrymusikk. De er bare duste!

Funket det? Nei, ikke det? Neivel. Vel, takk for at du ga meg et forsøk da. Kanskje jeg blogger igjen en annen dag. Vi får se på det. Kanskje jeg bare legger meg ned og gir opp fordi ingen leser bloggen min, før den tid. Ha det godt så lenge.

Link 1

2007-10-01T12:18:00.000+02:00

Sjekk ut dette:

http://s1.gladiatus.no/game/c.php?uid=34827

Om tang....

2007-09-20T00:39:00.000+02:00

Nei, jeg har ikke tenkt til å skrive om grønne vekster i havet, hvis det var det du trodde. Men jeg fikk bare lyst til å skrive litt om noe som egentlig ikke har noen særskilt kategori. Det vanligste når man snakker om litt diverse ting er vel å si "ting og tang". Men når jeg tenker på ordet "ting", så blir det for konkret. Da ser jeg for meg en eller flere gjenstander. Så da tenkte jeg at siden "ting" er konkret, så må jo "tang" være det abstrakte (altså det man ikke kan ta og føle på, for de som ikke er bekvemme med dette ordet). Og når jeg først er inne på den tråden: hva er egentlig konkret og abstrakt av "ditt" og "datt"? "Smitt og smule" mener jeg her er selvforklart (har du noen gang tatt i en smitt?). Som dere allerede skjønner så er det mange unødvendige og rare tanker som dukker opp i hodet mitt. Ikke det at jeg tror jeg er den eneste. Men mange er nok redde for at hvis de snakker for frimodig om sånne rare, og unødvendige, ting vil de bli satt i bås som raring. Heldigvis er jeg ikke redd for å utsette meg for faren å bli satt i bås som raring for å faktisk snakke ut om alt det rare jeg tenker på. For tenk.

Men det jeg egentlig ville skrive om er litt relatert til forrige post. En klok liten fugl sa en gang til meg: "Hvis du ikke har noe pent å si, bør du ikke si noe i det hele tatt"? Og sånn sett angrer jeg litt på forrige post. Men hvor deilig føles det ikke å få ut en slik frustrasjon over andres selvopptatthet. Av og til er det bare for fristende å rope ut om flisen fra bjelken i mitt eget øye som løsnet og festet seg i øyet til min neste? Og da kommer mitt spørsmål til dere trofaste der ute: Faller dere ofte for fristelsen? Ikke engang prøv å inbille meg at den ikke er der. For det vet jeg at den er.

Litt om og blogging og krig og fred og religion og politikk og sånn, men aller mest om fotball

2007-09-03T13:35:00.001+02:00

Jaja. Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe på denne (kanskje?) ærverdige bloggen. Men nå er jeg, og forhåpentligvis dere, klar for et nytt semester med historier fra gamle dager, samt andre skriverier fra mitt forkrøplete sinn. Og først av alt:

For å yte rettferdighet til overskriften, skal jeg nå skrive litt om krig, fred, religion og politikk.

Krig: Flere steder i verden idag er det krig. Ja, faktisk.

Fred: I Norge er det fred.

Religion: Jesus er veien, sannheten og livet. Amen.

Politikk: Nå er det snart valg. Da må man engasjere seg i politikk og sånn. Men ikke jeg. Jeg bare stemmer. Det er forsåvidt engasjement på sitt vis det også. Bare ikke så mye.

Så til fotballen. Egentlig skulle denne bloggen være fri for fotball. Grunnen til det er at jeg faktisk har en del venner som synes fotball er kjedelig. Jeg har mange venner som liker fotball. Men ingen av de gidder å lese bloggen min. Uansett, her om dagen leste jeg noen uttalelser fra en berømt fotballspiller som gjorde at jeg følte for å reagere. Først litt bakgrunnsinformasjon:

Mitt favorittlag er Manchester United. Tidligere i år spilte ManU (som jeg fra nå bruker for å slippe å skrive alle bokstavene i Manchester United. Jeg skrver mange unødvendige bokstaver, men det er jo ikke noe vits i å overdrive.) kvartfinale i Champions League (Europacupen for serievinnere). Laget de møtte var AS Roma (ja, riktig, fra Italia). I første kamp, som gikk i Roma, vant AS Roma 2-1. I returmøte i Manchester, derimot, tok ManU en knusende 7-1 seier, ydmyket Roma totalt, og gikk videre til semifinalen på sammenlagt resultat.

Tidligere denne uken ble gruppene for årets Champions League trukket. Og hvem andre enn Roma og ManU ble trukket i samme gruppe? Jo, det skal jeg si deg: Sporting Lisboa og Dynamo Kiev ble trukket i akkurat den samme gruppen. Uansett, i denne anledning uttalte Romas superstjerne Francesco Totti at han godt kunne tenke seg hevn på ManU. Ikke bare ville han vinne, han vil vinne 7-0.

Men det det er ikke Tottis tanker om hevn jeg tenker på. I samme intervju uttaler Totti seg om Gullballen (den offisielle kåringen for årets spiller i verden):

”Jeg tror Kaka, Cristiano Ronaldo og Ruud van Nistelrooy er favorittene i år. Men, for å være ærlig, jeg har ikke fullt ut forstått hva kriteriene for å vinne dette trofeet er . Jeg har både medaljer og store triumfer bak meg…”,

I denne anledning tillater jeg meg å blogge et brev rettet til Francesco Totti:

Kjære herr Totti

Jeg velger å forholde meg formell, ettersom jeg ikke kjenner deg personlig. Faktisk har jeg aldri møtt deg. Langt på nær pratet med deg. Jeg er faktisk ganske sikker på at du ikke vet at jeg eksisterer. Og, ettersom jeg ikke kjenner deg burde jeg egentlig holde meg for god til å skrive dette, men jeg kan ikke la være. Grunnen, herr Totti, til at du aldri har vunnet Gullballen er simpelthen at du har aldri har prestert bedre enn noen annen over en hel sesong. Noe for eksempel Ronaldo, Zidane og Baggio gjorde for å vinne denne prisen. Jeg vil presisere at, ja, du er en glimrende fotballspiller, men har så langt i karrieren din aldri klart å jobbe deg fram til det ener stempelet de tidligere vinnerne har hatt. Og jeg vil komme inn på noe av det jeg tror er grunnene til dette.

For det første, herr Totti, vil jeg si at grunnen til at du ikke fortjener denne prisen, er at du er en førsteklasses drittsekk. Som tidligere nevnt kjenner jeg deg ikke personlig, så jeg har egentlig ikke noe grunnlag for å skrive dette. Men på måten du framstår som fotballspiller på banen, og som person i media, vil jeg si at du er en skikkelig drittsekk. Å bli kåret til verdens beste fotballspiller innbærer at vedkommende innehar en viss grad av klasse. Denne klassen ga du totalt avkall på, da du valgte å spytte en motspiller i ansiktet. Jeg vil påstå at dette er verre enn å f.eks. slå etter en motspiller. Hvem som helst kan i provokasjon og kampens hete miste hodet. Men spytting innebærer så mye mer overlegg og er mer utspekulert.
En annen ting jeg vil nevne, er nettopp utsagnet ditt. Eller hvis jeg kan omformulere meg litt: det blærete utsagnet ditt. Å stille spørsmålstegn ved de som deler ut prisen for verdens beste fotballspiller bare fordi du ikke har vunnet den mener jeg kvalifiserer til høyeste grad av usympatisk karakter.
Nei, herr Totti, du har såvisst ikke fortjent Gullballen. Og jeg tror nok flertallet av de som har lest dine utsagn, kommer til å si seg enig med meg.

Mvh
Leiv Magnus

PS! Koz og klemz

Manah manah

2007-06-01T17:37:00.000+02:00

Disse to ordene kan få enhver til å gå rundt og nynne resten av dagen. Denne videoen er en liten påminner om hvor denne meget morsomme hodepinen stammer fra. Ja, riktig. Det måtte være The Muppet Show. Like morsomt som det er irriterende. Enjoy.

Nerdestatusens utvikling

2007-04-20T14:29:00.000+02:00

Min nerdestatus har nådd en ny høydare. Denne gangen er det i form av en ny blogg. En idé som forøvrig ble unnfanget av min gode venn og med-nerd, Jan Einar. Filmnerdene er et samarbeidsprosjekt der vi har tenkt til å legge ut våre meninger om diverse filmer. Foreløpig er det ikke så mye å lese der. Men ettersom ukene går vil dere nok finne mye og mangt av filmer der.

Og jeg må si at jeg aldri har vært mer komfortabel med statusen som nerd. Ja, mange gjør narr av nerder. Ofte blir vi regnet som de små og svake som man kan dytte overende med lillefingeren. En som du kan overtale til det meste med de enkleste virkemidler og hersketeknikker. Og i mitt tilfelle er nok det sant. Grunnen til at jeg er så komfortabel med statusen, er nok at jeg vet hvorfor folk liker å herse med oss. De er rett og slett misunnelige. Ubevisst bruker de sin faglige inkompetanse som en unnskyldning til å tråkke på oss nerder.

Men jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Vi nerder vil en dag regjere jorda. På mange måter gjør vi det allerede idag. Hvem er det folk søker til når de trenger råd om hva de skal kjøpe av ditt og datt? Og det er ikke bare PC'er, filmer og spill jeg tenker på da. Hva med klær? Såkalte mote-eksperter vil jeg herved omdøpe til kles-nerder.

En dag er vi på toppen av kjeden. Den dagen resten av dere ikke klarer å tenke for dere selv, står vi der. Klare til å ta helt over.

Vil du bli narsissist?

2007-04-04T02:41:00.000+02:00

Jeg følger min bror og Henriks eksempel og tester folket. Hvor mye kan du om meg? Dette er veldig narsissistisk og bekrefter bare alle fordommene jeg har mot meg selv om at jeg er altfor opptatt av, nettopp, meg selv. Men akkurat nå driter jeg hardt i det og lar deg prøve deg.

Take My Quiz on
QuizYourFriends.com

Skulle du ikke klare 100% på denne quizen så trenger du ikke tenke så mye på det. Det betyr egentlig bare at du er mindre glad i meg enn jeg trodde. Jeg kommer nok til å bli skuffet og sjokkert over en del av resultatene, men for å bygge opp mitt eget selvbilde har jeg gjort det lett og samtidig lagt inn en del hint. sånn at så mange som mulig skal ha muligheten til å "toppa heile driten". God fornøyelse.

En liten oppdatering

2007-03-27T11:26:00.000+02:00

Jeg har nøye vurdert (og med nøye mener jeg såvidt sett over) forslagene til hvilket tema jeg skal ta opp. Men jeg må nok dessverre meddele at ingen nådde gjennom nåløyet. Så jakten på et spennende tema fortsetter. Egentlig hadde jeg planlagt å kjøre en av to mulige føljetonger: "Jakten på ei kjerring" og "Min date med en kjendis". Dessverre kom min gode venn, Jan Einar, meg i forkjøpet på førstnevnte. Derfor, for å unngå å bli en plagiatør, drøyer jeg den en stund (les ett år eller to). Den andre, derimot, er fortsatt en åpen mulighet.

Det som er litt leit, er at jeg ikke kjenner noen kjendiser. Derfor kan dette bli litt vanskelig. Dersom noen av mine kjente sitter på konstruktiv informasjon om hvordan man får en date med en kjendis, er jeg lutter øre. Og, nei, det er ikke nok at man syntes på TV i 5 sekunder på "Idol". Kravene for kjendis ligger nok høyere enn det. Kanskje jeg skal skrive om de kravene en gang.

Jeg var på landskamp på lørdag. Men siden jeg prøver å unngå fotballpreiket her, nøyer jeg meg med å skrive at Norge tapte og stemmen min funka dårlig på søndag.

Ellers er det fortsatt lite å skrive om her i gården. Kanskje kommer det en ny historie fra gamle dager etterhvert. Men det må jeg ta opp med eldsterådet.

I won't back down

2007-03-15T15:56:00.000+01:00

Idag slo det meg at jeg tidligere i denne bloggens historie, har oppfordret leserne til å komme med forslag til temaer jeg kan skrive om. Så kommer denne latterlige "Har'n" og ødelegger min vennligsinnede oppfordring. Ja, jeg sier ødelegger. For selv om mange kanskje vil oppfatte denne fattige versjonen av "Har'n" som en gylden mulighet til å komme meg ut av idétørken, så er sannheten den at jeg finner slike nettleker så grenseløst irriterende at jeg ikke kunne vurdert å gjøre det på årets lykkeligste dag engang (les: en gang i mai når United vinner Premier League). Og stadig flere prøver seg. Og med flere, mener jeg en til (les: Henrik).

Og nå vil mange kanskje hevde at jeg går imot mine egne ord, da jeg nekter å følge opp oppfordringen min. Men det driter jeg i. Idag kjøpte jeg 3 Johnny Cash-plater på en gang. Og overskriften er hentet fra en av Cash's sanger. Vel, selve sangen er skrevet av Jeff Lynne og Tom Petty. Men det driter jeg også i. Cash synger den. Og selv om ikke det engang er fra en av cd'en jeg kjøpte idag, så regner jeg med at poenget mitt kommer greit fram. Jeg, Leiv Magnus Günther Kornelius Aambø, nekter å respondere på slike fordummende leker. Så der har dere det.

Og bare for å fornye oppfordringen min: Dersom noen har noen konstruktive forslag til emner jeg kan ta opp, skal jeg vurdere det.

Sisten?

2007-03-09T17:49:00.000+01:00

Det har kommet til min oppmerksom het at jeg "har'n", som vi sier i Enebakk. Henviser her til Lars og Joranns (kanskje mest Jorann) kommentar på forrige post. Jeg gjorde som kommentaren ba om, og gikk på bloggen deres for informasjon. Jeg ble en smuleforarget, men ikke overrasket, da jeg fant ut at jeg ikke bare "har'n", men jeg ble også fortalt hva jeg skulle skrive om. Dette er noe jeg liker svært dårlig. Spesielt ettersom dette nye bloggefenomenet, "Sisten", bærer stor likhet med kjedemailene som besøker e-posten min fra tid til annen.

Nå, en kjedemail kan jeg saktens svare på i ny og ne. Men å bli fortalt hva jeg skal skrive om i neste blogg er mildt sagt en fornærmelse. Og det er ikke spesielt det at jeg misliker å fortelle rare ting om meg selv. Jeg bruker jo allerede nok tid på det fra før, så det gjorde jo denne leken bare mer uinteressant.

Derfor, kjære Lars og Jorann, kommer jeg ikke til å bruke en millimeter med spalteplass på denne særdeles fornærmende og uinteressante leken. Jeg skriver det jeg selv vil og har svært lite til overs for å bli fortalt annet. Kall meg gledesdreper, festbrems og hva det måtte være. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Idétørken når nye høyder

2007-03-02T00:11:00.000+01:00

Kjære lesere (dersom det er flere av dere).

Jeg merker at jeg er forbausende dårlig til å oppdatere denne bloggen. Det kan virke som om all min inspirasjon til å skrive fôr ned i doskåla med den siste bæsjen på Valentins dag. Jeg vet ikke hva som går av meg. Noe som kanskje ikke er nytt, men det er frustrerende nok. Jeg har blitt nødt til å stille meg en del spørsmål. Hva skjedde med fantasien min? Når sluttet jeg å være morsom? Har jeg noensinne vært morsom? Skriver jeg for meg selv eller "publikum"? Er kommentarene på bloggen sympatikommentarer?

Ikke det at jeg har kommet fram til noen konklusjon. Men nå sitter jeg ihvertfall her og skriver. Om det blir noe bra får være opp til andre å bedømme. Akkurat nå synes selv ikke jeg at dette er noe bra. Egentlig veldig middelmådig. Men jeg har ikke akkurat noe salg å tenke på, så jeg kan egentlig poste hva jeg vil. Og akkurat nå velger jeg å poste dette her. Selv om jeg kanskje bekymrer meg litt for mye om kvaliteten på innleggene mine, er det ikke noe grunn til å frykte for bloggens umiddelbare framtid. Det er jo ikke akkurat skarp journalistikk vi snakker her. Heller uforståelig rabling fra en middels psykopatisk teologi-student (Synes det var lettere å skrive enn "ungdom, kultur og tro-student". Men nå som jeg har skrevet begge lurer jeg egentlig på hvorfor jeg tok meg bryet) på ville veier.

Og nå, helt til sist, vil jeg bare legge vekt på (ettersom jeg er så bemerkelsesverdig bekymret for kvaliteten på innleggene mine) at dette ble skrevet på mindre enn 3 minutter rett etter en stressende vakt på bensinstasjonen og rett før leggetid. Natta.

Valentine's Day, hva er poenget?

2007-02-14T09:58:00.000+01:00

Så jeg antar at de hadde problemer i Edens hage og? Eller ikke.
Men det går bortenfor poenget mitt egentlig. Poenget mitt har egentlig fint lite med denne ruten å gjøre. Det var bare en morsom liten rute relatert til dagen idag.

Det jeg vil dele med dere idag, er mitt problem med Valentinedagen. Hva er egentlig poenget? Joda, det er søtt og klissete og romantisk og alt det der. Men når ble dette eksklusivt for én bestemt dag? Idioti spør du meg. Valentinedagen er en engelsk og amerikansk tradisjon. Hvorfor er den da nå å finne i Norge? Dere som enda ikke har skjønt at det er markedskrefter som har importert denne "merkedagen" for at dere skal bruke ekstra mye penger på unødvendige ting som rosa kort, plysjbamser og annet dill, dere er noen fjols av dimensjoner. Det er ikke annet enn et latterlig forsøk på å tjene penger på nordmenns uvitenhet og manglende evne til å bedømme kapitalisme. Og nå må jeg være forsiktig med ordbruken kjenner jeg. For det kan ikke være et så latterlig forsøk, ettersom det finnes såpass mange dumme nordmenn som faktisk biter på dette.

JA, jeg mener det. Er det sånn at dersom man husker på kjæresten sin alle andre dager, men glemmer det på Valentine, da er man en skurk? Mens de som nærmest ignorerer kjæresten på "vanlige" dager, men tilfeldigvis husker Valentine er romantikere? Da er verden snudd på hodet spør du meg. Men verden er idiotisk nok som det er, så det er vel kanskje ikke noe sjokk.

Og, ja, jeg har samme tanker om Halloween. Nok en irriterende "merkedag" som kun er prakket på oss nordmenn for at rike folk skal tjene enda mer penger, og ungdommer, som drikker nok fra før skal få nok en unnskyldning til å drikke.

Så hvis du, som meg, er singel, så venter du med å få deg kjæreste til Valentines er over og glemt. Så kan du heller være litt mer oppmerksom når den tid kommer. Og drite i Valentines neste år.

Igår...

2007-02-02T01:07:00.000+01:00

Igår var det gått et halvt år siden jeg ble gammel (henviser til denne posten). Jeg sier igår fordi det er etter midnatt. Det ble feiret med måte. Kjedelig ex.phil-time og jobbing. Men det er uansett bortenfor poenget mitt. Dere tror kanskje at jo eldre jeg blir, jo mindre irriterer jeg meg over små, unødvendige saker. Men der tok dere feil. Jeg er så irritert som aldri før. Og denne gangen lar jeg faktisk irritasjonen min gå ut over dere velsignede lesere. Det vil si, noen av dere er velsignede. Den gruppen jeg skal nevne nedenfor kan se bort fra denne kommentaren.

Let's go:

Hvem tror dere egentlig at dere er? Dere som legger igjen kommentarer på bloggen min uten navn. Dere frekke, anonyme synsere. Her legger jeg ut mine meninger om både det ene og det andre for enhver å lese. Og ikke bare det. Jeg forsyner dere med nyttig informasjon fra mitt kunnskapsrike sinn fullstendig blottet for egoistiske hensikter. Så kommer altså dere og slenger med leppa og i tillegg er så frekke at dere ikke en gang vil gi dere til kjenne. Jeg spør igjen: Hvem tror dere egentlig at dere er?

Er det tøft å være anonym? Nei, tvert imot. Det er toppen av feighet. Dersom du skal slenge ut dine meninger må du pinadø stå for de. Ikke gjemme deg bak en ugjenkjennelig maske. Dersom man ikke tør å stå for det man skriver med eget navn eller gjenkjennelig pseudonym, er det ikke verdt å ha meninger i det hele tatt. Men det har vel ikke dere fått med dere.

Og la meg slenge på noen spørsmål til dere:
Er dere sånne som sparker folk som ligger nede? Slår de som ikke kan slå tilbake? Stjeler godteri fra småbarn?
Ja det hadde forundret meg fint lite. Så bare en liten oppfordring til alle dere som er redde for å stå for det dere skriver: Ikke skriv det.

Musikalsk irritasjon

2007-01-30T00:19:00.000+01:00

Myspace er en vidunderlig ting, eller hva? Man kan ha kommunisere og skape nettverk med mennesker over hele verden, samt blogge, promotere egen musikk og masse mer. Og akkurat dette med musikken er min liktorn for tiden. For som om ikke glorete layouts og masete "add requests" (når noen spør om de kan ligge på vennelista di) fra pornostjerner og artister av ymse slag var nok, så har man altså disse små musikkspillerne som slår seg på i tide og utide.

Og det er forsåvidt greit nok med artister som vil drive litt PR for egen jamring fordi de ikke klarte å fikse det i den ekte industrien. Men når alle og enhver skal ha en sånn minispiller med én eneste sang på som går om og om igjen til tinnitusen nærmest imploderer trommehinnene så sier jeg at nok er nok. Man går inn på siden til en man anser for å være en venn, for å sjekke ut hva den personen har hatt for seg i det siste. Og så er den der, den evige, bitende, masete og ufattelig irriterende sangen. Man ruller opp og ned på siden for å finne kilden til ulydene, men det er jo like vanskelig hver gang for det er selvfølgelig ingen som har spillerne på samme plass. Bevare meg vel.

Og hadde det enda vært slik at folk nøyde seg med rolige ballader og klassiske strykeverk. Men neida. Det er selvfølgelig de mest masete sangene fra de mest masete lokale trakorreparatørene som må skru seg på. La det få en slutt! Vær så snill. JEG KLARER IKKE MER!!

Gamle dager del V

2007-01-22T14:47:00.000+01:00

Nå er det lenge siden jeg har blogget. Ikke bare er det over en måned siden forrige post, men det er faktisk over 3 måneder siden forrige "Gamle dager"-post. Det er for dårlig. Man må jo leve opp til navnet på bloggen. Men fantasien har vært dårlig i det siste. Sa jeg fantasien? Jeg mente forskningen. Ja nettopp, forskningen. Det ligger nemlig en hel del arbeid i å grave frem all den nyttige informasjonen jeg så villig deler med dere.

I dagens historiske post vil jeg fortelle litt om dødsstraff, i lys av den henrettelsen vi alle så på tv nylig. Dødsstraff har nemlig ikke alltid vært så enkelt som det er i dagens tekniske verden. Avskyelig som det er, så har ihvertfall verden kommet langt i å finne "humane" måter å ta livet av hverandre på.

Mye av dette kan skyldes at mennesket har blitt svakere. All hygiene som skal beskytte kroppen mot bakterier har gjorten kroppen svakere og mindre resistent. Dette var ikke tilfellet for, la oss si, 2000 år siden. Da var folk skitne. Og de trivdes med det. Men det var som sagt vanskeligere å miste livet. Derfor måtte myndighetene komme på utspekulerte måter å tappe folk for krefter og livslyst. En populær variant var å spikre folk opp på en konstruksjon som bestod av en vertikal og en horisontal trestamme. Formen var ikke ulik den vi kjenner som bokstaven T, idag. Dette tappet de uheldige sakte men sikkert for krefter og bakteriene fikk fri tilgang til blodomløpet.

En annen variant var såkalt "steining". Dette foregikk ved at noen ble dekket med steiner helt opp til halsen, slik at bare hodet syntes. Siden gikk det sport i å treffe hodet på den dømte, helt til han svimet av. Da dette var gjort ble hele konstruksjonen, med den dødsdømte, steiner og det hele, kastet i nærmeste dype vann. I moderne tid har mafien gjort en kortversjon av denne, ved å bare binde en tung sten til den "dødsdømtes" ben og kastet vedkommende i vannet. Dette blir imidlertid fordømt av Indre Sørum Lagmannsrett. Man kan jo spørre seg hvorfor.

Oppfinnelsen av metallet skapte stor oppfinnerkunst i henrettelsesmiljøene i Vest- og Sentral-Europa, samt Midt-Østen. Økser ble brukt til halshogging og kniver til å lage nåleputer av de dømte. Men oppturen kom i Frankrike, der vinkulturen hadde ført til at flere og flere bødler kom beruset på jobb og gjerne kappet av feil kroppsdel. En luring fant på et halshoggingsapparat som forbedret siktepunktet med hele 12%. Den ble kalt giljotin og var en stor hit. Så stor at selv kongen ville prøve. Det fikk naturlig nok fatale konsekvenser for kongen, men siden folkemengden var såpass beruset (på grunn av den nevnte vinkulturen) ble ikke sørgetiden lengre enn at dronningen også tok seg en tur.

Repet er nok et verktøy som ble hyppig brukt innenfor henrettelsesmiljøet. Den nevnte mafiaen trengte nødvendigvis rep for å binde folk fast til steiner. Men også i De Forente Stater var repet en hit. Først som et middel til å binde fast folk til togskinner. Men dette ble etterhvert en tidtrøyte da togtabellene på den tiden var, om mulig, mer upresise enn idag. Det førte til at man begynte å henge folk opp, etter nakken, i trær. Dette ble man kvalt av. Etterhvert gav man folk litt hjelp ved å "droppe" de slik at de knakk nakken. Det gikk visst fortere. Dette var på den tiden da folk begynte å få dårlig tid.

Oppfinnelsen av elektrisiteten lagde mye morro for sadistiske sjeler. Men det kan vanskelig beskrives hvordan det er å sitte i en elektrisk stol, da svært få har overlevd en slik prosedyre.

Som man kan se har mennesket nærmest ubegrenset med fantasi når det kommer til å finne forskjellige måter å ta livet av hverandre på. Eksemplene er også flere enn jeg hadde anledning, kapasitet eller lyst til å informere dere om. Dessverre er fantasien like god idag. Og kanskje er det litt usmakelig å gjøre humor ut av slike emner, men ikke mer usmakelig enn å støtte dødsstraff spør du meg.

Revenge of the Nerds

2006-12-14T12:51:00.000+01:00

Igår var det Lucia-dagen. Ikke det at jeg har tenkt til å skrive om det. Jeg bare tenkte jeg skulle nevne det. Ikke det at jeg markerte det heller, men folket trenger å vite at igår, den 13. desember, var Lucia-dagen. Så vet vi det.

Idag satt jeg ved kjøkkenbordet og pratet med min romkamerat og hans kjæreste. Etterhvert kom vi inn på temaet "Team Antonsen", og temaet som brøt ut derfra var at Kristoffer Schau en gang hadde blitt kåret til Norges mest sexy mann. Min "samboer" argumenterte fort med at han synes det var rart at ikke kvinnene gikk mer for den slicke typen som eksempelvis Kåre Conradi.

Og det er her deres undertegnede kommer med sin fabelaktige teori. Kristoffer Schau er vel på en grotesk måte ganske macho. Han gjør mye grisete og oser mann lang vei. Om enn på en litt sjåvinistisk måte, så ihvertfall mann. Og jeg argumenterer da med at kvinner har en tendens til å variere disse kåringene mellom machoen/mannssjåvinisten og den slicke fløyelsmannen. Men det de unngår er oss nerder. Jeg kan ikke se at vi har figurert på noen slik liste noensinne i verdenshistorien.

Ja, jeg sier oss nerder. Vi som bruker timer foran PC'en hver dag. Vi som har ekstreme kunnskaper innenfor ett bestemt område (vel, noen har flere da). Vi som har menneskefrykt over det normale og bruker triste nettsider for å finne datekandidater.

Men bare la det være sagt: Om vi aldri kommer til å figurere på noen Mest sexy-liste, så vil vi ta over verden en dag. Og da skal dere få rævslikke til tungene deres har mistet alle smaksløker. Vi VIL dominere verden, og vi trenger ingen utseendemessig anerkjennelse for å oppnå det.

Return of the blogger...

2006-11-24T01:12:00.000+01:00

Mine damer og herrer. Vi har en ny blogger i byen.

Nåja, ny og ny. Han har blogga før. Men det var en kjip blogg på fattige tre poster.

Uansett, nå er han her igjen: BJØRNAR!!

Sunnmøringen som alltid har noe å irritere seg over. I bloggen sin, som han passende nok har kalt for "Vevlogg" (det nynorske ordet for nettlogg, som igjen er bokmålsordet for weblog), skriver han om sine triumfer og nedturer. Her kan du lese om turistbilder fra Budapest, flate Froland og pizza uten bakterier. Denne deilige klumpen av en morromann skriver en blanding av nynorsk og sunnmørsdialekt, noe som irriterer meg. Ikke det at jeg lar det gå meg på nervene. Men han har vært slik en forkjemper for nynorsken tidligere, at dette selvfølgelig skuffer litt.

Skuffe må også jeg gjøre nå. Ihvertfall skuffer jeg nok noen av denne bloggens kvinnelige lesere. For Bjørnar er nemlig opptatt. Og det ser ikke ut som hans kjære frolandske blomst kommer til å slippe han med det første.

Men nå skal jeg ikke dra det lengre. Ta turen til VEVLOGG og møt Bjørnar på hans hjemmebane.

Det er nesten ikke til å tro

2006-11-14T14:06:00.000+01:00

Nå har jeg sett det også. I mai ifjor fastlo visstnok Oslo Tingrett at stripping er kunst og kan derfor være fritatt fra moms. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Stripping = kunst. Å kle av seg foran kåte menn er kunst. Nå tror jeg vi er inne på begrepsforvirring. Oslo tingrett har nemlig glemt å putte to bokstaver på ordet kunst. Nemlig i og g.

Kunstig.
Det er det stripping er.
Nå ser det etterhvert ut som Oslo Tingrett også har insett skrivefeilen, ettersom de er iferd med å akseptere anken fra enkelte politiske partier som utvilsomt er bedre på rettskriving.

Noen av argumentene til stripperfolket var jo ikke akkurat hardtslående heller. "Estetisk vakkert" var jo mildt sagt en overdrivelse. Ja, jeg skal gå med på at det er MER estetisk vakkert enn Hank von Helvete med en rakett i rompa. Men det meste er jo det.

Nei til kunstige strippere.

Haiku

2006-11-08T23:10:00.000+01:00

Kvasifilosofiske tanker uttrykt i korte setninger. Gjerne 2 eller 3. Denne japanske diktformen vi alle er så glad i. Eventuelt denne formen vi egentlig aldri har skjønt poenget med. Mang en norsktime har jeg undret meg på hva som var vitsen med å ha undervisning i disse ubrukelige og korte setningene. Jeg fikk ihvertfall fint lite ut av de.

De skal liksom uttrykke østens visdom og filosofi og tanker om verden og jada jada. Hvem skriver egentlig disse "diktene"? Hver og en kan skrive slike dikt mente visst norsklæreren. Det er vel kanskje derfor det er mulig å finne så mye pisspreik i disse "diktene". Enkeltmennesker er smarte, folk er dumme. Det er noe vi alle vet. Jeg vil tro at det er folk som skriver haiku. Ja, et og annet enkeltindivid som har noe å komme med rabler vel ned et nå og da. Men stort sett tror jeg vi alle kan være enige om at dette er en unødvendig diktform som ikke har noe å gjøre noe sted.

Og hva skjedde med rim og rytme? Nei det er teit. Kunstnerisk frihet betyr visst at ingen regler eksisterer i denne moderne tid. Nå er kanskje haiku eldre enn den moderne tid, men hva så? Skal jeg høre eller lese et dikt forventer jeg i det minste en eller annen form for komposisjon og innhold. Og definitivt mer enn 2-4 setninger. Men de har visst ikke skjønt det disse haiku-"poetene".

Og bare for å bevise mitt poeng har jeg skrevet ned et selvkomponert haiku, så dere kan se hvor dumt det er:

Vinden fra de mørke skoger
Berører sansen til uhygge
Alle flykter
Promp

Kjære jenter....

2006-10-30T23:25:00.000+01:00

Jeg adresserer denne posten direkte til dere som tilhører det motsatte kjønn. "Det motsatte av hva?", spør kanskje du. "Av meg", svarer jeg. Grunnen til denne posten er å prøve å opplyse dere om noe som har ligget på hjertet mitt i lang, lang tid. Og før dere begynner å kritisere, generaliseringen i denne posten er gjort med fullt overlegg. Jeg begynner på nytt:

Kjære jenter

Dette er noe dere bare må forstå. Gutter liker fotball. Sånn er det bare. Kanskje ikke alle, men de er i så fall ikke gutter. Eller så er de det, hvem vet? Men uansett, gutter liker fotball.

Dette virker kanskje rart på dere. At godt voksne mannfolk skriker stemmen av seg for 22 beundringsverdige menn (det stemmer, IKKE kvinner) som kappspringer om en ball. Ikke bare kappspringer de, men de er villig til å sette helsa si på spill for at motstanderen ikke skal få tak i den runde lærkula. Ja, når jeg formulerer det slik virker det banalt selv på meg. Men tro meg, så banalt er det ikke. Til alle tider har menn konkurrert om hvem som er sterkest, raskest og mest utholdne. Så at selve konkurransen foregår bør i grunn ikke overraske noen.

Men hvorfor utsette dåp, bryllup og begravelser for å bevitne en slik konkurranse mellom mennesker man ikke engang kjenner, langt mindre er i slekt med? Ja jeg stiller jammen meg gode spørsmål.

Svaret er enkelt, men komplisert: Følelser. Man føler for et lag. Verre enn det er det altså ikke. Det var den enkle delen.

Verre er det å forklare hvorfor disse følelsene oppstår. Den letteste utveien her ville vært å forklare den store fellesskapsfølelsen som er i en supportergjeng. Men så enkelt er det heller ikke. Ofte kan man nemlig føle at man er den eneste som holder med et lag. Jeg var, til eksempel, den eneste jeg vet om på Kirkebygden Skole som holdt med I.K. Start. Ikke det at denne fellesskapsfølelsen heller skal ignoreres. For står man på tribunen med et utall andre som roper i kor for det samme laget, føler man utvilsomt at man er med på noe stort.

En annen utvei kan være å forklare det med helte-behovet vårt. Alle har behov for helter og forbilder. Og står man foran tv-skjermen som 6-åring og er vitne til verdensrekord i høyde, er det stor fare for at man blir interessert i høydehopp og får et forbilde der og. Selvfølgelig sett at man forstår hvor enestående prestasjonen er da. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg forstår hvor jeg går med denne bloggen heller, men det er en annen sak.

Nei, disse følelsene er såpass vanskelige å forklare at jeg kanskje ikke har noe fasitsvar. Men det er jo også vanskelig å forklare hvordan dere jenter klarer å sitte og heie på deltakerne i Ungkaren, Ungkarskvinnen, Millionæren og jeg vet ikke hva. Det er nok tonnevis av spørsmål vi gutter kunne stilt til dere om deres tv-serier og annet. Men vi lar dere holde på.

Jeg vet ikke om dere jenter ble noe klokere av dette egentlig. Det har alltid vært vanskelig å forklare fotball til dere. Men en ting står som en milepæl: Gutter liker fotball. Og det er fint lite dere får gjort med det.

Oh Freedom! (of speech?)

2006-10-24T15:11:00.000+02:00

O herlige velferdssamfunn, hvis samlivsetiske verdier er iferd med å svinne hen og bli et minne fra det tidlige 1950-tallet. Så godt som ingenting hører til innenfor husets fire vegger lenger. I helgen hadde "God Kveld Norge" på TV2 en spenstig reportasje om stjerneskuddet Viktoria Winge som for en tid tilbake lot seg avbilde i Evas drakt ute i naturen av en eller annen jallafotograf. Ikke bare var hun helt naken, men hun var splitters naken fra topp til tå, utildekket, rompa bar og alt det der. Hvorfor, kan man jo lure på. Viktoria Winge uttalte noe sånt som: "Han (om fotografen) ville uttrykke noe helt spesielt". Hva det var ville ikke unge Winge fortelle oss.

Hva er det så med disse fotografene som finner det for godt å utnytte små jenter med en tendens til ekshibisjonisme? Nå vil kanskje ikke alle være enig med meg i bruken av orde "utnytte" her, men de driter jeg i. Hva ville egentlig denne fotografen uttrykke? Hvor lå den dype, og godt skjulte, betydningen i bildet? Jeg river meg i håret hver gang. Jeg fant ikke noe spesielt uttrykk ved disse bildene. Jeg så en naken jente. Og det er jeg sikker på resten av verden gjør også. Selv de som ikke vil inrømme at det er det eneste. I den geniale tegnefilmserien "Family Guy" sier Peter Griffin: "What's the difference between pornography and art? A government grant". Et gullkorn vi alle kan ta lærdom av. Det er mye der ute som utgir seg for å være kunst. Men de fleste kan vel kjenne igjen en naken jente når de ser en. Og det skal mye til for å overbevise meg om at slike bilder har en dypere mening.

Den kontroversielle regissøren Larry Clark (Kids, Bully) kom i 2003 ut med en film som het "Ken Park". Filmen vakte umiddelbart oppsikt for sine eksplisitte scener. Og det var jo ikke så rart. Kunst hevder filmen å være. Den skulle visst ha en eller annen betydning. Den fant ikke jeg, for å si det sånn. Jeg så masse nakne mennesker og en gutt som satt på rommet sitt med et belte rundt halsen mens han nappet i "ønskekvisten" sin. For å si det enkelt, så har jeg vel ikke akkurat behov for å se dette igjen. Filmen var rotete bygget opp og manglet den røde tråden. Det sier vel også seg selv at en film der coveret består av ansiktet til en ung mann på vei inn mellom bena til en jevnaldrende jente, ikke har så mye annet å spille på. Kunst oppi rompa mi.

Som innledningen kanskje feilaktig antyder er ikke det som irriterer meg mest at unge frøken Winge stiller opp foran et kamera uten klær. Men å kalle det for noe annet enn det det er, er bare tøv og fanteri. Det samme gjelder Odd Nerdrum. Han kan godt kalle seg kunstner. Men å male seg selv med en 20-tommers stake er bare ekkelt. Det er ihvertfall ikke kunst.

Nei nå ble det litt for seriøst her. Dette kan vi ikke ha noe av. Jeg lover at dette er et unntak.
Får vel avslutte med et sitat av Chris Rock. Og her snakker vi visdom. Han snakker om Janet Jacksons flaue puppeblotting under pausen i Super Bowl 2004:

"That's not a titty for everyone to see. That's your man's titty. 40-year old titty: Your man's titty. 20-year old titty: community titty"

1 skritt frem og 2 tilbake

2006-10-19T02:31:00.000+02:00

Jeg lurer på om Jesus tenker sånn noen ganger...

Ironi

2006-10-17T00:46:00.000+02:00

Ikke det at jeg ikke er glad i ironi altså. Men jeg synes det er litt leit når jeg sitter oppe midt på natten med noe jeg burde vært ferdig med for lenge siden og hører på Big Bad Voodoo Daddys "I'm Not Sleeping".

PS! Jeg er også imot så korte poster på bloggen. Ironien biter hardt i meg idag.

Gamle dager del IV

2006-10-16T13:17:00.000+02:00

En gang i tiden leste jeg Tommy og Tigern. Det begynner å bli en stund siden jeg var fast leser nå, da jeg har gått over til Pondus, men i sin tid var jeg en svoren fan. I en stripe jeg leste sitter faren til Tommy og forteller om at verden var i svart-hvitt i gamle dager. Dette var et ukjent faktum for meg, som jeg i starten hadde vanskelig for å akseptere.

Det har imidlertid blitt klar for meg i senere tid at det er noe i det faren til Tommy sier. Jeg har altså undersøkt dette nærmere, og det viser seg at det stemmer med pinlig nøyaktighet. Først utpå 1930-tallet begynte fargespekteret å vise seg. Dette ble visstnok oppfunnet av Chuck Norris, med unntakt av rosa (se Tom Cruise).

Å begrunne dette med svart-hvitt foto og TV er nytteløst, da farge-tv først kom på 70-tallet, drøyt 40 år etter farger. Derimot kom den første Technicolor filmen på 30-tallet. Dette er noe vi alle vet selvfølgelig.

Men at det virkelig viser seg at fargene kom såpass sent i verdenshistorien ved hjelp av fotografier, det skal vi snart få se. Det å ta monochrome (ingen fargepigmenter) bilder er nemlig noe som fortsatt gjøres idag. Noen ganger for kunst, noen ganger for gøy. Men tar man monochrome bilder av personer som egentlig er i farger, gjenspeiles fortsatt alderen ganske bra. Tar man derimot bilder av personer, som allerede er i svart-hvitt vil personen på bildet gå gjennom en aldringsprosess på ca. 10 år. Det er derfor alle mennesker virker eldre enn de egentlig er på bilder som er tatt før 1930-tallet.

Ville du f.eks. tippet at denne "mannen" var 13 år og nykonfirmert?

Tviler på det.

Vanskelig å tro? Jeg vet det. Hadde problemer med å tro det selv faktisk. Men dette er faktisk selveste Jesse James på konfirmasjonsdagen. Faktisk så brukte han de $2 han fikk i gave til å spare til sin første revolver.

En annen ting, som bekrefter mine ord er selvfølgelig det faktum at hver gang det lages en film om fordums tider brukes det skuespillere i 30-åra til å skildre 18-åringer o.l. Dette er ikke tilfeldig mine leserglade venner. 40-år gamle Brad Pitt spiller faktisk nevnte Jesse James på en film som kommer i løpet av året. Mr. James døde før han fylte 35. Det skulle ikke forundre meg om filmen tar for seg Mr. James' liv i 20-årene også.

Neste post fra gamle dager blir jubileum. Dere kan allerede glede dere til å bli ekstraordinært informert og opplyst.

Hvem vil ligne en kjendis?

2006-10-11T13:34:00.000+02:00

My Heritage er et ganske vittig konsept der man kan laste opp bilder av seg selv (dersom du registrerer deg selvsagt) og se hvilken kjendis du ligner på. Spent som jeg var, satte jeg meg ned og fant fram bilder av meg selv som kunne brukes. Jeg gledet meg stort til å finne ut hvilke kule/kjekke/mandige kjendiser jeg ligner på. Morroa for meg tok selvfølgelig slutt da jeg fant ut hvem jeg faktisk lignet på. Det viser seg nemlig at programmet de bruker, altså det som scanner ansiktene og sammenligner med kjendisbilder, ikke er så bra til å bestemme hvilket kjønn man ligner på. Jeg kan derfor bare anta at det er hårlengden min på bildene som gjør at jeg fikk flest treff på kvinnelige kjendiser. Blandt annet har jeg visstnok 71% likhet med den amerikanske popstjernen Kelly Clarkson.

Som om ikke det var nok har jeg visstnok 58% likhet med barneskuespillerinnen Dakota Fanning. Nå er det klart at mellom Kelly, Dakota, Anna Kournikova og Chelsea Clinton og andre kvinner fant jeg en og annen mann jeg lignet på også. Men selvsagt var det noe å irritere seg over der også.

Det så ut som at alle kjente menn i verden som bærer likhetstrekk med meg er Formel 1-førere. Selvfølgelig er de det. Den 23 år gamle single ungdomsarbeideren UTEN lappen ligner på en haug med folk som har bil som sitt levebrød. Ikke det at det er ironisk. Neida.

Litt statistikk på det hele (et utvalg av kjendisene selvfølgelig):

Kelly Clarkson - popstjerne - 71% (likhet med meg)
Sharon Stone - skuespillerinne - 70%
Jarno Trulli - Formel 1-fører - 64%
Anna Kournikova - russisk tennis-babe/flopp - 63%
Jaques Vilneuve - Formel 1-fører - 62%
Mark Webber - Formel 1-fører - 61%
Serena Williams - tennisspiller - 60%
Mandy Moore - sangerinne/skuespillerinne osv. - 60%
Dakota Fanning - skuespillerspire - 58%
Shane Filan - Westlife-kis - 56%
Lauren Graham - Gilmore girl - 55%
Chelsea Clinton - eks. president-datter - 54%
Josh Groban - feminin type - 52%
Mandy Moore - again? WTF? - 51%
Damon Hill - eks. Formel 1-fører - 49%
Alain Prost - eks. Formel 1-fører - 48%

Her ser dere det svart på hvitt. Jeg unngår med vilje å legge ut prosentene på staute karer som Russel Crowe, Dean Cain, Matt Damon, Jamie Bell, Woody Harrelson, Joe Pesci og Helmut Kohl. Kun for å illustrere min opplevelse av det. Enten er jeg en femikladd som ligner på jenter og femi gutter, eller så burde jeg bare sette meg bak rattet og kjøre bil. Hvem vet?

Bitterhet og frustrasjon i store ord....

2006-10-03T14:25:00.000+02:00

I lys av den siste tidens skrivesperre har jeg funnet ut at jeg kanskje må begynne å gå til drastiske tiltak for å få ut noe. Svaret stod klart som et egg foran meg: Jeg må begynne å overdrive. Det første som slo meg i denne nirvana-aktige opplevelsen var at folk ikke kjenner meg. Ikke en levende sjel på denne jord vet noe som helst om hva som foregår i mitt forskrudde sinn.

Bakgrunnen for denne delen av min "opplysning" er basert på en melding jeg fikk av min kultur-elskende søster her om dagen. Hun ville ha meg (og forsåvidt resten av familien min, men det har så lite å gjøre med min konklusjon at jeg begrenser det til denne parentesen) med på ballett. Ja du leste riktig: BALLETT. Hvorfor det? JO: "Det bli så koselig". Rekti ja. Når mine søsken kjenner meg så dårlig, hvordan kan da resten av verden kjenne meg? Selv kjenner jeg meg ganske frustrert.

Bare for å sette ting litt i perspektiv så hørte jeg ikke et knyst fra denne delen av familien verken ved Fugees- eller Sigur Ròs-konserten. Og dere som tror dere kjenner meg vet at jeg er altfor avhengig av andre mennesker til å klare og huske på slike begivenheter selv. Og man skulle tro at familien bør vite såpass elementære ting som det f.eks. musikksmaken er. Også ballett av alle ting da!

Jeg kan ikke huske at jeg på noe som helst stadie av mitt liv har vist noe særlig mer enn en lunken begeistring for både klassisk musikk og dans. Men ballett må man være med på i disse dager.

Hvilken løkskalle var det egentlig som fant opp ballett? Har det noensinne vært regnet for en dumpeplass for seksuelle avvik? Ikke vet jeg. Sannheten er at alt jeg vet om ballet er at det er særs feminine bevegelser til klassisk musikk. Hva bør jeg gjøre? Jeg tilbyr nå alle som tror at de kjenner meg til å komme med råd om hva jeg skal svare på denne henvendelsen fra min kulturelskende familie.

PS!!! Har allerede takket ja. Litt må man tross alt ofre for familien. Selv om de ikke kjenner deg så godt.

Friske minner fra en høstkveld på nettet

2006-10-01T02:01:00.000+02:00

Man sitter oppe midt på natten. Nettspillet heter Dolphin Olympics. Undertegnede sitter inne med husrekorden. Besøkende kompis fra Ålgård er kjepphøy, men aldri i nærheten av undertegnedes rekorder. Men er fortsatt en gjenstand for frustrasjon og irritasjon. Heldigvis er undertegnede en mester i psyche. Sådan kan vel min besøkende kamerat skrive under på at jeg er gjenstand for like mye frustrasjon hos han.

Men tilbake til mine frustrasjoner:

- MF-konferanse over. Trist.
- Døgnrytmen tilbake på tryne. Leit
- Indiana Jones-spillet mitt vil ikke funke på Windows XP. Bare irriterende
- Hansma hører på gangstah-rap. Aggressivt.
- Yahoo.com. Hissig

Vel vel. Det er vel kanskje ikke så mye frustrasjoner som det er ren desperasjon etter å komme på noe å skrive. Ettersom skrivesperren min ser ut til å være ganske heavy denne høsten vil jeg oppfordre alle til å komme med forslag til min e-post om emner jeg kan ta opp og legge en alternativ vinkling på. Jeg kommer ikke til å legge ut e-postadressen min her fordi jeg er redd for gale lunatics, som kan finne på å terrorisere meg med trusler, utpressing, forslag om giftemål og andre skremmende ting. Så dere er altså avhengig av å ha den adressen fra før. Eventuelt kan dere alltids sjekke profilen min. Det kan hende den står der. Husker ikke.

Snakkes.

Redigert: Adressen står visst ikke i profilen min.

Tom Waits vs. DDE

2006-09-21T08:04:00.000+02:00

I forrige uke snakket jeg med noen om DDE, der jeg la ut om hvor dårlig musikken var og hvor elendig stemme Bjarne Brøndbo har (jeg pleier å snakke i store ord når jeg legger ut om min forakt for DDE). Samme kveld setter jeg på litt musikk idet jeg legger meg. Og ut av høyttalerne siger tonene fra Tom Waits "Flower's Grave". Jeg tenker med meg selv: "Hmmm. Jeg har sannelig sansen for den solide, hese stemmen der". Så begynte jeg å huske det jeg hadde sagt om Brøndbo og lå og tenkte litt. Når jeg ligger i senga om kvelden og tenker går det fort i svingene. Avsporingene er mange og plutselig er jeg i Kuala Lumpur og driver basehopping uten sokker. Derfor skal jeg ikke gjengi alt jeg tenkte på. Men noe kan jeg jo gjengi. Det har seg sånn at jeg begynte å sammenligne Tom Waits og DDE, siden jeg tenkte at noen kunne komme med følgende argument: "Åhh. Teiten. Du kan jo ikke hate DDE og like Tom Waits når de synger like dårlig da. Dust". Foreløpig har ingen sagt det, men jeg tar dere på innersvingen og kommer med, i mine øyne, velbegrunnede argumenter for hvorfor man kan foretrekke Tom Waits framfor DDE.

1. Stemmeprakt

Tom Waits og Bjarne Brøndbo har begge hese stemmer og begge stemmene bærer preg av en smule alkohol. Men her er forskjellen: Tom Waits har en herlig grumsete og mørk stemme som gir inntrykk av en sliten mann som har drukket whiskey jevnt i 30 år. En skikkelig whiskey-og-sigar-stemme altså. Bjarne Brøndbo høres ut som han kauker i grisefylla. 1-0 til Tom.

2. Tekster

Tom Waits er en poet. Han skriver alt fra mørke og dystre tanker til nydeligevuggeviser og ballader. Jeg vil ettertrykkelig påstå at dette er mer interessant å høre om enn Bjarne Brøndbos fyllesjuke og rompeballer. Og en ting til: Rai rai??? Kødder du?

3. Musikk

Tom Waits er kanskje den av artistene jeg hører på som varierer mest innenfor sjangre. Blues, jazz, ballader, country, eksperimentell, rock og pop. Du finner omtrent ikke en sjanger denne mannen ikke har vært borte i (eksluder hard rock og metal). Så var det DDE ja. Der går vel omtrent alt i samme takt og ofte i samme tone. Bjarne gauler ut ett eller annet uforståelig og man vet egentlig ikke hva man skal tro. Er dette danseband, trekkspillfestival eller bare rævva?

4. Instrumenter

Nok en gang beviser Tom Waits hvor allsidig musikken hans er. På platene hans finner vi ikke bare standardinstrumenter som bass, gitar og trommer. Men også pumpeorgel, saksofon, steel-guitar, Hammondorgel, munnspill, strykere, horninstrumenter m.m. DDE har forsåvidt heller ikke bare standardinstrumentene. De har også.............Bjarne Brøndbo. På trekkspill. "Åååååå så tøff jeg er da. Jeg heter Bjarne og kan dra i et trekkspill mens jeg hopper opp og ned i fylla. Jeg har så variert musikk. Vi er så flinke til å skille oss ut med trekkspillet vårt." Nei takke meg til.

Helt til slutt har jeg valgt å komme dere i forkjøpet med argumentet alle DDE-fans bruker: "Jamen det trenger jo ikke være så sinnsykt bra da. Poenget er jo at det skaper stemning. Det er festmusikk, ikke sant?" Det er i slike triste tilfeller jeg må stille: Hvor mye skal egentlig til for å skape stemning i en folkemengde som har 3,5 i gjennomsnittspromille? Jeg er sikker på at Titten Tei kunne gjort en bedre jobb dersom det hadde vært fysisk mulig for den dokka å drikke.

Bottom line i denne posten må vel ganske enkelt være:

KIDS!! Hvis dere er lure så styrer dere unna DDE i ung alder. Hør på Tom Waits og annen kvalitetsmusikk i stedet. Trenger dere tips, kontakt meg.

Som det står i Ordspråkene 5,1: "Min sønn, gi akt på min visdom, vend øret til den innsikt jeg har."

Gamle dager del III

2006-09-13T09:39:00.000+02:00

I del III av denne opplysnings-serien skal vi ganske langt tilbake. I forrige del siterte jeg litt fra de hellige skriftene til kristne, også kalt Bibelen (på spansk: El Bibel, som ikke må forveksles med El-Bibelen, som kan fås på de fleste kristne elektroforretninger, eller den mer vanlige El-Bilen). Nå tenkte jeg å ta det litt lengre og forklare litt om andre helligdommer. Helligdommer som fantes før Gud sendte sin sønn og fjernet all tvil om at Han var den eneste Gud.

Alle har sikkert hørt om de hellige kuene i India, og kattene i oldtidens Hellas. Men det er få som vet om at i det gamle Assyria valfartet folk land og strand for å tilbe den hellige røyskatten. At røyskatten var drept, flådd og hengt opp utenfor en jegerhytte så ikke ut til å affisere noen. Folk var rett og slett overbevist om at denne måtte være en gud. Kanskje var det fordi den hadde beveget på seg etter sin brutale død. Senere forskning viser at det kan ha vært vinden som forårsaket denne bevegelsen, men på den tiden hadde de ikke funnet opp noe ord for vind enda, så det må jo ha virket litt rart.

Men om du synes det virket rart å tilbe en død røyskatt, så er det bare småtteri i forhold til hva som foregikk i Argentina f.kr. På den tiden het det selvfølgelig ikke Argentina, men for enkelthetens skyld bruker vi dagens navn. Uansett, der hadde de en så rar helligdom som et gresstrå. Ikke bare var det et gresstrå, men det var grønt året rundt. Lite er kjent om dette fenomenet. Noen forskere hevder at det er bare myter, mens andre mener at det kan være sannheter i det. De mest pålitelige kildene vi har spekulerer i om det kan ha vært pøbelungdommen som hadde farget gresstrået grønt med spraybokser, og at det sådan også holdt seg grønt selv om vinteren. Lite er visst om motivet, men motiv eller ei, dette er mest sannsynlig pionerer innenfor det som blir kalt tagging idag.

Det har selvfølgelig vært masse andre rare helligdommer som jeg dessverre ikke har tid til å legge ut om, men her er en liste, så kan du lese selv:
- Nederlands hellige tresko
- Texanernes hellige klapperslange
- Tyrkernes hellige fez
- Eskimoenes hellige hvalross
- Levis hellige bukseknapp
- Kurts hellige truck
- Indianernes hellige hellighet

Rock and roll

2006-08-31T09:13:00.000+02:00

Er bloggen min død? Hvem drepte den isåfall? Dette er vanskelige spørsmål i en tid fylt med konflikter, krig og sultestreik. På mange måter blir meningen med livet en slags utvannet frase når man står til knærne med krav om oppdateringer, morsomheter og generelt pisspreik annenhver dag. Det er vanskelig for meg å komme med noe konkret svar på hvorfor bloggen min havnet i koma, for så å våkne opp og falle i koma på nytt. Ble kravene for høye? Ble presset om stadige vittigheter, dyp psykologisk innsikt og ubegrenset fantasi rett og slett for stort?

Mange teorier spinner rundt disse spørsmålene. På et tidspunkt gikk det faktisk så langt at teoriene etterhvert dreide seg mer om russisk mafiavirksomhet, romvesener fra Mars, roboter i underbukser og diverse narkotiske stoffer enn de gjorde om undertegnedes mangel på oppdatering.

Når jeg først nå velger å stå fram å oppdatere litt vil jeg vel først og fremst prøve å avkrefte noen av teoriene. Jeg kan ihvertfall si så mye som at de ovennevnte teorier er langt unna sannheten. Men jeg er som sagt ikke sikker på om jeg vet noe fasitsvar på dette vanskelige spørsmålet. Derfor får jeg lansere mine egne teorier. Ihvertfall den som ligger nærmest sannheten. Mitt tips ville vært en kombinasjon av ren og skjær latskap, samt mangel på internett i leiligheten.

Forresten. Bare glem alt jeg har skrevet. Ha en hyggelig høst.

Schwin på skauen

2006-08-02T16:38:00.000+02:00

Hva er dealen med å ta en to måneders pause fra blogging, reise rundt på ferie, skrive få filmanmeldelser, jobbe, dra på UL, fylle år og generelt være slækk. Jo det skal jeg si deg: Mangel på internett. Sånn som verden funker idag (ihvertfall min verden), blir det full stopp der det ikke finnes internett. Og et slikt sted er leiligheten min for tiden. Det vil jo forhåpentligvis forandre seg utover høsten, men hvem vet hvor lang tid det kan ta? Heldigivs virker det som om en del tar en liten pause fra internett om sommeren. Ikke alle naturligvis, men det har kanskje ført til at det ikke virker som om det har gått så lenge siden sist. Men hvem bryr seg egentlig? Blogging er jo åndssvakt. Derfor skriver jeg åndssvakt. Minus og minus blir pluss veit du. Kanskje ikke helt vanntett argument i mitt tilfelle, men det får gå.

Av mange ting jeg har tenkt på denne sommeren er blant annet dette med å bli 23. Det virker skummelt mye mer enn 22, gjør det ikke? Jeg mener: 3-tallet er jo alltid stort. Fra 2 til 3 år er jo et kjempesteg innenfor utviklingen av generell motorikk. Fra 12 til 13 er jo steget mellom barne- og ungdomsskolen. Jeg tror det er litt sånn fra 22 til 23 år også. Jeg kan ihvertfall huske at jeg var ganske bekymringsløs for noen dager siden. Jeg var jo ung, kan skjønne. 22 år. Ingen alder. Men nå! Nå kjenner jeg meg tynget av ansvar. Jeg kjenner alderen kryper oppover 20-tallet. Før jeg vet ordet av det er jeg nok 30. Behovet for å etablere seg kommer krypende. Du verden, dette ble plutselig veldig skummelt. Og hvor ble det av ungdomstiden? Den forsvant som løs mageguffe ned i røret. Jeg vil ha den tilbake. Jeg vil ikke bli gammel. Ok, kanskje litt da. Sånn at jeg kan realisere alle mine sadistiske fantasier om å herske over alt småtroll som måtte lese det her. Neida. Joda. Neida. Litt da.

Selvamputering og andre greier

2006-06-01T21:10:00.000+02:00

I Leiv Magnus' filosofiske hode foregår det mye om dagen. Blandt annet filosoferer jeg mye om ord som ved første øyekast betyr det samme, men som kanskje ikke gjør det allikevel ved andre og tredje øyekast. Men det ordet jeg konsentrerer meg om akkurat nå, kom jeg nettopp på. Nemlig: "øyekast".

Hvor i all verden kommer dette ordet fra? Hvem fant på at øyekast var et bra ord for å se på ting. Hvis man tenker nærmere over ordet øyekast, så består det av to deler: Substantivene øye og kast, begge intetkjønn. Ordet øye taler vel mye for seg selv. Men kast vil man vanligvis forbinde med aktiviteten (og verbet) å kaste. Den direkte betydningen av ordet vil altså være å kaste en eller annen form for et øye. Hvordan dette har blitt til betydningen raskt blikk er for meg helt uforståelig. Aktiviteten å kaste et øye virker jo helt grotesk. Hva slags øye er det man kaster? Er det sitt eget? Er det fra et dødt dyr? Er det av bibelsk opphav? I Matteus 5,29a står det: "Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg!" Dette er Jesu egne ord. Er opprinnelsen til dette ordet hentet fra folk som tok disse ordene bokstavelig? Er det teit av meg å stille flere spørsmål enn jeg gir svar? Jeg vet ikke. Men tanken er forskrekkelig.

Det gjelder for den saks skyld uttrykket å kaste et blikk. Hvordan kaster man et blikk? Et blikk er såvidt jeg vet en ganske abstrakt ting, som det ikke nytter å plukke opp dersom man ønsker å kaste det. Et øyekast er forsåvidt en fysisk mulighet. Men å kaste et blikk? Nei dette blir for meg helt uforståelig. Nei takke meg til språkbruk som faktisk forklarer hva man driver med.

En annen ting som irriterer meg litt er fotballkommentatorer som prøver å lage liv i boksen ved å fortelle hva spillerne sier til hverandre på banen. Hvordan vet de det? Er de virkelig så gode til å lese på lepper, eller har de superhørsel? Ikke vet jeg, men det virker som om Karl Petter Løken heller ville vært i dubbingstudio enn å prøve å lese tyske gloser av leppene til spillerne i Bundesliga. Eller kanskje ikke.

Skrot?

2006-05-23T00:31:00.000+02:00

I det siste har jeg filosofert litt over ordet "skrot". Hvis du lurer på hvorfor må du nesten spørre meg, for jeg gidder ikke forklare det akkurat nå. Eller så bare kommer jeg ikke på noen forklaring. Velg selv.

Uansett, hva er det med dette ordet som er så fascinerende? En definisjon kan bli vanskelig, men jeg tror jeg har en eller annen form for forklaring. Skrot er som kjent noe ubrukelig. Søppel, vil noen si. Og, ja, der er vi kanskje ikke så langt unna. Skrot er en form for søppel. Men er alt søppel skrot? NEI, vil jeg si der. Jeg vil gå så langt som å påstå at skrot er en gjenstand som ikke virker. Altså en bruksgjenstand som har vært til nytte tidligere, men som ikke lenger gjør det den skal gjøre. Som f.eks. en vaskemaskin som har sluttet å sentrifugere. DET er skrot.

Men hvorfor er ikke alt søppel skrot? Heller her er det ikke lett å komme med noe svar. Det første jeg kan komme på er at det bare ikke funker i hodet mitt. Et papirlommetørkle (kall det gjerne Kleenex, uten at jeg skal reklamere for det) som er neddynket i snørr er helt klart søppel. Men er det skrot? NEI, vil jeg nok en gang si. Aner ikke hvorfor. Ordet "skrot" klinger bare ikke i hodet mitt når jeg ser et brukt papirlommetørkle. Kanskje det har noe med det mekaniske aspektet å gjøre. En totalvraket bil er helt klart skrot (selv om vrak er et like godt ord her, men det blir en annen diskusjon). En brukt kondom? Et råttent bananskall? Istykkerrevet gavepapir? Det klinger ikke skrot av det i mine ører ihvertfall. La oss høre hva bokmålsorboka sier:

søppel
søppel søpla el. -en el. -et (besl med *sope)
1
bøss, rusk; (husholdnings)avfall kjøre, tømme s-
2
skrap, skitt, filmen er bare s-

skrot
skrot -et (fra ty. 'snitt, avskåret stykke', av scroten 'skjære av, i stykker')
1
avfall, skrap, rask / adj: det var s- skitt, ille
2
en mynts bruttovekt, jf korn

Interessant. Det første som slår meg er ihvertfall at både skrot og søppel er synonymt med ordene "skrap" og "skitt". Men det kan jo bare støtte opp om min påstand om at skrot er en form for søppel. Det som er det mest interessante, derimot, er at skrot blir definert som avfall, mens søppel kalles en form for rusk eller bøss. Nå står det faktisk avfall etter søppel og da. Men hva ser vi i parentes? Husholdnings. Noe som forteller meg at koblingen mellom søppel og avfall er svært begrenset.

Så hva forteller det oss? Nemlig at skrot er søppel, men søppel er ikke nødvendigvis skrot. Søppel kan være skrap, men også ubetydelig rusk. Skrot, derimot (hey det rimte), er avfall av værste sort. Ting som irriterer oss fordi det ikke funker som det skal. Da mener jeg ikke abstrakte ting som nettsider og dataprogrammer. Men fullt ut konkrete ting som vaskemaskin og PC. Ta den, dere bedrevitere. For dere vet nemlig ikke bedre enn meg. INGEN vet bedre enn meg.

PS!! Det er stor fare for at det finnes mennesker som vet bedre enn meg. Derfor bør alle mine tekster leses med stor varsomhet.

Gamle dager del II

2006-05-19T00:24:00.000+02:00

I del 2 i denne serien av mine historiske kunnskaper skal vi enda lengre tilbake i tid enn sist. Kanskje til og med så langt som det første århundre, kanskje lengre. Hvem vet?

I gamle dager var det nemlig sykt trendy med forbud. Alt som var morro og livsforlengende fantes det ett eller annet forbud mot. Det være seg kamel-racing eller dans uten sandaler. Veldig mange sitter også med inntrykk av at homofili var forbudt i gamle dager. Det er feil. I gamle, gamle gammel-Hellas var det faktisk trendy å være homse (og da undergraver jeg totalt at de fleste faktisk bare hadde homofile sidesprang). Omtrent sånn som i Norge idag. Norge henger som vanlig litt etter på slike områder.

En annen ting folk tror alltid har vært forbudt er narkotika. Det er også feil. Se på de gamle, gamle vikingene i gammel-Norge. De spiste tre-retters fleinsoppmiddag for å ruse seg. Det funket sikkert det. Vikingene blir i tegneserier, som Asterix, fremstilit som gærne og lite smarte. Dersom de spiste fleinsopp er sikkert ikke Asterix så langt unna sannheten.

Men det som faktisk var forbudt, og her er vi inne på kjernen i denne artikkelen, var kvinner. Ikke det at de ikke hadde lov til å leve akkurat, for noen måtte jo føde barn og lage mat. Men kvinner som prøvde å være noe mer enn kvinner var faktisk helt forbudt. Også her har Norge vært klart på etterskudd, og er det fortsatt. I Norgeshistorien er det plenty med "sterke" kvinner". Spørsmålet da blir om det evt er et resultat av svake menn. Men nå skal vi ikke fokusere alt for mye på Norge. Vi tar isteden turen til gamle gammel-Hellas i det 1. århundre. Der reiste en kar ved navn Paulus rundt og fortalte om hvordan vi skal takle dette "kvinneproblemet". Men han nøyde seg ikke bare med å reise rundt. Han skrev også brev. Og ikke bare skrev han brev. Men han skrev så mange brev at han, alene, finansierte datidens postvesen. Og hvis jeg bare kan få sitere et par av hans mange brev:

1.kor 7 - "Kvinnen rår ikke over sin egen kropp, det gjør mannen"
1.kor 14 - "Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles."

Her ser vi den klareste tendensen til kvinneforbudet i gamle dager. Men dette skulle vise seg å sette betraktelige spor i kulturene som kom. I det kristne Europa fra middelalderen og til senmiddelalder fikk kvinner som drev med utenomhuslige aktiviteter et eget navn: Hekser. Disse ble brent. Idag er ikke dette lov.
Og kanskje er det like greit. Eller......?

Konspirasjonsteorier

2006-05-15T10:32:00.000+02:00

Nå har jeg endelig fått Family Guy sesong 4 på dvd. Denne ultra-geniale tegneserien som sparker The Simpsons langt ut av tv-ruta. Ja, skaperen av denne serien, Seth McFarlane er virkelig en morsom type. Så morsom at jeg var villig til å betale over 200 kroner for å få tilsendt første sesong av hans andre og nyeste serie "American Dad". Og det uten at jeg hadde sett en eneste episode. Jeg bare regnet med at siden McFarlane hadde laget det, måtte det jo være morsomt. Kanskje ikke like bra som Family Guy, men fortsatt morsomt. (Sannheten, etter å ha sett 1 episode, er at det var ganske morsomt. Langt unna Family Guy-kvalitet, men morsomt).

Så hva har alt dette snakket om tegnefilmserier med konspirasjonsteorier og gjøre? Jo, nå skal jeg komme til saken. Helt siden jeg skaffet meg msn-messenger (tror det er ca. 6 år siden), har jeg hatt samme "nick" nesten helt fra starten. Og siden jeg ville ha noget originalt, bare laget jeg et som var ganske "langt ute". Valget falt på "Günther the lost Goldfish". Ingen spesiell grunn til at det ble sånn, men jeg synes Günther er et tøft navn og jeg tror jeg er ganske "lost". Tanken på meg som en forvirret, tysk gullfisk virket også tiltalende selvfølgelig.

Men nå begynte jeg jo å prate om noe helt annet, sa du? Hva har mitt nick med Seth McFarlane og American Dad og gjøre? Jo, nå skal du høre. American Dad handler om Stan Smith, CIA-agent. Han har en kone, to barn, et ulovlig romvesen i huset og, nå kommer det beste.........en gullfisk. Ikke bare en hvilken som helst gullfisk, men en tysk gullfisk. Fisken snakker til og med, og den bytter på å snakke tysk og engelsk med tysk aksent. Fisken er ganske kjønnsforvirret, ettersom den tiltrekkes seksuelt av Stan Smiths hustru. Den heter riktignok Klaus, og ikke Günther, men jeg tror de fleste vet hvor jeg skal med dette. Er det virkelig mulig at en akk så genial idé som en forvirret tysk gullfisk kan ha havnet i to forskjellige, men geniale, sinn helt tilfeldig? Eller er dette tilfeldig i det hele tatt? La oss se på de harde fakta (spekulasjoner i parentes):

* En eller annen gang på videregående, sannsynligvis rundt år 2000, oppdaget jeg msn messenger og tok tidlig ibruk mitt nåværende nick.
* Første episode av "American Dad" ble sendt 6. februar 2005 på Fox Network i USA.
* Internett blir overvåket
* American Dad handler om en mann som er ansatt i CIA. (Har Seth McFarlane en fot innenfor?)
* Klaus og Günther er ganske like
* Jeg kom på ideen først (tror jeg, er ikke helt sikker på når han begynte å planlegge denne serien)
* Jeg har en del folk jeg ikke vet hvem er på min msn-liste (er det mulig at en av disse kjenner McFarlane? Eller er det mannen selv?)

Som derer ser støttes min konspirasjonsteori om plagiat opp av temmelig bunnsolide fakta. Alt ligger til rette for en rettssak i beste Da Vinci-koden stil. Håper bare utfallet blir annerledes. Men det gjør det helt sikkert. Her må man være optimist og bare stå på sitt.

Klaus the Goldfish. Originally a figment of MY
imagination.

Seth McFarlane. Plagiator.

PS! Innså nettopp at jeg ikke på noe som helst tidspunkt har tatt patent på ideen (eller navnet) til en tysk, forvirret gullfisk. Da blir det ikke rettssak likevel. Synd.

Det handler om RESSPEKT ass.

2006-05-10T22:58:00.000+02:00

På mange måter er denne siden stort sett preget av pisspreik (ja, faktisk). Men det er også en tid for å være seriøs. Eller, egentlig ikke, men jeg skal være litt seriøs nå. Og for meg går seriøsitet i RESPEKT! Ikke respekt til meg, men til mine forhenværende romkamerater: Birger og Arnfinn.

Denne karen heter altså Birger, og er litt av en rakker. Han er kanskje den personen jeg kjenner som ler mest. Han er sympatisk, hyggelig, EKSTREMT musikalsk og har alltid en skikkelig tørr vits på lager. Det hender den er litt morsom. I tillegg til alt dette har han den sterkeste samvittigheten jeg vet om. En gang beklaget han seg til meg for å ha behandlet meg dårlig. Jeg skjønte ikke engang hva han pratet om. Han hadde visst snakket til meg i en sint tone eller noe. Uansett var det noe som ikke hadde plaget meg. En annen ting med Birger er at han tror han er trønder. Det kan ha noe med at han har bodd hele sitt liv i Trøndelag, og sådan kommer derfra. Men når man hører han prate skulle man ikke alltid tro det. For han sliter med syndromet "deaquarius dialectus", eller utvannet dialekt om du vil. Dette svekker ikk personligheten hans, men er en ting det er gøy å le av. Birger er ihvertfall en av de menneskene du VIL bo med. Jeg kan så definitivt gå god for han.

Dette søplehuet heter Arnfinn. Han er min fetter. Derfor er jeg inhabil samme hva jeg måtte finne på å skrive om han. Jeg kan skrive at han er en skikkelig dritt, og folk vil si: "Det sier alle om slektningene sine". Eller jeg kan si at han er en go'gutt, og folk vil si: "Det sier alle om slektningene sine". Men siden han er så søt som han er, nytter det ikke være annet enn ærlig her (selv om jeg er inhabil). Arnfinn er et koselig svin som jeg unner alle å få en smakebit av. Og det er jeg sikker på at han gjør selv og. Denne selvopptatte grisen er nemlig ydmykheten selv. Og det går han ikke av veien for å fortelle andre. Arnfinn er i besittelse av en sangstemme som smelter selv det hardeste hjertet. I tillegg er han omtenksom, ærlig, hyggelig, god til å kokke og fantastisk å prate med. Noe av det jeg husker best med fjoråret var kaffe og kakaokoppene på terassen i nattemørket. Heldigvis skal jeg bo med denne dritten fra sommeren. Da blir det forhåpentligvis flere senkvelder med noe varmt i koppen og en god prat.

Det siste jeg vil si om disse to er at hadde det ikke vært for disse to, kunne fjoråret mitt på Ålgård vært betraktelig verre. Får du sjansen til å bo med noen av disse to, si JA!!!
RESPEKT til Arnfinn og Birger.

FAQ - Frequently Asked Questions

2006-05-08T01:20:00.000+02:00

Dere som, med rette, tviler på min journalistiske integritet bør ikke lese dette. Dere som svelger alt jeg sier rått, bør vite at dette er spørsmål jeg har fått i virkeligheten.

Q: Hva får man hvis man blander et pinnsvin og en papegøye?
A: Aner ikke, men ideen er god.

Q: Hvis du setter en flaske på hodet, hva skjer?
A: Hvis den er tom bør ikke dette være noe problem. Heller ikke hvis korken er på. Dersom det er noe inni flasken derimot, bør du kanskje tenkte deg om to ganger før du snur den på hodet. Det kommer selvfølgelig litt an på hva som er inni. Vann er sjeldent et problem, men ikke alle er like glad for mørk sirup på teppet.

Q: Hvor mye er det lov til å snyte på skatten for kristne?
A: Skjerp deg.

Q: Hvis Gud finnes, hvorfor finnes da ikke Julenissen?
A: Bevis at Julenissen ikke finnes da vel.

Q: Hva slags smør er best på grøten, Soft eller Melange?
A: Jeg burde komme bort å smekke til deg med en gang. Smør er et meieriprodukt bestående av kjernet fløte. Dette produktet får du i butikken på pakkene merket "Smør". Soft og Melange er eksempler på produktet margarin. Dette består i hovedsak av vegetabilske oljer, salt og vann. Ofte er det tilsatt melkeprotein (men det blir ikke smør av den grunn din dott). Alle som forvekseler disse produktene bør settes på forbedringsanstalt. Det bør også nevnes at dette gjelder for de som bruker margarin (enten det er Soft Light eller vanlig Soft) på grøten. Kun ekte meierismør skal brukes på grøt.

Q: Hvor tøff er Chuck Norris?
A: Det får vi nok ikke vite i vår levetid, ettersom en så stor skala ennå ikke finnes.

Q: Hvor lurt er det å dra på hyttetur med kanarifugl i bur?
A: Anbefales ikke.

Q: Hva sa den tapre siste mohikaner?
A: Les "Den Siste Mohikaner" av James Fenimoore Cooper. Evt. kan du stikke til en bokhandel og tjuvtitte på siste side. Dersom sitatet er det eneste du er ute etter da.

Q: Hvor trøtt er du nå?
A: Natta

Tanker om ting, og litt om tang

2006-05-03T01:11:00.000+02:00

Etter en biltur til Göteborg, inkludert besøk på Liseberg har jeg funnet ut noen ganske interessante fakta:

- Å kjøre tømmerrenna med to andre tyngre gutter (dvs tyngre enn meg), samt at jeg sitter foran, resulterer i 1 stk gjennomvåt meg.
- Å skrike høyt og skjærende i spøkelseshuset skremmer 12 år gamle jenter som går foran.
- Å leke Arnold Schwarznegger som er redd for berg- og dalbane er gøy for reisekamerater.
- Farris Pluss er godt.
- Verden er liten. Særlig når man plutselig ser noen man kjenner fra jobb, den ene dagen i livet man besøker Liseberg.
- Sommerferien er ikke så langt unna.
- Nick Cave har noen brutale tekster, men tøff musikk.

Og rent bortsett fra alt dette, ser jeg fram til å dra på flere "road-trips" med mine reisekamerater. Det er rett og slett fornøyelig. Når det er sagt, er jeg også redd for at sommerferien i år kommer til å ha en liten bi-smak. Alt etter hvordan det går på eksamen selvfølgelig. Man kan håper på det beste, men mine erfaringer sier at det som oftest ikke lønner seg i eksamenssammenhengen.

Alt dette er selvfølgelig uinteressant for den oppdaterte leser, men jeg skriver for å more meg selv, ikke andre. At andre finner dette interessant er en eventuell bonus jeg får ta til etterretning senere. Nå et lite dikt:

Du lå der så ensom og trist
Nesten som om du ventet å bli spist
Nå var det ikke jeg som tok livet av deg
Men du gjorde det ikke lett for meg

Ja vi elsker dette landet som det stiger frem
skrek din morder da han liksom skulle gi en klem

Du var min favorittfrukt
helt til du falt fra altanen
Du drev med ikke med utukt
Ja, vi kalte deg bananen

Just for the sake of art

2006-04-28T01:13:00.000+02:00

Just for the sake of art, I have decided to write this blogpost in english. It will only be this post. No other post to come will ever be in english. Therefore I will also only accept comments in english. And since I already have laid this burden on myself, I will delete comments in any other language. Eccept German. This is just a warning to my faithful readers so you won't think that I've gone completely mental (although I might have actually).

One should think I would have something better to do, than to sit up at 1 a.m. posting new crap to my blog. And I do. "But why do something today, that you might postpone till tomorrow?" The words belongs to the genius cat, Garfield (the one represented in the cartoons, NOT the movie). He has become the icon on laziness itself. Although if anyone should ever take over that throne, it would be me. And now I'm just realizing that whatever I write here will never be useful to anyone, anywhere. So why keep writing? Because it amuses me.

I am, of course, realizing that this is only amusing to myself. I cannot understand why anyone but me should find it entertaining. But that's just a part of the charm, isn't it? And who would have thought that anyone would ever post a comment on this redicoulus blog? Not me.

And so we move forward to todays "Million Dollar Quiz"

1. Name 5 people who have played Batman on film.
2. What is Wolverines real name?
3. Who played in all three of these movies: Duck you Sucker, The Magnificent Seven and Pat Garret & Billy the Kid
4. Send an SMS to me and tell me that you love me (not really a question, but it'll make my day :D)
5. Kiss your mother (on the cheek obviously)

The person who can overcome all of these impossible tasks, will recieve the Holy Grail (or parts of it). If it turns out that the Holy Grail is out of order you will only get a smile from me. But I don't suppose that matters to you, you little gnome.

Well I guess that about covers what I had on my mind tonight.

Good night and good luck

Folk er dumme

2006-04-26T12:56:00.000+02:00

Ja, det er sant. Folk er faktisk dumme. Sånn generelt sett altså. Snakker ikke om meg og deg (ok kanskje meg da) og dine og mine venner. Men bare folk. Hvorfor sier jeg da dette? Fordi det irriterer meg av og til. Det er ingen "big deal", men det bare irriterer meg.

Jeg jobber nemlig på en bensinstasjon. Og akkurat nå driver vi å bygger om. Og pga omstrukturering i det elektriske anlegget måtte vi stenge stasjonen noen timer igår kveld. Og nå skulle man tro at det holdt med to store skilt, der det stod at vi var midlertidig stengt, i tillegg til at inn- og utkjørsel var blokkert av to varebiler. På toppen av det hele var det jo kølsvart inne på stasjonen. Man skulle TRO at det var nok. Men det var det ikke. Selvfølgelig kommer det en og annen løk inn og spør: "Ja, er det stengt her eller?"

Hva forventer de egentlig i svar? "Nei du, det skiltet der skal du ikke bry deg om, det gjelder bare unger." eller "Joda, alt er nede, men siden det er deg så kan vi vel få til noe." HALLO! Get over it. Les på skiltet. Er det så innmari vanskelig?

Dette faller igrunn inn under poenget til en vits jeg hørte for lenge siden. Det vil si, det er vel nesten mer et ordtak enn en vits......på en måte: "Dersom en vitenskapsmann sier at det finnes 10049938388299948883 stjerner på himmelen, tror vi han gjerne. Men dersom det står "NYMALT" på en benk, er vi bare nødt til å sjekke det"

God kveld.

Hvor er sola?

2006-04-24T23:28:00.000+02:00

Nå er det snart mai. Hvorfor går jeg fortsatt med jakke?
Hvor er bladene på trærne? Det er fortsatt rester av skitten, eksosbefengt snø på bakken som eksponerer flere og flere gamle hunderuker. Ekkelt. Jeg vil ha vår.

Jeg er en bitter mann. Jeg liker vinteren, men akkurat i slutten av april er jeg faktisk mer gira på sol og varme enn på gammel hundedritt. Dessuten har bestekameraten min dame. Det har ikke jeg. Livet er noe dritt. Heldigvis har jeg filmene mine. Når jeg føler meg bitter og ensom slenger jeg bare i en deilig western-film i dvd-spilleren og straks føler jeg meg bedre. JA, jeg har vel et kjedelig liv da. Og er kanskje litt for opptatt av filmmediet av og til (eller hele tiden). Men hva har du å være stolt av, ditt syke svin. Du leser faktisk den dritten jeg skriver. Det kan ikke bety at livet ditt er så mye mer interessant. Eller kanskje det gjør det. Ikke vet jeg. Men jeg vet at dersom du har dame, bør du ikke snakke til meg når jeg går og sutrer her i byen med filmene mine.

Ah. Disse vårhormonene. De kunne tatt livet av mindre deprimerte folk enn meg. Eller kunne de det? Jeg vet egentlig ikke. Vet du, til å være en 22 år gammel student skriver jeg mye om ting jeg ikke har peiling på. Litt sånn som redaksjonene i Absolutt Underholding. Haha. Neida. De er sikkert flinke mennesker. Ikke sånn som meg, som kommer med bastante meninger om ting jeg såvidt har skumlest på. Eller er de det? Jeg vet ikke jeg.

Jeg er forresten glad i dere alle.

Hurra

2006-04-21T00:19:00.000+02:00

Endelig fikk jeg besøk av mine venner i Oslo by. Hadde kaffe, vaffel og is-party her. Det var digg. I tillegg hørte vi på deilig musikk og fikk en god prat. Nydelig ass.

Hei, dette var jo ikke morsomt. Hva skjer? Jaja. Det får så være om jeg får en litt mindre useriøs post her.

For tiden skriver jeg noen filmanmeldelser for filmforumet.no, som det er link til på denne bloggen. Jeg blir veldig glad hvis noen leser og gir tilbakemelding. Fabelaktig hvis noen gidder. Men, jaja, det var vel det jeg klarte å presse ut av mitt syke sinn idag. Da snakkes vi da. Eller ikke. Whatever.

Gamle dager

2006-04-18T13:48:00.000+02:00

For å leve litt opp til tittelen på bloggen skal jeg nå fortelle litt fra gamle dager:

I gamle dager kunne de ikke fly. Da måtte man enten gå eller ri. Hvis man var ekstra rik, kunne man ta tog. Det kunne bli problematisk av og til. Spesielt når man skulle besøke slektninger i Amerika. Da måtte man snike seg inn på en båt, dersom man ikke hadde penger til billett. Noen ganger sank båten. Og siden de ikke hadde telefoner heller kunne man ikke ringe slektningene hjemme å si ifra. Spesielt var det kjedelig hvis man hadde glemt å skru av kaffetrakteren som de ikke hadde fordi det enda ikke fantes elektrisitet.

Jajaja. Det var gamle dager det.

Tanker om blogg (og litt om damer)

2006-04-18T03:45:00.000+02:00

Så sitter jeg her da. Midt på natten. Har ikke vett til å legge meg. Så da kan jeg likeså godt bare skrive litt i bloggen min. Jepp, det stemmer. Den nye bloggen min. Hva var det som så fikk meg i gang igjen? Vel, det finnes ikke noe enkelt svar på det. Min gode venn Thomas var vel den første som prøvde å omvende meg etter at den gamle bloggen min ble slettet. Men vippepunktet skjedde altså natt til tirsdag 18. April. Her kommer historien:

Jeg sitter altså og prater med en felles filmentusiast, som bærer navnet Bård. Han forteller meg entusiastisk om sin nye blogg. Plutselig tar samtalen en vending da han spør om jeg har fått dame. Svaret var selvfølgelig nei (ja livet mitt er som alltid kjedelig). Men grunnen til at han spurte var nok på grunn av bildet mitt. Et bilde av en attraktiv jente. Jeg forklarte ham så sindig og godt som mulig at det var bilde av en skuespillerinne (Sophia Bush) fra tv-serien ”One Tree Hill”. Jeg sa at det var mange pene mennesker med i den serien. Og at jeg, av den grunn, ikke så noen grunn til å ikke kaste bort 45 minutter av livet mitt mellom klokken 15 og 16 på hverdager på TVNorge. Bård mente at da var det bedre å bruke tiden på blogg. Han har vel rett tenkte jeg. Det er jo tross alt ikke en eksepsjonelt bra serie. Så jeg opprettet denne bloggen da. Håper noen får nytte av den. Eller ikke. Samme for meg egentlig.

Jeg kommer nok til å fortsette å se på One Tree Hill. Og her er grunnen:

Den første

2006-04-18T02:37:00.000+02:00

AHHHHH!!!
Så har jeg klart det igjen. Jeg lovte meg selv å ikke lage en ny blogg før jeg hadde noe fornuftig å skrive om. Jeg har fortsatt ikke noe fornuftig å skrive om. Så hvorfor har jeg da på nytt klart å dra meg selv ned i gjørma? Si det. Kjedsomhet? Frustrasjon? Ensomhet? Hykleri? Nyskjerrighet? Schizofreni? Paranoia? Sikkert en av disse.

Uansett. Her kan du følge min utvikling så lenge jeg gidder å holde på denne gangen. Dersom du føler at jeg ikke har noe å bidra til bloggverdenen, så si ifra. Så skal jeg personlig sørge for at du slipper å se den igjen.